Denne kronikken er skrevet av Geir Uvsløkk og Franck Orban.
Dette er et innlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Delta i debatten? Send innlegg til debatt@transitmedia.no.
Hvilke teknikker og virkemidler kan tegneseriekunstnere benytte seg av for å formidle erfaringer det kan være vanskelig å gjengi både som ord og som bilder? Og hvordan kan tegneserier skrive seg inn i samfunnsdebatter? Et besøk i Jacques Tardis verden kan hjelpe oss i å svare på disse spørsmålene.
Av alle franskspråklige tegneseriekunstnere er Jacques Tardi (f. 1946) en av de desidert mest kjente og anerkjente. Han begynte sin karriere 21. mai 1970 med en 6 sider lang serie med tittelen «Un cheval en hiver» (En hest om vinteren). Den ble publisert i nr. 550 av det toneangivende tegneseriebladet Pilote. Opprinnelig foreslo den 23 år unge kunstneren en historie om første verdenskrig, men forslaget ble avslått av Pilotes sjefsredaktør René Goscinny fordi det var vanskelig å gjøre noe humoristisk ut av det og historien ikke helt passet med bladets profil. Senere skulle imidlertid Tardi ved flere anledninger tegne skyttergravskrigen i all sin grusomhet.
Tardi ble værende som tegner i Pilote i flere år, og hans anerkjennelse vokste raskt i tegneseriemiljøet. Han fikk etter hvert også utgitt serier som enkeltstående tegneseriealbum, og mottok i 1974 Phénix-prisen for Adieu Brindavoine og i 1975 Alfred-prisen for beste tegner for La Véritable Histoire du Soldat inconnu (Den sanne historien om den ukjente soldat).
Han fikk sitt store gjennombrudd i 1976, med de to første bindene av serien Adeles utrolige eventyr: Adèle og udyret og Demonen fra Eiffeltårnet (oversatt til norsk av Lars Steinar Hansen), gitt ut hos det anerkjente forlaget Casterman. Handlingen er lagt til tiden rett før og rett etter første verdenskrig, og hovedpersonen Adèle Blanc-Sec er en forfatter av føljetongromaner som opplever en rekke overnaturlige eventyr. Serien er gjennomsyret av samfunnskritikk, både knyttet til krigen og til maktmennesker generelt. I 2010 kom to av de tidlige bindene i filmversjon, med Luc Besson som regissør.
I 1982 kom en annen tendens til syne i Tardis forfatterskap. Da kom hans første utgivelse om privatdetektiven Nestor Burma, adaptert etter romanene til forfatteren Léo Malet (1909-1996): Tåke på Tolbiac bro (oversatt til norsk av Jens Erik Røsåsen). Tardi skulle senere også adaptere flere romaner, blant annet av krimforfatteren Jean-Patrick Manchette (1942-1995), og også illustrere flere av Louis-Ferdinand Célines (1894-1961) verker. Tardis stil – med ofte grovt karikerte, urovekkende, rent ut spøkelsesaktige personer – og hans folkelige og til tider vulgære språkbruk, passer godt overens med det mørke universet i Malets, Manchettes og Célines romaner.
Den som har lest noen av historiene til Tardi vil raskt kjenne igjen hans spesielle stil. Ifølge litteraturviteren Juliette Feyel, kjennetegnes den blant annet av en blanding av svært detaljerte gjengivelser av omgivelsene (bygninger, plakater…), visuelle forenklinger og ofte grovt karikerte fremstillinger av personene. Dette gir en spesiell effekt som både kan være humoristisk og grufull. Et eksempel på en særdeles virkningsfull bruk av denne karikerte fremstillingen, er hans tegninger i albumet Putain de guerre (Faens krig, 2008) av såkalte gueules cassées (ødelagte tryner) fra første verdenskrig – soldater som har overlevd krigen, men som har fullstendig vansirede ansikter. Den enkle brutaliteten i tegningene gjengir krigens grusomheter på en måte som er vanskelig å få til kun med ord.
Masseslakteriet som kalles første verdenskrig kommer stadig igjen i flere av Tardis bøker, og utgjør ved flere anledninger hovedhandlingen. Et av de mest kjente albumene er Skyttergravskrigen: 1914-1918 fra 1993 (oversatt til norsk av Alexander Leborg). Som Alexander Leborg fremhever i ukens episode av Frankrike forklart, bruker Tardi her formgivningen for å vise hvordan soldatene som serien følger, stadig faller fra, mens tegneserierutene om krigen ubønnhørlig fortsetter, som en tragisk skjebne eller en maskin som aldri stanser: tre ruter av samme størrelse på side etter side, med nye soldater som stadig kommer til, bare for å dø noen ruter senere.
Tardi har gjenskapt flere historiske begivenheter i tegneserieform. Kanskje mest kjent er hans adaptasjon av Jean Vautrins roman Le Cri du peuple (Folkets skrik), som kom i fire bind mellom 2001 og 2004. Handlingen her finner sted under Pariskommunen i 1871, og Tardi har gjort et fenomenalt arbeid med å gjenskape datidens Paris, både basert på gamle fotografier og egne vandringer i dagens Paris. I 2012 kom første bind av en mer personlig historie, Jeg, René Tardi – krigsfange i Stalag II B (oversatt til norsk av Alexander Leborg), der han skriver om farens opplevelse som krigsfange under andre verdenskrig, basert på farens notater.
Tardis nyeste utgivelse er imidlertid nærmere vår egen tid: I Elise et les nouveaux partisans, et selvbiografisk verk skrevet av Tardis kone, visesangeren og aktivisten Dominique Grange og tegnet av Tardi, gir de to kunstnerne et bilde av venstresideaktivisme i Frankrike før og etter mai 1968. Slik kommer også deres personlige politiske engasjement til uttrykk i tegneserieformatet.
Jacques Tardi – og andre tegnere som er opptatt av historie – viser at tegneserier fremstår som et moderne og kraftfullt medium for å formidle historie til nye generasjoner som trenger det sårt for å vokte seg for historieforfalskning og alternative sannheter. Flere historikere har skjønt dette og har kommet tegnerne i møte. Noen arbeider side om side med tegneseriekunstnerne, som Jean-Pierre Verney, som i mange år har samarbeidet med Tardi. Andre tar tegneserier bevisst i bruk i sin egen forskningsformidling. I oktober 2020 kom en prestisjefylt anerkjennelse, da Collège de France planla å holde en rekke seminarer om tegneserier. Flere ble dessverre avlyst pga. koronapandemien. Men hendelsen signaliserte klart og tydelig at tegneserier i dag ansees som et medium som ikke bare kan fortelle historier, men som også kan skildre Historie.
For å gå mer i detalj i franskspråklige tegneserier og tegneserieromaner, har Frankrike forklart denne uken invitert Alexander Leborg, forfatter, oversetter og forlegger, og grunnlegger av forlaget Minuskel.
HØR UKAS EPISODE AV FRANKRIKE FORKLART:
I Frankrike forklart inviterer Kjerstin Aukrust fra UiO, Geir Uvsløkk fra UiO og Franck Orban fra HiØ kompetente og frankofile gjester til samtale om temaer som er viktige for å forstå det som skjer i Frankrike i dag, og for å vite mer om landets historie, politikk og kultur. Frankrike forklart er også tilgjengelig via Spotify og iTunes.
Følg med på vår Facebook-side og på vår webside: https://www.hiof.no/lusp/slik/forskning/grupper/areas/podcast-frankrike-forklart/
Frankrike forklart-episodene tilgjengeliggjøres for Transit magasins lesere med tillatelse fra Aukrust og Orban.
