5. des 22

Putins “gjøkunger” i Ukraina

De to opprørsrepublikkene var fra starten av et russisk prosjekt. Nå kan de også bli en krigsårsak, dersom Kreml bruker anklager om ukrainske angrep som påskudd til å gå inn for å beskytte dem.

ANALYSE: Mens mange snakker om faren for krig i Ukraina, er det viktig å huske at krigen faktisk har pågått i åtte år nå. Den har kostet over 13.000 liv, og halvannen million mennesker har måttet forlate hjemmene sine.

21. februar 2014 ble Ukrainas president Viktor Janukovytsj avsatt, etter å ha flyktet til Russland. Dette var slutten på en politisk krise som hadde begynt i november 2013, da presidenten vraket en samarbeidsavtale med EU til fordel for en avtale med Russland, noe som utløste store demonstrasjoner. Janukovytsj forsøkte å slå ned demonstrasjonene med stadig mer autoritære metoder, noe som toppet seg 18.–21. februar da 82 mennesker døde i kamp mot myndighetenes sikkerhetsstyrker. Mange av dem ble skutt og drept av snikskyttere.

Fra Kreml ble dette trolig betraktet som et amerikanskstyrt regimeskifte, og ikke som en «virkelig» oppstand. Både Putin og de fleste rundt ham har bakgrunn fra KGB, og hadde også tidligere gitt uttrykk for oppfatninger om at Vesten allerede hadde organisert «fargerevolusjoner» i Georgia i 2003 og Ukraina i 2004, og trolig fryktet de også at Vesten forsøkte å få til noe lignende i Russland.


Bare en uke etter Janukovytsjs flukt tok bevæpnede menn kontroll over parlamentet og regjeringsbygget på Krimhalvøya. En godt gjennomført russisk hybridoperasjon, der «grønne menn» (spesialstyrker i umerkede uniformer) spilte en viktig rolle. 16. mars ble det arrangert en folkeavstemning som fastslo at Krim nå var en del av Russland.

Uroen begynner

Få uker senere brøt det ut uro i de to fylkene Donetsk og Luhansk, lengst øst i Ukraina. Deler av befolkningen der fryktet ukrainsk nasjonalisme, og var skremt av russisk propaganda om at nasjonalister og fascister hadde tatt makten i Kyiv ved et kupp. I tillegg spilte nok også lokal misnøye inn. Dette var tungt industrialiserte regioner, bygd opp rundt kull- og stålverk, og en del følte trolig at de bidro med mer enn de fikk igjen. Mange hadde også et nostalgisk forhold til Sovjetunionen, som ble en del av det ideologiske grunnlaget for opprøret, og betraktet Russland som en fortsettelse av dette. I tillegg var dette et sentrum for mektige oligarker og kriminelle nettverk, som også ønsket å bruke uroen til sine egne formål.

På samme måte som på Krim, tok væpnede menn her også kontroll over offentlige bygninger og erklærte Donetsk og Luhansk som selvstendige «folkerepublikker». Samtidig var det mange i Donetsk og Luhansk som absolutt ikke sympatiserte med de prorussiske separatistene, og som organiserte proukrainske markeringer til langt ute på våren.

LES OGSÅ:

På samme måte som på Krim var oppstanden i stor grad organisert fra Russland. Lekkede e-poster og telefoner viser at flere av Putins nære rådgivere var tett involvert i finansiering av demonstrasjoner og oppstander både i Donetsk, Luhansk og andre byer i Sørøst-Ukraina, og i opprettelsen av de to opprørsrepublikkene.

Trolig fikk operasjonen også økonomisk støtte fra den Putin-nære oligarken Konstantin Malofejev, som også hadde vært med å organisere den russiske hybridoperasjonen på Krim. Ifølge et lekket notat skal Malofejev ha lansert en plan om å løsrive store deler av Sørøst-Ukraina under navnet Novorossija i februar 2014, altså før Janukovytsj’ flukt. Både Igor Girkin alias Strelkov, som var øverstkommanderende for de væpnede styrkene til Folkerepublikken Donetsk i starten av konflikten, og Aleksandr Borodai, den første statsministeren i Donetsk, hadde vært ansatt i et av Malofejevs selskaper. Begge var russiske statsborgere uten særlig tilknytning til Ukraina, og hadde allerede deltatt i operasjonen på Krim. Strelkov var også tidligere FSB-agent.

Den væpnede konflikten var et faktum 12. april, da en gruppe væpnede menn ledet av Strelkov tok kontroll over byen Slavjansk i Donetsk-fylket. Flere av dem som deltok hadde også hjulpet til på Krim.

Russisk militærhjelp

Sommeren 2014 var ukrainske styrker i ferd med å ta tilbake store områder kontrollert av opprørerne. Trolig kunne krigen i Øst-Ukraina vært over i løpet av noen uker, om det ikke hadde vært for at regulære russiske styrker – inkludert tanks – ble satt inn i august. Russiske styrker deltok også da ukrainske styrker led et nytt, stort nederlag ved Debaltseve i januar 2015, og har nok også hatt et permanent nærvær i Øst-Ukraina i de åtte årene som har gått. Dermed er det ikke helt riktig å si at situasjonen som nå har oppstått er helt ny, selv om Russland nå åpenlyst har erklært at de vil sende inn tropper for å beskytte de to republikkene.

Det er vanskelig å si sikkert hvor mange russiske statsborgere som har vært innom Øst-Ukraina siden 2014. Men vanlige anslag ligger mellom 30 000 og 50 000. Dette inkluderer både regulære soldater og frivillige, inkludert leiesoldater.

Rekrutterte i høyreekstreme miljøer

Særlig tidlig i konflikten var nasjonalistiske og høyreekstreme miljøer et viktig rekrutteringsfelt. Disse miljøene inkluderte nynazister, ortodoks-kristne monarkister og nasjonalbolsjeviker med et nostalgisk forhold til  Sovjet-tiden da Russland var sterkt og respektert. Både Strelkov og Borodai hadde bakgrunn fra slike miljøer, og det samme gjorde mange av «fotfolket» som deltok på Krim og i overtakelsen av Slavjansk.


Mange betraktet Ukraina og Hviterussland som deler av den russiske nasjonen som aldri burde vært uavhengige stater, eller mente at de russisktalende områdene i øst aldri burde blitt en del av Ukraina. Selv ideen om Novorossija, det vil si en løsrivelse av hele det russiskspråklige Sør- og Øst-Ukraina som så skulle slutte seg til Russland, stammet fra miljøene rundt den høyreekstreme filosofen Aleksandr Dugin. Dugin har den dag i dag forbindelser til Konstantin Malofejev, og gav råd til opprørsledere tidlig i konflikten. Mens disse miljøene ofte hadde vært negative til Putin før konflikten begynte, sluttet de for en periode massivt opp rundt presidenten.

Flere høyreekstreme organisasjoner oppfordret medlemmer og sympatisører til å reise til Øst-Ukraina. Blant dem var Den russiske imperiebevegelsen, en St Petersburg-basert organisasjon som står for en blanding av russisk-ortodoks monarkisme, rasisme og antisemittisme.

I tillegg var russiske medier på denne tiden fulle av fortellinger om Maidan som et “fascistisk kupp”, som satte russisktalende i fare. I ettertid har mange russiske frivillige trukket frem sammenstøtene i Odessa 2. mai 2014, der flere titalls separatister mistet livet i en brann, som noe som skaket dem opp nok til å melde seg til tjeneste for opprørsrepublikkene.

Hva nå?

I årene som har gått, har opprørsrepublikkene fortsatt å overleve med russisk hjelp. Det er derfor riktig å omtale dem som et russisk prosjekt, og først og fremst som et våpen mot Ukraina. Når Putin nå tar til orde for å anerkjenne dem, er det derfor mest av alt et signal om at «Minsk-sporet» nå kan være gitt opp.

Faren nå er om neste skritt er å gjøre krav på resten av de to fylkene, også det som fortsatt er på ukrainske hender. Hendelsene i Georgia i 2008, da russiske styrker rykket inn for å forhindre en påstått georgisk offensiv og et pågående “folkemord” i to opprørsrepublikker der, gir unektelig grunn til bekymring for at noe lignende kan skje i Ukraina nå.

LES OGSÅ

FØLG

1,432FansLik
499FølgereFølg
803FølgereFølg
- Annonse -

SISTE NYTT