Utenlandske konflikter i norsk oversettelse

KRONIKK: All litteraturen som er skrevet om tidligere katastrofer har ikke forhindret Vladimir Putin i å gå uprovosert til angrep på et naboland, med de katastrofale følgene det får og de forferdelige menneskelige lidelsene det medfører. Likevel er det kanskje mer enn noensinne avgjørende at slik litteratur skrives, oversettes og utgis verden over.

- Annonse -
FIVH søker fundraisere

Denne kronikken er skrevet av Geir Uvsløkk og Kjerstin Aukrust.

Dette er et innlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Vil du skrive? Send innlegg til debatt@transitmedia.no.

Innenfor oversettelsesteori bruker man iblant begrepene «hjemliggjøring» og «fremmedgjøring» for å beskrive oversetteres valg i møtet med blant annet kulturelle, språklige og geografiske forskjeller mellom språkområdet det oversettes fra og språkområdet det oversettes til. Noen ganger bestemmer man seg slik for å tilpasse deler av oversettelsen til leserne, mens man andre ganger vurderer at det er bedre å la teksten beholde et spesifikt særpreg.

Det er ikke alltid like lett å «hjemliggjøre», og mye kan forsvinne for norske lesere dersom teksten blir for fremmed. Et eksempel på slike krevende tekster, er romaner eller vitnesbyrd om voldelige og traumatiske konflikter som fant sted for lenge siden, eller langt unna oss. Like fullt er dette kanskje noen av de viktigste tekstene man kan oversette og slik gjøre tilgjengelige for nye lesere i våre dager.

I en tid da Russland, i et grovt brudd på folkeretten, har invadert Ukraina, en selvstendig europeisk stat, og slik tvunget over en million mennesker på flukt, mens dødstallene stadig stiger, i en krig som blir mer og mer brutal, er vi mange som tenker på de grusomme konsekvensene av krigføring i forrige århundre, og vi spør oss hvordan dette kan skje igjen og igjen.

I verdenslitteraturen er det ingen mangel på tekster som beskriver lidelser og traumatiske, personlige erfaringer fra krig og folkemord. I den franskspråklige litteraturen har det bare i løpet av de siste årene kommet en rekke bøker om blant annet den spanske borgerkrigen; andre verdenskrig, og særlig Holocaust; fransk krigføring i det som den gang ble kalt Indokina; Algeriekrigen og andre konflikter knyttet til fransk kolonisering; og folkemordet på tutsiene i Rwanda. I noen tilfeller har ikke forfatterne noen direkte forbindelse til disse konfliktene. Noen ganger har de opplevd dem selv. Og svært ofte er det etterkommere etter mennesker som opplevde disse traumatiske katastrofene, som nå skriver om dem.

- Annonse -Frontrunner.site

To særdeles viktige franskspråklige utgivelser fra de siste årene er Ikke gråte av Lydie Salvayre (Pas pleurer, 2014), som handler om den spanske borgerkrigen, og Lille land av Gaël Faye (Petit pays, 2016), som tar for seg konflikten mellom hutuer og tutsier i Rwanda og Burundi. Begge disse bøkene ble i 2018 oversatt til norsk av ukens gjest i Frankrike forklart, Gøril Eldøen.

Lydie Salvayre skriver i Ikke gråte om den spanske borgerkrigen fra flere perspektiver. Bokas forteller skildrer krigens grusomheter gjennom samtaler med sin katalanske mor, Montse, som opplevde borgerkrigen som ung kvinne før hun flyktet til Frankrike i 1939. Hun gjenforteller dem også gjennom lesninger av den franske forfatteren Georges Bernanos (1888-1948), som i boken Les Grands Cimetières sous la lune (De store gravlundene under månen) beskriver de spanske fascistenes krigsforbrytelser – og den katolske kirkens velsignelse av dem.

Bernanos blir også på mange vis et eksempel til etterfølgelse for Salvayre. Som katolikk og nasjonalist var han til å begynne med begeistret for Franco. Helt til han så med egne øyne hva falangistene gjorde. Da bestemte han seg for at han ikke kunne være et taust vitne: Det han hadde sett, måtte han også si.

I Gaël Fayes roman Lille land møter vi en annen type vitne. Her er fortelleren, Gabriel, en voksen mann som er bosatt i Frankrike, men oppvokst i Burundi, med fransk far og rwandisk mor. Han tenker tilbake på barndommen i Burundi på 1980- og 90-tallet: En lykkelig og uskyldig barndom fram til 1994. Han så ikke med egne øyne folkemordet på tutsiene i Rwanda, men opplevde krigen i Burundi, hørte om grusomhetene i nabolandet, og så hvordan moren brøt sammen etter at hun hadde funnet levningene av slektningene sine i Rwanda. Det hele skildres fra perspektivet til et barn som mister sin barndom. «Livet kunne ikke gå helt bra mer, sier Gabriel, ikke etter alt som hadde hendt med oss.» (s. 17)

I Gøril Eldøens oversettelse av Ikke gråte finner leseren en ordliste bakerst i boken, der ord og uttrykk som står på spansk i originalteksten er oversatt til norsk, og der enkelte navn, organisasjoner og hendelser er kort presentert. Ettersom dette forklares i en egen bolk helt til slutt, kan norske lesere slik både komme nær på Salvayres skrivemåte i selve teksten (der blant annet fortellerens mor, Montse, blander spansk og fransk) og undersøke hvem personene og organisasjonene som nevnes, er. Slike referanser finnes ikke i oversettelsen av Lille land, men ettersom det er en historie som fortelles fra et barns perspektiv, er det også mer normalt at historiske detaljer oppleves som mer fremmed.

Den franske filosofen og forfatteren Maurice Blanchot skriver i boken L’Écriture du désastre (Katastrofens skrift, 1980) at katastrofen er skriftens «grense», eller «begrensning». Særlig gjelder dette en katastrofe man ikke selv har erfart. Men, legger Blanchot til: «Det betyr ikke at katastrofen, som skriftkraft, ekskluderes fra skriften, er utenfor skriften.» (s. 17). Uansett hvor umulig det kan virke å skulle skrive om katastrofer, finnes det altså en særegen kraft i det å feste dem i skrift.

All litteraturen som er skrevet om tidligere katastrofer har ikke forhindret Vladimir Putin i å gå uprovosert til angrep på et naboland, med de katastrofale følgene det får og de forferdelige menneskelige lidelsene det medfører. Likevel er det vesentlig at forfattere fortsetter å skrive om slike grusomme hendelser, og at oversettere videreformidler forfatternes erfaringer til stadig flere språk. Om Georges Bernanos skriver Lydie Salvayre at han ikke kunne la være å skrive om det han så. Selv om ordene hans var «farlige» for ham (s. 79), vil de alltid være mindre farlige enn fornektelsen, likegyldigheten og tausheten.

For å snakke om oversettelse og om fransk litteratur har Frankrike forklart denne uken invitert oversetter og cand.philol. i fransk Gøril Eldøen.

HØR UKAS EPISODE HER:

Frankrike forklart inviterer Kjerstin Aukrust fra UiO, Geir Uvsløkk fra UiO og Franck Orban fra HiØ kompetente og frankofile gjester til samtale om temaer som er viktige for å forstå det som skjer i Frankrike i dag, og for å vite mer om landets historie, politikk og kultur. Frankrike forklart er også tilgjengelig via Spotify og iTunes.

Følg med på vår Facebook-side og på vår webside: https://www.hiof.no/lusp/slik/forskning/grupper/areas/podcast-frankrike-forklart/

Frankrike forklart-episodene tilgjengeliggjøres for Transit magasins lesere med tillatelse fra Aukrust og Orban.

- Annonse -
Støtt global journalistikk, tegn abonnement på Transit magasin