Denne kronikken er skrevet av Geir Uvsløkk og Franck Orban.
Dette er et innlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Delta i debatten? Send innlegg til debatt@transitmedia.no.
Nasjonal Samling (NS) er nå det største opposisjonspartiet, foran venstrepartiene som utgjør NUPES og foran det høyrekonservative partiet Republikanerne. Det er første gang i den femte republikks historie at et parti fra ytre høyre får så stor politisk innflytelse. Hva vil det ha å si for fransk politikk? Og hvilken betydning har det for Nasjonal Samling?
Dette er ikke første gang at Le Pen-familiens parti er i stand til å danne en gruppe i Nasjonalforsamlingen. Etter valget til Nasjonalforsamling i 1986, som president Mitterrand den gang gjorde til et forholdstallsvalg i håp om å svekke høyresiden, fikk forgjengeren til NS, Nasjonal Front (NF), og deres allierte, 35 representanter. Med Jean-Marie Le Pen i spissen dannet de en gruppe som i løpet av de to årene de hadde sete i Nasjonalforsamlingen mellom 1986 og 1988 la frem 63 lovforslag. De fleste dreide seg særlig om én av partiets kjernesaker: Nasjonal forrang, som fremdeles i dag er sentralt i NS sin politikk. Andre lovforslag som ble fremmet av partiet den gangen – og som resonnerer med dagens aktualitet – handlet om begrensningen av retten til abort og om gjeninnføringen av dødsstraffen, som Mitterrand avskaffet i 1981.
Fra 1986 til 1988 var høyrepolitikeren Jacques Chirac statsminister i en flertallsregjering. Han var motstander av en allianse mellom høyre og NF, ikke minst i nasjonalforsamlingen. NF fikk dermed ikke gjennomslag for sine kjernesaker, men støttet derimot Chiracs økonomiske liberalisme. Det mest markante øyeblikket i NF-gruppens historie var kanskje da partileder Le Pen i 1987 karakteriserte gasskamrene i nazistenes tilintetgjørelsesleire som «en detalj i historien om andre verdenskrig», en uttalelse han ble straffedømt for, men som han har gjentatt flere ganger, sist i 2015. Slike uttalelser gjorde det umulig for høyresiden å nærme seg NF. Veien til makten ble kanskje vanskeligere for de konservative. Den ble umulig for NF.
Siden Marine Le Pen overtok partiet etter sin far i 2011 har hun flere ganger tatt avstand fra farens uttalelser og ført en kløktig «avdiaboliserings»-strategi som handler mer om form enn om innhold. Denne strategien videreføres nå som partiet igjen, for første gang siden 1988, har fått valgt inn mer enn nok representanter til å danne en egen gruppe og øve innflytelse i nasjonalforsamlingen. NS-politikerne, som for ikke mange år siden definerte seg selv som «anti-system-politikere», vil nå føre en «konstruktiv» politikk som kan gjøre det nasjonalistiske partiet til et troverdig alternativ til Macrons parti. I de første avstemningene før sommeren, har gruppen både stemt sammen med andre opposisjonspartier mot regjeringens lovforslag, og mot et mistillitsforslag mot regjeringen fremmet av venstrealliansen NUPES.
Parallelt med en slik balansering i Nasjonalforsamlingens hovedkammer foregår en like viktig maktkamp i korridorene mellom opposisjonsgruppene. NS og NUPES knivet lenge om vervet som president av finanskomiteen, en posisjon som siden 2008 tradisjonelt har tilfalt den største gruppen i opposisjonen. NUPES gikk av med seieren, og komiteens presidentskap tilfalt Éric Coquerel fra Det ukuelige Frankrike.
NS har et stort antall medlemmer i de åtte faste komiteene (proporsjonalt stort med antallet representanter), men grunnet blokkering fra andre partier ved valg av ledelsene i disse komiteene, har de ingen lederverv her. Som et medlem av nasjonalforsamlingen nylig kunne bekrefte for oss, er man i utgangspunktet ikke forpliktet til å dele ledervervene proporsjonalt mellom gruppene. Men NS er inne i Nasjonalforsamlingens «bureau», altså forsamlingens overordnede «ledelse», der Sébastien Chenu og Hélène Laporte er to av seks visepresidenter.
Le Pens parti opererer på flere nivåer. Et eksempel er representantenes ønsker om å sitte i spesifikke «vennskapskomiteer» med andre land. De fleste NS-representantene (bortsett fra én) har klokelig holdt seg borte fra Russland, ettersom Marine Le Pen under presidentvalgkampen i vår fikk mye kritikk for sitt forhold til Russland og partiets omfattende gjeld til russiske banker. Et land som imidlertid står høyt oppe på ønskelisten, er Italia. Der Giorgia Meloni – en uttalt Mussolini-beundrer – gjorde et brakvalg med sitt parti Fratelli d’Italia og ligger an til å bli landets nye statsminister. Interessant nok har både NS og Fratelli d’Italia en flamme på sin logo, som stammer fra det postfascistiske partiet MSI (Movimento Sociale Italiano), som ble oppløst i 1995..
Valgutfallet i Italia har stor betydning for Marine Le Pen, som etter å ha kommet til det franske presidentvalgets andre runde i to valg på rad, har blikket fast festet på neste presidentvalg i 2027 og trenger drahjelp fra andre likesinnede partnere i EU. Hun er ikke minst fullstendig klar over at veien til Elysée-palasset – der den franske presidenten sitter – går via Bourbon-palasset, som er setet for deputertkammeret.
HØR UKAS EPISODE AV FRANKRIKE FORKLART:
I Frankrike forklart inviterer Kjerstin Aukrust fra UiO, Geir Uvsløkk fra UiO og Franck Orban fra HiØ kompetente og frankofile gjester til samtale om temaer som er viktige for å forstå det som skjer i Frankrike i dag, og for å vite mer om landets historie, politikk og kultur. Frankrike forklart er også tilgjengelig via Spotify og iTunes.
Følg med på vår Facebook-side og på vår webside: https://www.hiof.no/lusp/slik/forskning/grupper/areas/podcast-frankrike-forklart/
Frankrike forklart-episodene tilgjengeliggjøres for Transit magasins lesere med tillatelse fra Aukrust og Orban.
