Den «gamle verden» slår tilbake

20. og 27. juni 2021 holdt Frankrike regions- og fylkesvalg i to omganger. To konklusjoner kan trekkes i etterkant: Den ene er at samtlige partier sliter med å få sine velgere til å stemme. Den andre er at venstre-høyre aksen i fransk politikk lever i beste velgående i provinsen. Begge faktorer kan påvirke 2022-valget.

Dette var siste gang franskmenn skulle stemme før presidentvalget i april neste år. Derfor var det knyttet stor interesse til valgutfallet. Årets valg skulle opprinnelig avholdes i mars 2021, men ble utsatt pga. Covid-krisen. Da de endelig fant sted, var det kort tid etter at landet opphevet en av flere nedstengninger. Mange var nok mer opptatt av å nyte livet enn å stå i kø for å avgi sin stemme. I tillegg ble de to valgomgangene avholdt på en søndag, noe som svekket velgernes motivasjon. Det var også første gang siden 1986 at begge valg ble arrangert samme dag, til tross for at de har svært ulike valgordninger.

Landets organisering, som ofte sammenlignes med en Napoleonskake med overlapping mellom region, fylke, kommune og storby, skaper hodebry for mange. I 2015 ble antall regioner redusert fra 22 til 13 (utenom utaskjærs territorier) og en omfordeling mellom ulike nivåer ble innført. Spørsmålet var hvordan velgerne ville reagere på slike endringer. Flere steder oppsto det også tekniske problemer i forbindelse med leveransen av kandidatenes valgprogrammer.

Disse faktorene dempet stemmelysten hos velgerne og gjorde at hjemmesitterne ble valgenes store vinner: Ved første omgang lot over 66,7% av dem være med å stemme. Det er den verste oppslutningen noensinne ved et valg. Den andre valgomgangen var ikke stort bedre: bare 35,7% stemte. Blant de unge er tallene enda mer sjokkerende: 9 av 10 velgere mellom 18 og 24 år stemte ikke.

Årsakene til velgerflukten er sammensatte. For mange gjorde ikke dette valget noen forskjell for dem. Andre skjønte ikke betydningen av regioner og fylker. Partiprogrammene ble også anklaget for å være for løsrevet fra nasjonalpolitikken. Velgerne anser ikke minst presidentvalget som viktigere enn lokale valg. En så lav grad av valgdeltagelse er uansett problematisk for nye folkevalgte og gir dem en tynnslitt legitimitet.

Samtlige partier ble offer for den lave valgdeltagelsen, både etablerte partier på venstre- og høyresiden som Sosialistpartiet, De grønne eller de konservative «Republikanerne», og radikale partier som det «Ukuelige Frankrike» (UF) på den radikale venstresiden, og Marine le Pens «Nasjonal Samling» (NS) på ytre høyre. Hjemmesittingen rammet NS verst fordi partiet var spådd en markant fremgang og lå an til å vinne i 5 eller 6 regioner. Men slik ble det ikke: Over 70% av partiets velgere holdt seg unna valglokalene. De fikk en kraftig skyllebøtte av sin partileder etter første valgomgang, uten at dette hjalp noe særlig.

De få som brukte tid på å stemme, valgte det trygge og velkjente: hele 16 av 17 sittende presidenter i regionrådene ledet etter første omgang, unntatt i regionen Provence-Alpes-Côte d’Azur (PACA). Nesten alle ble gjenvalgt.

Andre valgomgang bekreftet den første: Høyresiden styrket sin ledelse og vant i 7 regioner, mens venstresiden beholdt regionene de ledet før valget og vant 5 regioner. I tillegg tok de La Réunion fra høyresiden. Nasjonal Samling klarte ikke å vinne én eneste region, og mistet nesten 4 millioner stemmer i forhold til forrige valg i 2015. For partiet til president Macron «Republikken fremad!», var valget en skuffelse: De fikk kun 7% av stemmene på landsbasis og vant ingen regioner. Fylkesvalgene fulgte samme mønster, med en sterk høyreside, en venstreside som beholdt sine stillinger, en Nasjonal Samling som gjorde langt svakere enn forventet og et presidentparti som opplevde et gigantisk nederlag.

- Annonse -Gratis bok til nye abonnenter

Hva sier dette om det politiske landskapet før presidentvalget i 2022? Den manglende oppslutningen gjør det vanskelig å forutsi resultatet eller eventuelle bevegelser mellom kandidater til neste år. Lav deltagelse vil – i likhet med det som skjedde under presidentvalget i 2002 – kunne gi store utslag ved første valgomgang. Årets valg kan likevel fortelle oss noe om de politiske aksene i fransk politikk.

Etter presidentvalget i 2017 var mange raskt ute med å fastslå at «den gamle verden,» dvs. etablerte partier på venstre- og høyresiden, var blitt avløst av en «ny verden», preget av konfrontasjonen mellom «progressive» krefter ledet av Macron og «nasjonalistiske» krefter ledet av Le Pen. Årets valg fastslo at venstre-høyre-skillet lever i beste velgående på region- og fylkesnivå, og at det dermed eksisterer en form for frakobling mellom lokal politikk og nasjonal politikk.

Lokalt har Republikken fremad! ikke fått fotfeste, samtidig som Nasjonal Samling sliter med å knuse glasstaket og bryte en «republikansk front» mellom venstre, sentrum og høyre, som hindrer veien til makten. Om den lokale dynamikken kan påvirke det nasjonale nivået er ennå uvisst. Ulike valg har tross alt ulik dynamikk, noe som begrenser enhver overføringsverdi.

Men for vinnerne av årets valg på venstre- og høyresiden er et returoppgjør mellom Macron og le Pen i 2022 ikke lenger uunngåelig. Den «gamle verden» har ikke sagt sitt siste ord.

Alle referanser som er oppgitt i ukens episode finnes på Facebook-siden til Frankrike Forklart.

Frankrike forklart inviterer Kjerstin Aukrust fra UiO og Franck Orban fra HiØ kompetente og frankofile gjester til samtale om temaer som er viktige for å forstå det som skjer i Frankrike i dag, og for å vite mer om landets historie, politikk og kultur. Frankrike forklart er også tilgjengelig via Spotify og iTunes.

Frankrike forklart-episodene tilgjengeliggjøres for Transit magasins lesere med tillatelse fra Aukrust og Orban.

Annonse
Den eneste publikasjonen som leverer global journalistikk på norsk. Støtt Transit magasin med et abonnement og sikre deg samtidig tilgang til alt innhold.