Yangon, februar 2021. Foto: Wikimedia / Maung Sun / CC BY-SA 4.0

NY SPALTE OM MYANMAR: Denne analysen er skrevet av Camilla Buzzi, førsteamanuensis ved Høgskolen i Østfold, som framover vil skrive i Transit Magasin om Myanmar.

Da Myanmars militære tok makten ved et kupp i februar i år, ble en hel verden vitne til hvordan landets nye «Generasjon Z» raskt tok til sosiale medier for å mobilisere til protest mot kuppet. I de påfølgende månedene, har vi hatt debatt her hjemme om Telenors nærvær i landet og selskapets ansvar for å beskytte kundenes personvern og hindre at brukerdata havner i militærets hender når Telenor nå selger seg ut av Myanmar.

Telenor er ikke det eneste internasjonale teknologiselskapet som er blitt møtt med kritikk for sin handlemåte i Myanmar i senere år. For fire år siden ble Rohingya-folket i Myanmar utsatt for det som i dag anses som et forsøk på folkemord. Det er dokumentert, blant annet av en granskningskommisjon nedsatt av FN, at Facebook var en særdeles viktig plattform for å oppildne til den volden som førte til folkemordet i 2017. Og på tross av løfter om det motsatte, har Facebook også bidratt til å forsterke den militære propagandaen i landet siden kuppet i februar i år, viser blant annet en fersk granskning utført av organisasjonen Global Witness.

Internasjonale menneskerettsnormer pålegger selskaper som Telenor og Facebook et ansvar for å ivareta grunnleggende menneskerettigheter i sin virksomhet. Regulering av sosiale medier og digitale plattformer reiser grunnleggende spørsmål om behovet for å sikre ytringsfrihet og personvern, samtidig som man beskytter utsatte grupper og enkeltpersoner. Å forhindre folkemord og alvorlige overgrep er et felles ansvar.

Annonse
Arabiske filmdager viser det beste fra og om den arabiske verden.  Festivalens 11. utgave blir heldigital og går av stabelen 11.–17. mars på digital.arabiskefilmdager.no.
Arabiske filmdager 11.-17.mars

Når vi debatterer behovet for å regulere sosiale medier og digitale plattformer, bør vi derfor også i større grad se på om vårt lovverk kan bidra til å forhindre at sosiale medier blir misbrukt til svært alvorlige overgrep i andre deler av verden.

SIM-kort fra Telenor. Avbildet ifm. protestene mot militærkuppet i februar 2021. Foto: Wikimedia / Maung Sun / CC BY-SA 4.0

Et hatsk debattklima

Kuppet som fant sted i Myanmar i februar i år satte en foreløpig stopper for et ti år langt, men svært skjørt eksperiment med et mer sivilt styresett. Gjennom flere tiår har Myanmar vært bedre kjent for et svært undertrykkende militæret styresett og omfattende og systematiske brudd på grunnleggende menneskerettigheter.

I 2011-2012 begynte den daværende juntaen en gradvis åpning mot et mer sivilt styresett. Analytikere flest har vært enige om at åpningen ikke primært skyldes et ønske om å forbedre menneskerettskårene for befolkningen. Likevel ga den håp om mindre voldelige og undertrykkende forhold. Politiske fanger ble løslatt, mediesensur løsnet opp og en mer representativ nasjonalforsamling ble valgt til å styre landet. I 2016 kom opposisjonslederen, Aung San Suu Kyi og hennes parti, Nasjonalligaen for demokrati, til regjeringsmakt etter en overveldende valgseier. 

Men en genuin overføring av makt fra militæret til de folkevalgte fant aldri sted. Det politiske systemet i landet har i alle disse årene vært preget av en grunnlov som ga militæret avgjørende makt på sentrale samfunnsområder – til de igjen tok over makten i år.  Og samtidig som militæret trakk seg noe tilbake, økte også diskriminering og vold mot utsatte minoritetsgrupper i landet, ikke minst Rohingya-folket. I august 2017 drev militære operasjoner i det vestlige Myanmar mer enn 700,000 Rohingya på flukt til nabolandet Bangladesh, der de fleste fortsatt befinner seg. 

Noe av det som kjennetegnet det siste tiåret i Myanmar er hvordan en raskt fremvoksende bruk av sosiale medier i årene etter 2012 bidro til å piske opp et lite tolerant og til dels hatsk debattklima mot enkelte grupper i samfunnet. En analyse av voldsepisoder rettet mot minoriteter i Myanmar viser et mønster der sosiale medier, spesielt Facebook, ble brukt til å spre rykter, som i sin tur førte til voldsbruk. 

Dette begynte kort etter at Myanmar åpnet opp i 2012. I september 2019 la en uavhengig granskningskommisjon nedsatt av FNs Menneskerettsråd for å granske overgrep i de mest konfliktfylte delene av Myanmar frem sin sluttrapport. Her konkluderte kommisjonen med at sosiale medier, spesielt Facebook, var blitt brukt i utstrakt grad av Myanmars militære, representanter for offentlige myndigheter, nasjonalistiske munker og andre gjennom flere år for å spre hatefulle ytringer og feilinformasjon rettet mot Rohingya og andre sårbare grupper og minoriteter i landet, for på den måten å oppfordre til voldsbruk. 

Med andre ord har Facebook i løpet av det siste tiåret fungert som en plattform som bidro til masseovergrep i Myanmar. En pågående rettstvist i Den internasjonale domstolen i Haag skal nå avgjøre om overgrepene i Myanmar med rette bør anses som et folkemord og myanmarske ledere stilles til ansvar. Facebook har vært nølende med å bidra med materiale som kan dokumentere folkemordet. 

Facebook er internett

En sentral beveggrunn bak Myanmars overgang mot mer sivilt styre for ti år siden var et ønske om økonomiske reformer og mer internasjonale investeringer. Telekomsektoren var en vesentlig del av dette. At Telenor ble et av de største internasjonale selskapene i landet bidrar til å Norge et særskilt moralsk ansvar i den situasjonen som utviklet seg. 

Myanmar hadde fra før et statseiet teleselskap, MPT, som tilbyr infrastruktur både for mobil og fasttelefon. Selv om MPT fortsatt dominerer i dag, har telekomsektoren det siste året vært preget av konkurransen fra internasjonale selskaper. 

At telekomsektoren åpnet opp er ikke helt overraskende. Allerede før 2012 viser forskning gjennomført gjennom OpenNet Initiative-nettverket at det fantes tegn på at militæret i Myanmar ønsket å styrke tilgangen til internett i landet, men likevel beholde kontroll over det som skjer online. 

Den daværende militærjuntaen begynte også å legge til rette for myanmarske og asiatiske selskaper som kunne bygge ut nettet for kommersielle formål, dog uten å lykkes noe særlig med det: Myndighetenes kontrollbehov var for sterkt. Etter 2011 og innledningen av reformer i landet åpnet sektoren for langt flere selskaper. MPT fikk i løpet av det siste tiåret konkurranse av tre internasjonale mobile operatører – norske Telenor, qatarske Ooredoo og Mytel, et konsortium bestående både av Myanmars militæret, vietnamesiske Viettel og lokale myanmarske selskaper – samt flere private selskaper som tilbyr fiber og bredbånd. Spesielt har Telenor og Ooredoo tatt over og blitt viktige konkurrenter til MPT siden 2014.

Dette har hatt stor virkning på tilgangen til teletjenester for folk flest etter hvert som nødvendig infrastruktur er blitt bygget ut og prisene har sunket. For ti år siden kunne prisen på et simkort komme opp i flere tusen dollar. Internett var også strengt sensurert. Nettsider ble filtrert, og tilgangen til nettet ble kuttet ved alvorlige hendelser, som ved store demonstrasjoner i 2007. I løpet av det siste tiåret er Myanmar således gått fra å være et land der tilgang til mobil og internett har vært forbeholdt de få til å bli et land der bruken av mobiltelefoner, og med det sosiale medier, har eksplodert. I dag har Myanmar en mobildekning på mer enn 100%, dvs. at mange burmesere har mer enn ett simkort.

For de fleste burmesere har det vært 4G snarere enn bredbånd og fiber som sikrer tilgangen til internett. Facebook ble raskt spesielt populært, og for mange burmesere ble Facebook det nye internettet. Nettopp derfor er også rollen til de mer tradisjonelle teleselskapene og internettleverandørene særskilt viktig. Ansvaret til Facebook, Twitter, Instagram og andre plattformer kan ikke sees uavhengig av de selskapene som sørger for infrastrukturen, både den mobile og den faste, folk bruker, og som gjør det mulig å bruke plattformene.  

Myanmarsk sivilsamfunn har til tider vært kritisk til den internasjonale støtten til telekomsektoren i landet. Aktivistnettverket Justice for Myanmar har gjennom flere år systematisk avdekket næringslivsvirksomhet i Myanmar knyttet til militæret. Nettverket mener således at deler av den støtten som Verdensbanken og flere internasjonale selskaper har ytt til Myanmars telekomsektor i senere år på ulike vis også har bidratt til å styrke militærets kontroll over sektoren. 

Både Justice for Myanmar og andre har dokumentert hvordan Myanmar har ervervet teknologi i senere år som forbedrer landets muligheter til å overvåke nettet og brukere, takket være vestlige, kinesiske og russiske selskaper. Allerede før kuppet, kunne man regne med at en del av dette tilfalt militæret gjennom samarbeidet i Mytel. Med kuppet er militærets tilgang til slik teknologi og til mulighetene for kontroll ytterligere styrket. 

Lite effektiv selvregulering

Erfaringene fra Myanmar skulle ikke overraske. Sosiale medier er blitt en integrert del av hverdagen for nordmenn flest, og rundt to tredeler av oss sjekker Facebook daglig. Men Facebook blir også stadig mindre populær, spesielt blant de yngste brukerne, og debatten om fordeler og ulemper ved sosiale medier har endret karakter i senere år. 

Entusiasmen som sosiale medier en gang påkalte har i stor grad lagt seg. I stedet er fokuset stadig oftere på hvordan vi lar oss forføre av algoritmene og hvordan selskapene som står bak Facebook og andre sosiale medier ser ut til å mangle både evne og vilje til å gripe inn for å begrense de negative innvirkningene når hatefulle ytringer og feilinformasjon blir spredt på digitale plattformer eller våre brukerdata kommer på avveie. Søkelyset er også stadig oftere på hvilket ansvar teknologiselskapene har for det som blir publisert på plattformene. Det er likevel sjelden vi diskuterer dette i sammenheng med masseovergrep, som i Myanmar. 

De sosiale plattformene, på sin side, har ofte tatt til ordet for selvregulering, eller for selv å kunne velge hvem som skal føre tilsyn med dem, slik Facebooks Oversight Board, opprettet i 2020, er et eksempel på.  Erfaringen fra Myanmar i løpet av det siste tiåret er likevel at Facebook var svært treg i å respondere på misbruket av plattformen – og at responsen ofte var lite effektiv. Innledningsvis reagerte Facebook først og fremst på brukerklager, før de etterhvert begynte å blokkere enkeltsider og kontoer. Både aktivister og akademikere har fortalt om utfordringer ved å få Facebook til å lytte. 

Enkelte av grepene Facebook tok har også vært vanskelige å forstå i tilfeller der andre kontoer er blitt blokkert. Da kuppet kom i februar, var Facebook raskt ute med å love at plattformen ikke skulle kunne misbrukes og at militæret i Myanmar skulle bannlyses fra plattformen.  Det er likevel et spørsmål om dette er effektivt nok. I en fersk rapport viser Global Witness hvordan organisasjonen fortsatt lett kan finne militær propaganda på plattformen.

Demonstranter fordømmer medvirkning fra noen utenlandske selskaper, inkludert Total og Chevron. Reportere Uten Grenser har Telenor på sin liste over utenlandske investorer. Foto: RSF / Dawei Watch

Mer konkurranse og kontroll enn menneskerettsbeskyttelse

Spørsmålet om hvordan man håndterer misbruk av de digitale plattformene og plattformenes ansvar for det som publiseres blir i stor grad avhengig av hva Myanmar gjør og av juridiske og andre rammeverk i de regioner og land der selskapene som tilbyr relevante tjenester kommer fra. Men det som har utspilt seg i Myanmar i senere år vitner om et gap i det internasjonale menneskerettssystemet som hindrer en effektiv beskyttelse mot folkemord og andre masseovergrep når det kommer til nye sosiale medier og de redskaper som en digital tidsalder har gitt oss. 

Facebook som selskap har ikke et nærvær i Myanmar og berøres dermed i liten grad av myanmarsk lovgivning. Aktuell lovgiving i Myanmar på feltene informasjons- og kommunikasjonsteknologi, medier og ytringsfrihet er fortsatt preget av manglende åpenhet og arven fra diktaturtiden. Det er likevel klart at den åpenheten som preget Myanmars telekomsektor i årene etter 2012 hadde tydelige begrensninger når det gjelder juridiske og andre rammeverk. I tillegg kommer svakheter og manglende uavhengighet i domstolsystemet og ansvarlige myndigheter etter mange tiår uten en fungerende rettsstat. 

Lovverk som gjelder denne sektoren besto før kuppet i februar dels av eldre lover som stammer fra tidligere diktaturperioder, dels av nyere lover innført etter 2012. Spesielt viktig var en ny lov om telekommunikasjon fra 2013. Selv om enkelte av de eldre lovene også ble endret etter 2012, var de fortsatt preget av de hensyn som det tidligere diktaturet ønsket å prioritere. 

Til sammen har Myanmar hatt et lovverk knyttet til media og ytringsfrihet som i sin helhet fortsatt har vært rettet mer mot å sikre myndighetenes mulighet til overvåkning og kontroll enn å styrke og beskytte den enkeltes menneskerettigheter. Det har også vært reformer i justissektoren i Myanmar i denne perioden, men Myanmar kan likevel ikke sies å ha blitt en fungerende rettstat. 

I løpet av det siste tiåret er vagt formulerte lover som forbyr ærekrenkelse blitt brukt til å forfølge og fengsle meningsmotstandere. Den sivile folkevalgte regjeringen har støttet – eller funnet det for vanskelig å sette seg opp mot – militærets ønsker når det gjelder filtrering av nettsider og lokale kutt i tilgangen på internett i konfliktområder i Rakhine-delstaten og dels i Chin-staten vest i Myanmar. 

Andre endringer i lovverk og politikk i denne perioden, inkludert reformer som ble støttet internasjonalt, har ofte vært rettet mer mot å legge til rette for en likeverdig konkurranse som ville gjøre Myanmar interessant for internasjonale investorer enn å sikre menneskerettighetene større beskyttelse og hindre alvorlige overgrep. Det har også vært lite fokus på å øke kunnskapen i befolkningen knyttet til rettigheter og beskyttelse i det digitale rom. 

Reformer for å bringe telekomsektoren tilsynelatende mer i tråd med internasjonale standarder har i Myanmar til tider hatt bekymringsfulle konsekvenser på menneskerettsfronten. I juni 2020 innførte myndighetene for eksempel registrering av eierskap for sim-kort – ikke ulikt det vi er vant til her hjemme. Dette krever imidlertid identitetspapirer som mange mennesker i Myanmar mangler. Spesielt er statsløse grupper, som Rohingya-folket, men også andre minoriteter, utsatt. Allerede før programmet kom i gang, advarte menneskerettsgrupper om at millioner av mennesker, ikke minst utsatte minoritetsgrupper, sto i fare for å miste tilgang til nødvendige tjenester. Registreringen ble likevel gjennomført. Det er anslått at nærmere 34 millioner simkort ble deaktivert i kjølvannet av registreringen. Også Telenor deltok i denne registreringen for sine kunder. I dag er registreringsprosessen en av årsakene til at mange frykter for at sensitive brukerdata skal havne i militære hender når Telenor nå trekker seg ut. 

Allerede før kuppet fant sted, kan man derfor si at den raske beslutningen som internasjonale investorer og selskaper, inkludert Telenor, tok om å gå inn i Myanmar bidro til at lite lovverk og andre systemer var på plass for å bekjempe de mer negative sidene ved Myanmars inntreden i en digital tidsalder. 

Et av de første lovforslagene militæret la frem etter kuppet i februar var en lov om cyberkriminalitet. Dette ble juntaen tvunget til å gå tilbake på etter store protester, deriblant fra Telenor, men også fra andre selskaper som opererer i landet. Imidlertid har juntaen kunnet vedta enkelte deler av loven og også trekke veksler på andre reformer som ble påbegynt under den sivile regjeringen for å styrke sin kontroll over telesektoren. 

Lite effektiv bistand

Internasjonal bistand under denne perioden har hatt utilstrekkelig virkning. Verdensbanken påbegynte et program for støtte til reform i telekomsektoren i 2014.  Før dette bidro det daværende Post- og teletilsynet i Norge (dagens Nasjonal kommunikasjonsmyndighet) med kapasitetsbygging og rådgivning i forbindelse med lovarbeidet før Myanmars Telekomlov ble vedtatt i 2013. Dette skjedde parallelt med at Telenor søkte om lisens for å operere i landet. Offentlige dokumenter knyttet til tilsynets arbeid i Myanmar er unntatt offentlighet. Dermed er det heller ikke mulig å vite hva slags råd som er blitt gitt og i hvilken grad norske myndigheter har vektlagt behovet for å sikre menneskerettighetene og forhindre at lovverket kunne misbrukes i sin rådgivning.

Telekomloven som NKom bidro til rådgivning på la blant annet opp til at Myanmar skulle få en reelt uavhengig tilsynsmyndighet for telekomsektoren i løpet av 2015. Det skjedde ikke og Myanmars kommunikasjonsministerium har dermed fortsatt å beholde kontrollen over sektoren.  Blant utenlandske selskaper som har operert i Myanmar, har Telenor hatt et relativt bedre rykte for åpenhet om direktiver fra myndighetene, men i det store og hele har alle selskapene, også Telenor, vært nødt til å følge slike direktiver for å beholde lisensene. I kjølvannet av kuppet, avsluttet også Telenor sin praksis med å offentliggjøre de direktiver som kommer fra myanmarske myndigheter, frem til det i juli ble kjent at selskapet selger seg ut av landet. 

Salget er problematisk av flere grunner, og nyheten er blitt møtt av betydelige protester, både av myanmarsk sivilsamfunn og norske observatører. Innvendingene er først og fremst knyttet til hvilket selskap Telenor har valgt å overføre Myanmar-operasjonen til og Telenors ansvar for å ivareta menneskerettighetshensyn knyttet til salget. Telenor har valgt seg et libanesisk selskap, M1-gruppen, som fra før har vært kjent for å samarbeide med militæret i Myanmar. Telenor har bekreftet at overtakelse av brukerdata inngår i salget, men verken Telenor eller M1-gruppen har kunnet avgi løfter om at et ny eier fortsatt vil beskytte brukerdataene mot militært innsyn. Det stopper heller ikke her.

Salget er også betinget av at det blir godkjent av myndighetene i Myanmar. Norge, og mange andre land, anerkjenner ikke Myanmars nye junta som følge av maktovertakelsen i februar. Da bør man heller ikke kunne anerkjenne en godkjennelse av salget fattet av en myndighet som nå styres av militæret.

Demonstranter under protestene i Yangon, februar 2021, holder opp tre fingre, et tegn i kampen for demokrati og mot diktaturet. Foto: Wikimedia / Maung Sun / CC BY-SA 4.0

Masseovergrep og prinsippet om ansvaret for å beskytte i det digitale rom

Internasjonal rett pålegger sosiale medieplattformer og teknologiselskapene som gir oss tilgang til dem menneskerettsforpliktelser, både i forhold til det som publiseres og i forhold til hvordan brukerdata blir vernet om. Dette følger av flere deler av det internasjonale menneskerettsrammeverket, men helt sentralt står FNs retningslinjer for næringslivets ansvar i forhold til menneskerettighetene fra 2008. Samtidig legger FNs retningslinjer til syende og sist ansvaret på stater for å sørge for at selskapene ivaretar grunnleggende rettighetene i sine operasjoner. Hvordan dette arter seg på nasjonalt, regionalt og globalt nivå er komplisert, også når det gjelder de mest alvorlige overgrepene. 

Sentralt i denne sammenheng burde være prinsippet om ansvaret for å beskytte (Responsibility to Protect – R2P) som ble vedtatt i FNs generalforsamling i 2005 og som gir alle stater et ansvar for å beskytte enkeltmennesker og lokalsamfunn mot de mest alvorlige overgrepene – folkemord, forbrytelser mot menneskeheten og krigsforbrytelser – både innenfor og utenfor egne grenser. I påfølgende år er inndelingen av R2P-prinsippet i tre pilarer – statenes ansvar for egne innbyggere, statens ansvar for å samarbeide med andre om beskyttelse og muligheten for å bruke tvang mot et medlemsland i det store og hele blitt allment akseptert som en konkret utforming av beslutningen fra 2005.

Dette har imidlertid skapt et rammeverk der statene fortsatt er de sentrale aktørene. R2P-prinsippet fra 2005 blir heller ikke nevnt i grunnlaget for FN-prinsippene for næringslivets ansvar. 

Erfaringene fra Myanmar viser både at myanmarske myndigheter mangler den nødvendige evne og vilje til å beskytte egen befolkning og at internasjonalt samarbeid med disse myndighetene for å styrke slik beskyttelse har vært utilstrekkelig. Norge og andre land bør i større grad se hvordan de kan bidra til å beskytte sårbare grupper i en digital tidsalder.

Internasjonal regulering

Det er stor variasjon i hvilke regulatoriske rammeverk som finnes i Sørøst-Asia, USA og i europeiske land, inkludert Norge, når det gjelder digitale plattformer og sosiale medier og i hvilken grad de setter søkelyset på masseovergrep, også utenfor egne grenser. 

I USA har sosiale plattformer som Facebook og selskaper som legger til rette for brukerskapt innhold i stor grad vært skånet fra de juridiske forpliktelsene som tradisjonelle medier har, i kraft av artikkel 230 i den amerikanske Communication Decency Act fra 1996. Plattformene har ofte lagt vekt på selvregulering, både av ideologiske og økonomiske hensyn. I kjølvannet av Cambridge Analytica-skandalen har det tvunget seg frem en fornyet debatt om Artikkel 230 og om den makt som skapes gjennom at et fåtall selskaper dominerer markedet. Men enn så lenge er det primært på delstatsnivå at viktige reguleringsreformer har funnet sted, som Californias nye personvernforordning fra 2020.

I Europa er det også i ferd med å presse seg frem en utvikling på dette lovområdet gjennom senere år, både i enkeltland og på EU-nivå, som skifter fokuset fra selskapenes egen selvregulering og frivillig oppfølging av internasjonale retningslinjer til ytre pålegg, slik EUs General Data Protection Regulation (GDPR-forordningen) var et eksempel på da den trådte i kraft i 2018.

I Europa står Tyskland i en særstilling. I 2017 vedtok den tyske nasjonalforsamlingen en Network Enforcement Act som skal holde sosiale medier ansvarlige for brukerskapt innhold som bryter med tysk lovgivning, deriblant forbudet mot hatefulle ytringer og hatkriminalitet i den tyske grunnloven. Den tyske loven har imidlertid ikke vært prøvet på spredningen av hatefulle ytringer og hatkriminalitet som foregår utenfor landets grenser, slik Myanmar kunne være et eksempel på. Også i Frankrike har det vært debatt om muligheten for å innføre lovgivning rettet mot hatefulle ytringer som spres på nett.

Gjennom den europeiske GDPR-lovgivningen er det i senere år blitt satt sterkt fokus på behovet for å styrke personvernet i det digitale rom. Samtidig er det ikke gitt at lover innrettet mot å beskytte brukernes data og personvernrettigheter også gir rammer for å forhindre masseovergrep. I Frankrike har organisasjonen Reporters without Borders nylig gått til sak mot Facebook i et forsøk på å holde selskapet ansvarlig for spredningen av desinformasjon og hatefulle ytringer på sine plattformer (ikke spesifikt knyttet til Myanmar). Men det er fransk forbrukerlovgivning og de krav den stiller til sann informasjon til forbrukerne, og ikke GDPR, som er utgangspunkt for den stevningen Reporters without Borders la inn for domstolen i Paris i mars 2021.

I disse dager pågår diskusjoner om et mulig nytt europeisk lovverk for digitale plattformer med mål å sørge for større åpenhet og bedre tilsyn med plattformenes oppbygging og sikre brukernes rettigheter. To lovutkast fremmet av EU-kommisjonen i desember 2020 rettet mot digitale tjenester og markeder vil favne over telegiganter som Facebook, Google og Tiktok og skal vurderes i tiden som kommer. Global Witness’ ferske studie om Facebook i Myanmar er et innlegg i en pågående debatt om den planlagte lovgivningen vil være effektiv nok til å kontrollere telegigantene ved behov. 

Også endringer i lovgivning på andre områder har potensielt betydning. I Norge vil den nye Åpenhetsloven som ble vedtatt i juni 2021 pålegge større selskaper å gjennomføre aktsomhetsvurderinger på menneskerettsfeltet og å kunne redegjøre offentlig for dette arbeidet. Loven vil dog kun gjelde større selskaper som tilbyr varer og tjenester i Norge. Utenlandske selskaper vil være dekket i den grad de er over en gitt terskel på størrelse, tilbyr varer og tjenester i Norge og er skattepliktige til Norge. Hvorvidt Facebook, som åpnet kontor i Norge i 2016, vil havne over denne terskelen og falle inn under loven når den trår i kraft er dermed mer usikkert. 

FN-systemet og FNs medlemsland har brukt lang tid på å erkjenne at sosiale medieplattformer og internettleverandører ikke bare er viktige informasjonskanaler, men også mektige næringslivsaktører i en global økonomi og medier med betydelig politisk påvirkningskraft. Ingen av de årlige rapportene som FNs generalsekretær utarbeider for FNs Sikkerhetsråd om virkeliggjøring av R2P-normen har lagt vekt på den nye digitale virkeligheten.

I dag levnes dette liten tvil, gitt de debattene vi nå har om behovet for en bedre regulering av sosiale medier, uro for de negative virkningene av kunstig intelligens og spredningen av ‘falske nyheter’ og feilinformasjon – en debatt man nå omsider kan spore i FNs nye veikart for bedre digitalt samarbeid. Et høynivåpanel nedsatt av FNs generalsekretær i 2018 for å se nærmere på digitale utfordringer tok i fjor til ordet for en generell gjennomgang av alle internasjonale menneskerettsinstrumenter og standarder for å avgjøre hvordan disse skal gjøres gjeldende i det digitale rom. Da bør det også settes et spesielt søkelys på å forhindre masseovergrep i en digital tidsalder. 

Et ansvar på tvers av landegrensene

Erfaringen fra Myanmar har vært at Facebook ikke makter å regulere negative innvirkninger av plattformen på egen hånd. Samtidig er spørsmålet om regulering av internett og sosiale medier fullt av dilemmaer – den skal sikre både beskyttelse av ytringsfriheten i det digitale rommet og forbygge at det samme rommet blir misbrukt for mindre hederlige formål. Myanmars nære forhistorie er et godt eksempel på begge utfordringene. Demonstrantenes bruk av sosiale medier i Myanmar etter kuppet i februar 2021 har vist hvilken kraft som kan ligge i de sosiale mediene som bidrag til demokratikamper. Den nære forhistorien har vist oss hvordan hatefulle ytringer har spilt en rolle i å drive frem overgrep og masseovergrep mot enkeltpersoner og grupper. 

Det internasjonale samfunnets passivitet stilt ovenfor folkemordet i Myanmar gir grunn til uro. Skal R2P-prinsippet fungere effektivt, både i den virkelige og i den digitale verden, trenger vi et større søkelys på og mer forståelse for hvordan både myndigheter og andre bruker internettet og sosiale medier til å organisere til masseovergrep – og hvordan man kan arbeide på tvers av landegrenser for å forhindre alvorlige overgrep.


Denne teksten er skrevet av Camilla Buzzi, førsteamanuensis ved Høgskolen i Østfold.

Annonse
Kjære leser, når du først er her: Transit Magasin har ingen millionærer i ryggen, og vi er helt avhengig av støtte fra våre lesere. Å bli abonnent koster kun 83 kroner i måneden hvis du kjøper for ett år. Pengene går direkte til mer kritisk journalistikk om internasjonale spørsmål.
Du får tilgang til alt innhold - PLUSS (+)