SPALTE OM INDIA: Denne teksten er skrevet av Kenneth Bo Nielsen og Jostein Jakobsen, forskere ved Universitetet i Oslo, som skriver jevnlig i Transit Magasin om India og det indiske samfunnet.
25. februar stemte FNs sikkerhetsråd over en resolusjon som fordømte den russiske invasjonen av Ukraina, krevde umiddelbar stopp for angrepshandlinger og tilbaketrekning av alle russiske styrker fra ukrainsk jord. Elleve av 15 land i Sikkerhetsrådet stemte for, mens tre land avstod fra å stemme. Likevel ble resolusjonen ikke overraskende ikke vedtatt, gitt at Russland har vetorett i rådet.
De tre landene som ikke stemte var Kina, De forente arabiske emirater og India. Umiddelbart kunne man kanskje undre seg over Indias manglende støtte til Ukraina, for man kunne vel med rimelighet forvente at et land som med stolthet kaller seg selv «verdens største demokrati» ville yte aktiv støtte til andre suverene, demokratiske stater i møtet med fremmede makters aggresjon? Likevel var den indiske beslutning om å avstå fra å stemme ikke overraskende.
I etterkant av avstemningen forklarte Indias representant ved FN, T. S. Tirumurti, bakgrunnen for Indias beslutning. India var dypt bekymret over utviklingen i Ukraina, forklarte Tirumurti. Han oppfordret til at man prøvde alle muligheter for å sette en umiddelbar stopper for volden og fiendlighetene, og understrekte at ytterligere tap av menneskeliv måtte unngås. Og han la til at dialog og diplomati var den eneste farbare veien til en fredelig løsning.
«Derfor unnlot India å stemme», konkluderte Tirumurti. Man kunne innvende, at en slik uklar forklaring kanskje i praksis ikke forklarer all verden, for det er ikke noen nødvendig motsetning mellom å oppfordre til dialog og diplomati, samtidig som man stemmer for en full stopp for russisk militær intervensjon på ukrainsk territorium. På den andre siden, så illustrerer den uklare tonen i den indiske utmeldingen at landet for tiden står i en vanskelig diplomatisk og geopolitisk situasjon.
Gamle venner og nye venner
India og Russland har historisk sett hatt et godt og nært diplomatisk forhold som strekker seg helt tilbake til de tidlige årene etter Indias uavhengighet. Den dag idag er Russland fortsatt landets viktigste handelspartner av militært utstyr. Og India har alltid kunnet regne med russisk støtte i FNs sikkerhetsråd når og hvis enten Pakistan eller Kina har satt konflikten i Kashmir på dagsordenen – en konflikt som India ikke ønsker internasjonal indblanding i. I tillegg er India avhengig av import av russisk olje og gass, og import av russisk kunstgjødsel er viktig for det indiske jordbruket.
Mens forholdet til USA langt fra alltid har vært like godt, er denne relasjonen spesielt de senere tiårene blitt stadig sterkere. Barack Obama kalte i sin tid forholdet mellom India og USA for et av det 21. århundres «definerende partnerskap», og selv om forholdet mellom Narendra Modi og Donald Trump ikke alltid var helt uproblematisk gikk bilder av deres «bromance» verden rundt, både da Modi besøkte USA og da Trump kom til India.
Det finnes også en meget stor indiske diaspora i USA som drar de to landene nærmere hverandre; og ikke minst kan man finne felles grunn i ønsket om å begrense Kinas innflytelse.
Komplisert geopolitikk
Som forskeren Maya Mirchandani har påpekt nylig, så handler mye av Indias utenriks- og sikkerhetspolitikk nettopp om å posisjonere seg i forhold til Kina. India oppfatter i økende grad Kina som en aggressiv nabo og geopolitisk trussel, og dette er ikke uten grunn. India og Kina har gjennom lengre tid vært involvert i en eskalerende konflikt om grenseområder som begge land gjør krav på. Her har Kina ved flere anledninger militært trengt seg inn på, og gjort militært krav på, territorier som India opfatter som indiske. Og diplomatiske forhandlinger om en eventuell kinesisk tilbaketrekning har vært vanskelige og ikke alltid foregått i god stemning. Samtidig brer det kinesiske «belt and road» initiativet seg i store deler av Sør-Asia, et område som India ser på som sin «naturlige» geopolitiske interessesfære.
For å kunne holde Kina i sjakk er India imidlertid avhengig av gode relasjoner til både Russland og USA. Etter USAs tilbaketog fra Afghanistan er den amerikanske militære tilstedeværelsen på bakken i Sør-Asia nå meget begrenset, så ser man «landpolitisk» på Indias situasjon er det ingen tvil om at et godt forhold til Russland er helt sentralt. Annerledes forholder det seg imidlertid hvis man ser «sjøpolitisk» på det. Skal India gjøre seg håp om å demme opp for den kinesiske maritime ekspansjon i for eksempel det indiske hav er man helt avhengig av Quad-alliansen med Japan, Australia og nettopp USA.
At India unnlot å stemme over resolusjonen i Sikkerhetsrådet, samtidig med at man i et visst omfang likevel formulerte en kritikk av den russiske invasjonen, er slik sett et uttrykk for Indias vanskelige diplomatisk balansegang: hvordan bevare både det historisk gode forholdet til Russland og det meget sterke partnerskapet med USA som har vokst frem de siste tiårene?
Usikre konsekvenser
Spørsmålet blir da om T. S. Tirumurtis kommentarer og forklaringer er overbevisende nok for Joe Biden og Antony Blinken. På den ene siden viser Indias holdning at indisk utenriks- og sikkerhetspolitikk i det store og hele styres av egeninteresser på ganske pragmatisk vis. Dette bør ikke overraske noen, og da slett ikke erfarne folk som Biden og Blinken, for det er nå en gang slik de fleste land i verden praktiserer utenrikspolitikk. Samtidig vet også både Tirumurtis og den indiske regjeringen, at USA trenger India vel så mye som India trenger USA.
For USA er India en viktig demokratisk partner i en ustabil region, og en nøkkelspiller i strategien om å begrense Kina. Og mange amerikanske bedrifter er interessert i å selge produktene sine på det indiske markedet. Alt dette taler for at Indias manglende stemme i FNs sikkerhetsråd snart et glemt, og at alt vil være tilbake til «business as usual» innen lenge.
Likevel mener Sushil Aron i indiske The Wire at situasjonen denne gangen er så spesiell at det nettopp ikke er snakk om «business as usual». Han påpeker at USA, og da spesielt Biden og Demokratene, ser på Russland ikke bare som en rival som aggressivt forfølger egne sikkerhetspolitiske interesser i sitt umiddelbare nærområde, men som en autoritær stormakt som er ute etter helt å underminere vestlige demokratier hvor enn de finnes, inklusivt USA. Dette synet på Russland er foranlediget ikke minst av Putin-regiments (påståtte) innblanding i det amerikanske presidentvalget i 2016 – som bragte Trump til makten – og frykten for hva Russland skal finne på i forbindelse med valget i 2024, et valg kan ende opp med enda en gang å synliggjøre og forsterke den dype politisk polariseringen i landet.
Slik sett er USAs strategi om å stoppe Russland fra å invadere Ukraine ikke «bare» et utslag av amerikanske geopolitiske interesser, men også av et ønske om å demme opp for en autoritær kraft som potentielt kan svekke det amerikanske demokratiet, og demokratiet i veldig mange andre land, ifølge Sushil Aron. Sett fra USA er situasjonen denne gangen derfor langt ifra «business as usual». Derfor mener Aron at Indias beslutning om ikke å stemme i FN nå nylig kan føre til et negativt stemningsskifte i relasjonen mellom India og USA – i alle fall så lenge Biden og Demokratene sitter i det hvite huset – og muligens også mellom India og flere europeiske land. Tilliten kan med andre ord svekkes på kort sikt.
På lang sikt er det vanskeligere å spå om konsekvensene, men det er opplagt, at USA og Europa vil ønske, og til dels også forvente, en mere proaktiv indisk stillingtagen. Uteblir den, eller kommuniseres den for tvetydig, kan Indias forsøk på balansegang i en komplisert geopolitisk situasjon risikere å bringe landet i vanry. Det er allerede global oppmerksomhet på, og kritikk av, statsminister Modis illiberale og autoritære styreform på hjemmebane, og Indias tilbakeholdne kritikk av Russland kan fort bli tolket dit, at Modi fint kan leve med en illiberal internasjonal orden – og at han befinner seg ganske bra i selskap med autoritære leder som Putin og Trump.
Førsteamanuensis ved Sosialantropplogisk intstitutt (UiO).
