Dette er et innlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Delta i debatten? Send innlegg til debatt@transitmedia.no.
Denne kronikken ble først publisert på www.atlanterhavskomiteen.no, 29. september 2021. Franck Orban er førsteamanuensis og leder for forskergruppen AreaS, ved Høgskolen i Østfold.
Australia skrotet 15. september brått en avtale fra 2016 inngått med Frankrike om å kjøpe 12 dieseldrevne ubåter av Attack-klassen mellom 2030 og 2040. Den ble avløst av en ny avtale inngått med USA og Storbritannia om leveransen av 12 atomdrevne ubåter. Avtalebruddet går langt utover et giganttap for franske Naval Group. Det kompliserer en langsiktig strategi om å styrke Frankrikes rolle i Det indopasifiske området – et uttrykk som ble brukt for første gang i 2007 av den japanske statsministeren Shinzo Abe -, som strekker seg fra Afrikas østkyst til øynasjonene i Stillehavet.
To dimensjoner kan trekkes fram i ubåtskandalen. Den ene handler om hvordan bruddet skjedde og om hvilke reaksjoner som kom fra Paris. Den andre handler om hvilket handlingsrom franskmennene sitter igjen med etter dette.
For franskmenn er avtalebruddet et surt eple å bite i. Franske medier beskrev hendelsen som en ydmykelse og et «australsk Trafalgar», og trakk også paralleller til Fashoda-krisen i Sør-Sudan i 1898. Franske myndigheter fikk beskjed om avtalebruddet kort tid før nyheten ble kunngjort 15. september av Joe Biden, Scott Morrison og Boris Johnson. De involverte partene holdt kortene tett til brystet i måneder.
Kritikken mot president Macron og Castex-regjeringen går ut på at man har vært naiv overfor det som stod på spill. I september 1958 sendte de Gaulle – som nettopp hadde kommet tilbake til makten – et memorandum til Eisenhower og Macmillan, der han krevde en reform av NATO og foreslo et triumvirat hvor briter, amerikanere og franskmenn ville fordele seg imellom ansvaret for forsvaret at den frie verden. Forslaget møtte da en kald skulder, noe som førte til at Frankrike trakk seg gradvis ut av NATOs integrerte strukturer.
Når britene, australierne og amerikanerne nå danner AUKUS, samtidig som Frankrike forsøkes vraket fra et område med strategisk betydning, puster det nytt liv i oppfatningen om at «angelsakserne» slår til igjen. Det skjer til tross for tiår med aktive bidrag til NATO-operasjoner og andre eksterne operasjoner sammen med amerikanerne og britene, og franskmennenes gjeninntreden i NATOs militære struktur i april 2009.
Frankrike kalte straks hjem sine ambassadører i Canberra og Washington (men ikke London). En sint utenriksminister Le Drian anklagde Australia for bevisst å ha ført Frankrike bak lyset og kalte USAs oppførsel «en dolk i ryggen» fra en alliert. I et Frankrike som i 2019 kritiserte NATO for manglende strategisk dialog – ref. Macrons berømte tirade om at NATO var «hjernedød» –, kan NATO- og USA-skepsisen reaktiveres på kort varsel. Flere opposisjonsledere gikk ut for å si at Frankrike bør trekke seg ut av en allianse som har blitt mer irrelevant.
At det radikale venstre og det radikale høyre går inn for dette vil ikke overraske noen (Jean-Luc Mélenchon for LFI, Fabien Roussel for PCF, Jordan Bardella for RN). Antiamerikanismen er en viktig markør av deres identitet. Men at en presidentkandidat og mulig president i 2022 som Xavier Bertrand også er villig til å revurdere Frankrikes forhold til NATO sier en del om irritasjonsnivået i Paris. Slike reaksjoner vekker en gammel frustrasjon over systematisk å bli holdt utenfor det gode engelsktalende selskapet når det virkelig gjelder, og en reell frykt for at Frankrike har blitt en annenrangsnasjon i det globale hierarkiet.
Ingen oppførte seg irrasjonelt i denne saken. Det er logisk at Australia skifter ut en fjern alliert mot USAs nærhet og militære paraply for å sikre sine nærområder. Man kunne bare ha gjort det på en mer elegant måte. En følge av dette valget kan være et økt spenningsnivå med Kina, noe Australias tidligere statsminister Kevin Ruud påpekte i Le Monde.
Sett fra et amerikansk perspektiv er det ikke ulogisk at Australia inngår i en USA-ledet regional containment av Kinas ekspansjon ved siden av andre land som India, Vietnam, Japan og Sør-Korea. Det er heller ikke så overraskende at franskmenn vil spille en rolle i et verdenshjørne hvor de har strategiske interesser i form av landterritorier (Réunion, Mayotte, fransk Polynesia, Wallis og Futuna, Ny-Caledonia, samt franske sørterritorier), eksklusive økonomiske soner som tilsvarer 9 millioner km2 og 1,5 million franske statsborgere.
Derfor har det indopasifiske området fått stadig mer betydning for franskmenn de siste årene. Det ble gjort til en nasjonal prioritet av president Macron i mai 2018. Australia var i den forstand et viktig ledd i den nye satsingen og en avgjørende regional partner i forsøket på å få en bedre sikring av franske interesser og på å motarbeide et bipolært system dominert av USA og Kina. Nå må andre opsjoner vurderes.
Australia-krisen er nå avblåst etter en telefonsamtale mellom Biden og Macron. Amerikanerne ba pent om unnskyldning, lovet at noe slikt ikke skulle gjentas og gikk med på flere bilaterale konsultasjoner med franskmenn i forkant av viktige beslutninger. Det koster lite. Det gjør også erkjennelsen om at et mer bærekraftig EU-forsvar kan styrke NATO og det transatlantiske samarbeidet så lenge spørsmålet om europeernes strategiske autonomi forblir tabubelagt i Europa.
Å lege sår med australierne vil også ta tid, men er nødvendig i lys av felles interesser. For franskmenn representerer ubåtsaken uansett en realitetsorientering som neppe demper mistanken om at de anses som «juniorpartner». De står foran flere valgmuligheter. En av dem er fortsatt å prioritere en nasjonal strategi i det indopasifiske området med enda større vekt på støttespillere som India. De kan også «europeisere» sin indopasifiske agenda i større grad enn tidligere – slik de prøver å gjøre med terrorbekjempelsen i Mali-regionen –, for å redusere kostnadsnivået og øke gjennomslagskraften.
Da må flere EU-land være med. Begge alternativene er krevende – men ikke umulige – veier å gå.
