Hvor relevante er internasjonale militæroperasjoner for Frankrike?

Blandede erfaringer fra bl.a. Afghanistan, Irak, Libya og Syria har ført til diskusjoner i senere tid om relevansen av å igangsette internasjonale militære operasjoner.

- Annonse -
FIVH søker fundraisere

En allment akseptert konklusjon er internasjonale militære operasjoner koster penger, er komplekse å sette opp og er usikre med tanke på måloppnåelsen over tid. Dette er sentrale argumenter for små land som Norge, som deltar innenfor multilaterale rammer, men også for andre land som i tillegg til å opptre multilateralt kan intervenere mer bilateralt eller nasjonalt. Det gjelder særlig USA, Russland, Storbritannia og Frankrike.

Det franske forsvaret definerer internasjonale operasjoner (eksterne operasjoner/opérations extérieures – OPEX) som intervensjoner gjennomført av franske militære styrker utenfor det nasjonale territoriet. Disse er gjerne fredsbevarende eller fredsopprettende. Det skilles mellom eksterne operasjoner og militær tilstedeværelse i afrikanske land som Frankrike har bilaterale avtaler med, eller annen militær tilstedeværelse til havs.

Akutte situasjoner hvor Frankrike utsettes for umiddelbar trussel eller mottar en krigserklæring, eller selv erklærer krig, krever at parlamentet involveres til en viss grad. Det gjelder ikke eksterne operasjoner, der den franske presidenten er alene om avgjørelsen, etter konsultasjon i Forsvarsrådet. Som øverstkommanderende for landets militære styrker trenger han ikke parlamentets samtykke. Han kan holde parlamentet informert om operasjonens fremgang, eller ikke.

Parlamentet har fått myndighet, etter en reform fra 2008, til å bestemme om hvorvidt en ekstern operasjon skal forlenges eller ikke fire måneder etter igangsettelsen. Regjeringen må også informere parlamentet om at en operasjon er i gang senest tre dager etter starten. Parlamentet kan da debattere rundt operasjonen, men kan ikke stemme over den.

Eksterne operasjoner kan forekomme i regi av FN, EU, som en del av en flernasjonal styrke eller i rent nasjonale rammer. Etter at beslutningen om å igangsette en operasjon er tatt, utstedes det et mandat som oppgir begrunnelsen, det geografiske omfanget og varigheten. Forsvarets senter for planlegging og gjennomføring av operasjoner (CPCO) kommer deretter med forslag om navn for operasjonen, før presidenten skjærer gjennom.

Operasjonsnavnet stammer tradisjonelt fra den lokale flora eller fauna i landet operasjonen gjelder, eller fra dets klimatiske eller geografiske forhold. Slik var det for Epervier i 1986 i Tsjad, Turquoise i 1994 i Rwanda, Azalée i 1995 i Komorene, Salamandre i 1996 i tidligere Jugoslavia, Pamir i 2001 i Afghanistan, Harmattan i 2011 i Libya, Sangaris i 2013 i Den sentralafrikanske republikk, Chammal i 2014 i Irak, samt Serval i 2013 og Barkhane i 2014 i Mali.

- Annonse -Frontrunner.site

Franske soldater har vært engasjert i over 100 internasjonale operasjoner siden 1995. Etter Brexit er Frankrike det eneste NATO-landet i EU som er fast medlem i FNs sikkerhetsråd og eneste atommakt med egen avskrekkingsevne. Generelt er det konsensus blant franskmenn om landets rolle som militær aktør utad. En gammel militær tradisjon og kultur gjør også at tap av menneskeliv godtas så lenge relevansen av operasjoner er bevist.

Intervensjoner rettes som regel mot intrastatlige kriser og har ulike funksjoner: å beskytte sivilbefolkningen, stanse konflikter etter henvendelse fra en stat eller FN, drive terrorbekjempelse, gi opplæring og trening eller trygge havområder. Intervensjonsområdet, slik det står omtalt i landets strategiske rapport om forsvar og nasjonal sikkerhet fra 2017, strekker seg primært fra Vest-Afrika til Levanten og Midtøsten.

Er eksterne intervensjoner relevante? Og hvis det er tilfellet, kan man komme til et punkt hvor ulempene overgår gevinsten? Svaret er ikke entydig. President Sarkozys’ bombing av Libya i 2011 ble i sin tid kritisert for å mangle relevans. President Hollandes beslutning om å intervenere i Mali i 2013 hindret derimot trolig at jihadistiske grupper overtok landet og truet nabolandene. Den samme presidentens beslutning om å trappe opp bombingen i Syria to år senere ble gjenstand for debatt. Tidligere statsminister Dominique de Villepin uttalte blant annet at bombetoktene gjorde vondt verre, mens general Desportes mente at de ikke var effektive nok til å stanse IS definitivt.

Det franske dilemmaet knyttet til Barkhane-operasjonen omtalte vi i en kronikk tidligere i år. Vi påpekte at en fransk “exit” fra Mali for tiden var urealistisk gitt situasjonen på bakken, selv om intensjonen bak intervensjonen aldri har vært en permanent tilstedeværelse. En fare, som Claude Serfati påpekte i “Le militaire, une histoire française” fra 2017, er at militære intervensjoner av ulike grunner kan bli en lidenskap. En annen er at man blir sittende fast i en hengemyr av varig uorden, samtidig som man ikke stabiliserer konfliktområder og kan møte terror på hjemmebane, som Hans Jacob Orning og Øyvind Østerud minner oss på i “Krig uten stat” fra 2020. Erfaringer fra Afghanistan, Irak, Libya eller Syria inviterer uansett til stor forsiktighet.

- Annonse -

For å snakke om Frankrikes eksterne operasjoner, og nærmere sagt om et relativt ukjent og nokså mystisk militærkorps i Frankrike – Fremmedlegionen -, har Frankrike forklart denne uken invitert Charles Støeng, som tjenestegjorde i Legionen i en årrekke.

Alle referanser som er oppgitt i ukens episode, samt alle tidligere kronikker og anbefalinger, finner du på Frankrike Forklarts egen webside.

Frankrike forklart inviterer Kjerstin Aukrust fra UiO, Geir Uvsløkk fra UiO og Franck Orban fra HiØ kompetente og frankofile gjester til samtale om temaer som er viktige for å forstå det som skjer i Frankrike i dag, og for å vite mer om landets historie, politikk og kultur. Frankrike forklart er også tilgjengelig via Spotify og iTunes.

Frankrike forklart-episodene tilgjengeliggjøres for Transit magasins lesere med tillatelse fra Aukrust og Orban.

- Annonse -
- Annonse -