Transit Magasin og MRbloggen – Norges menneskerettighetsblogg samarbeider: Framover vil du her få lese et utvalg av artiklene fra bloggkollektivet MR-bloggen.
SKJEBNEHØST FOR MYANMAR: Militærets hardhendte fremferd i den vestlige Rakhine-staten, som har drevet mer enn 650 000 mennesker på flukt over grensen til Bangladesh på få måneder, utgjør etnisk rensning, mener FN.
Rohingya-minoriteten flykter fra rå, brutal og metodisk vold. Sikkerhetsstyrker og militsgrupper har brent ned landsbyer, og det har foregått omfattende og systematiske voldtekter av kvinner og jenter. Krisen i Rakhine viser med all tydelighet begrensningene ved det sivile styret i Myanmar og landes problemer med å frigjøre seg fra gamle diskriminerende lover og praksiser.
En forhistorie av diskriminering og undertrykkelse
Myanmars statsborgerskapslov er fra 1982 gjorde mange rohingyaer statsløse. Levekårene har siden blitt gradvis forverret. Flyktningene utgjør to tredeler av den muslimske rohingya-minoriteten i Myanmar. En kommisjon ledet av Kofi Annan har understreket betydningen av å endre loven for å bedre rohingyafolkets status.
Rakhine-staten har vært segregrert siden forrige voldsbølge mellom de to folkegruppene i 2012. Mange har bodd i leire for internt fordrevne i flere år. Systemet legger kraftige begrensninger på sentrale menneskerettigheter for rohingya spesielt og minner om Sørafrikas gamle apartheidsystem, sier Amnesty International.
I Myanmar er det liten forståelse for rohingyaenes situasjon. Militæroperasjonene i Rakhine kom i kjølvannet av geriljaangrep på grensepolitiets stasjoner. For mange har de vært en berettiget respons på terroranslag. Mange deler synet om at rohingyanene er illegale innvandrere fra vest.
I tillegg finnes utstrakt diskriminering av religiøse minoriteter både i og utenfor Rakhine, som spesielt rammer muslimer. En raskt fremvoksende bruk av sosiale medier i senere år har vært med å bygge opp under et lite tolerant og tildels hatsk debattklima.
Videre er Rakhine-folket, som har gitt navn til delstaten og utgjør flertallet der, samtidig en etnisk minoritet i Myanmar. De deler den samme misnøyen med burmansk-dominerte sentralstyre og lokal fattigdom som mange andre minoritetsgrupper. Det internasjonale fokuset på rohingya blir sett på som for ensidig. Mange rakhinere føler seg uglesett og misforstått av omverden, og skepsisen til utlendinger er stor.
Et autoritært blandingsregime og en forverret menneskerettssituasjon
På flere områder er menneskerettsituasjonen i Myanmar forverret det siste året. Ifølge Assistance Association for Political Prisoners (AAPPB) ble 221 mennesker arrestert av politiske årsaker i 2017 på grunn av konflikt over eierskap og kontroll over land og naturressurser og som en følge av begrensninger på sivile og politiske rettigheter. Anklagene har blant annet kommet under Telekommunikasjonsloven fra 2013, som blant annet det norske Post- og Teletilsynet var med å gi råd om.
Mediefriheten er også truet. Minst 32 journalister er blitt påtalt etter lover fra kolonitiden. I disse dager anvendes for eksempel en lov fra kolonitiden i en sak mot to lokale Reuters-journalister som er anklaget for besittelse av statshemmeligheter. Begge dekket saker om militære overgrep i Rakhine. Blir de dømt, kan det gi opp til 14 års fengsel.
I tillegg til krisen i Rakhine, preger kamphandlinger fortsatt det nordlige Myanmar, spesielt de to delstatene Kachin og Shan som grenser mot Kina. Selv i regioner med våpenhvile, er situasjonen vanskelig. I Thailand bor mer enn 100 000 mennesker fortsatt i flyktningleir fordi det ikke er mulig å returnere til landsbyene på myanmarsk side. Ingen av landets etniske hærer har skrevet under våpenhvileavtale i 2017 og pågående politiske forhandlinger om Myanmars fremtid er i ferd med å gå i stå. Krigen fortsetter.
Aung San Suu Kyi er avhengig av militærets støtte
Mye har endret seg i Myanmar i senere år, men mange reformer stikker ikke så dypt. Dette gjelder ikke bare i Rakhine. Det samme statsapparatet og mange av de samme undertrykkende lovene består. Mye av det gamle tankesettet lever videre også i andre deler av landet. I dag minner Myanmar mer om de autoritære blandingsregimene som er typiske for Sørøstasia enn et land på vei mot demokrati.
Krisen i Rakhine viser med all tydelighet begrensningene ved det sivile styret i Myanmar. Tross valgskredseier for Aung San Suu Kyis Nasjonalliga for demokrati (NLD) i 2015, sitter militæret fortsatt med omfattende makt gjennom Myanmars grunnlov fra 2008. Militæret har kontroll over forsvar, grensespørsmål, politi, rettsvesen og statsapparatet, i tillegg har de 25 prosent av setene i parlamentet og vetorett over grunnlovsreformer.
Mange ledende stillinger i forvaltningen er besatt av tidligere militære, og militæret mottar en stor andel av statsbudsjettet. Dette forsterkes av at militære selskaper og enkeltpersoner med militære forbindelser også sitter med betydelig kontroll over landets øvrige økonomi. Dermed er Aung San Suu Kyi og NLD avhengig av militærets støtte på mange områder.
DENNE ARTIKKELEN ble først publisert på MRbloggen, 20. januar.
