Dette er et innlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Vil du skrive? Send innlegg til debatt@transitmedia.no.

5. oktober feiret Nasjonal Samling – eller «Nasjonal Front» helt til 2018 – 50 år som politisk parti i Frankrike. Noen unison feiring ble det likevel ikke. Snart avtroppende partileder Marine Le Pen blåste symbolske lys på et seminar i Nasjonalforsamlingen («fra håp til makt»).  Jean-Marie Le Pen, Marines far og én av Nasjonal Fronts grunnleggere, foretrakk et garden-party på slottet i Montretout i Paris.

Faren var ikke invitert til Marines seminar. Hun kom heller ikke på farens feiring. Det viser at partiet strever med å fordøye sin historie. Noen retter blikket fremover, mens andre ser bakover.

Nasjonal Samling 1: ikke 50 år, men 11

Marine Le Pen avrundet seminaret i Nasjonalforsamlingen med å hevde at det i dagens Frankrike ikke finnes noe parti som er mer republikansk og gaullistisk enn RN. Hun hoppet elegant over Nasjonal Fronts bakgrunn som rent ytre høyre parti da det ble stiftet i oktober 1972 av bl.a. tilhengere av det franske Algerie som sympatiserte med terrorgruppen OAS (Georges Bidault, Roger Holeindre), eks-medlemmer av militsen som bl.a. plukket opp jøder til deportasjon under okkupasjonen (Léon Gaultier, Roland Gaucher eller Francois Brigneau), nyfascister og erklærte holocaustnektere (Francois Duprat) og tidligere Waffen-SS soldater eller frivillige som kjempet på Østfronten (Pierre Bousquet, Victor Barthélémy eller André Dufraisse).

Jean-Marie Le Pen ble for sin del hentet av lederne for den nyfascistiske gruppen Ny Orden (Ordre Nouveau) av to grunner. For det første hadde han vært offiser under Algerie-krigen og høstet respekt for det, selv om det var kjent at han hadde brukt tortur. For det andre kunne han bli en nyttig idiot og frontfigur for et nytt parti som ville renvaske det ytre høyre. Dessuten hadde han erfaring som parlamentsmedlem for Poujade-bevegelsen under den fjerde republikk og som talsmann for kandidaten for det ytre høyre til presidentvalget i 1965 Jean-Louis Tixier-Vignancour. Le Pen var ikke minst en erklært antigaullist som ikke kunne knyttes til enten nazisme eller Vichy-regimet.

En slik fortid skulle Marine Le Pen gjerne ha vært foruten. Derfor vektla hun «hamskiftet» som hun selv initierte i 2011 da hun overtok partiledelsen fra faren og kvittet seg med de mest ekstreme elementene i partiet.

Jean-Marie Le Pens navn ble følgelig sitert bare én gang i løpet av hennes tale i nasjonalforsamlingen, men mest for å markere avstand til en turbulent fortid da Nasjonal Front og Jean-Marie Le Pen var «stueskitten» pga. rasisme og antisemittisme, med flere dommer for hatytringer og holocaust-fornektelse. Ifølge datteren ble «hamskiftet» ytterligere trappet opp etter presidentvalget i 2017, da hun klarte å kvalifisere seg til andre omgang av presidentvalget mot Emmanuel Macron, og igjen i år. Kantene ble enda rundere og diskursen mer polert.

Dette bildet er fra TV-duellen mellom Marine Le Pen og Emmanuel Macron i 2017. Skjermdump fra YouTube / La Tribune

Nasjonal Samlings valgkamp under presidentvalget handlet følgelig mest om forsvaret av kjøpekraften, og mindre om innvandring eller islam. Denne delen av partiets program ble ivaretatt av nyttigidioten Eric Zemmour, hvis ekstreme holdninger nesten klarte å fremstille Marine Le Pen som en sentrumspolitiker.

Søkelyset på kjøpekraften og økonomisk nasjonalisme inngår i partiets historieomskriving fra å være et antidemokratisk og antirepublikansk parti, til å godtas som alminnelig republikansk og demokratisk parti med gaullistiske undertoner. Det sistnevnte betyr at RN hever seg over partipolitikken, både for å prioritere hensynet til nasjonale interesser og for å forsvare det «franske folket» mot interne og eksterne trusler.

Eric Zemmour. Foto: Wikimedia / Alexoumerde / CC BY-SA 4.0

Fokuseringen på partiets gaullistiske profil er paradoksal når man tenker på alle mordforsøk mot de Gaulle som det ytre høyre stod bak på begynnelsen av 1960-tallet.

Nasjonal Front 2: ikke 50, men 43

Det ble likevel ikke noe garden-party i Montretout. Offisielt pga. pågangen, som «overgikk» kapasiteten til å ta imot gjester. Uoffisielt er Nasjonal Fronts grunnlegger uglesett i sitt gamle parti. Mottakelsen ble erstattet av en mer beskjeden privat middag.

For Jean-Marie Le Pen sluttet partiet å være «Nasjonal Front» i 2011, da datteren overtok ledelsen og endret alt. I tillegg ble han kastet ut av sin egen datter i 2015 etter nok et utspill om at jødeutryddelsene hadde vært en «historisk detalj», og nok et tvilsomt forsvar av Philippe Pétain, marskalken som ledet Vichy-regimet i 2. verdenskrig og ble dømt for høyforræderi da freden kom pga. kollaborasjon med nazi-regimet.

Le Pen og hans vennekrets – dvs. partiets «historiske kanal» – er kritiske til Marines kurs de siste årene. De mener at hennes plan om å «avdemonisere» partiet ved å gi opp tradisjonelle fanesaker for Nasjonal Front og vektlegge en mer sosial kurs for å kapre velgere fra venstresiden, beveger partiet for langt bort fra «det nasjonale høyre». Partiet mister dermed mye av sin opprinnelige identitet og sin relevans for «nasjonalistiske» krefter.

Kritikken ble rettet mot Marine Le Pen av tidligere journalist og presidentkandidat Eric Zemmour, som hevdet at «Marine egentlig er en venstrepolitiker frakoblet fra sitt eget parti.» Det var dette hensynet som fikk Zemmour til å kjøre sitt eget løp. Under valgkampen la Le Pen senior ikke skjul på at Zemmour og niesen til Marine – Marion Maréchal – med en apokalyptisk visjon om en forestående borgerkrig mot masseinnvandring og islam i Frankrike – var mer i tråd med Nasjonal Fronts DNA. Partiets gode resultat ved parlamentsvalget og Marine Le Pens avgang som partileder roet ned gemyttene.

Men mange tilhengere av Nasjonal Samling kjenner seg ikke igjen i Marines nye fanesaker og vil ta partiet i mer identitær retning.

Allerede ved roret

Marine Le Pen tapte nok en gang presidentvalget i år, men stadig med mindre margin enn før. Og igjen stemte de fleste velgere mye mer mot henne enn for Macron. Bare en måned etter at han ble gjenvalgt tapte hans parti så det suste i valget på nasjonalforsamlingen.

Merkelig nok var det få eksperter som forutså «hevnen»: at RN skulle få et brakvalg med 89 representanter og bli det største opposisjonsparti til Macron i den nye nasjonalforsamlingen. Det var det som var det viktigste ved dette valget, ikke det faktum at Macrons parti tapte flertallet.

En mørkebrunblå revolusjon, som medfører at RN ble tildelt viktige verv og at deres representanter er med på å avgjøre om et lovforslag går igjennom eller ikke, kan være på vei. Foreløpig har representantene for nasjonal Samling flere ganger sørget for å gi Macrons regjering flertall. Andre ganger har de derimot stemt sammen med den radikale opposisjonen på venstresiden eller med høyresiden for å blokkere en lovtekst. I en situasjon hvor høyresiden er i mindretall i opposisjonen og hvor venstreopposisjonen er en valgallianse som kan ryke når som helst, håper Marine Le Pen at Nasjonal Samling blir tunga på vektskålen og kan få direkte innflytelse over utformingen av landets politikk fram til presidentvalget i 2022.

PODKASTEN FRANKRIKE FORKLART: Nasjonal Samling vandrer i maktens korridorer

En stueren 50-åring

RN vil vise seg som et parti som kan bli et reelt maktalternativ. Partiet har nådd andre omgang av presidentvalget tre ganger (2002, 2017 og 2022) og vant også europavalget i 2014 og 2019. Partiet sliter derimot fremdeles med sin lokale forankring og har ikke lyktes i å vinne noen av landets 18 regioner.

Med årets resultat ved president- og parlamentsvalget i ryggen er partiets stilling som alternativ til Macrons flertall styrket. Marine Le Pen forlanger i tillegg at herrene kler seg i dress og slips. Kanskje et latterlig symbol sett med norske øyne, men i Frankrike betyr det at de glir inn i maktens elite – og igjen at de vil kunne overta makten en dag.

Jean-Marie Le Pen (2005). Foto: Wikimedia / Kenji-Baptiste OIKAWA / CC BY 3.0

RN skal ha blitt et stuerent parti. Ingen medlemmer imiterer lenger Jean-Marie Le Pens utfall. Her er det ro og orden i rekkene, med Marine Le Pen som ubestridt leder og Eric Zemmour på den ene siden og Jean-Luc Mélenchons parti på den andre som motpoler for et ekstremistisk Frankrike som Nasjonal Samling ikke vil være assosiert med.

Hard hud under sminken

Ser man dypere, under sminken, har RN likevel ikke gitt opp alle sine idealer i løpet av disse 50 årene. Innenrikspolitisk fremstår ideen om «nasjonal prioritering» for franskmenn som en solid base. Det blir nå definert på en penere måte enn tidligere, da man snakket om «nasjonal forrang.» Men tankesettet er likt.

Innvandringen til Frankrike skal begrenses til det absolutt nødvendige eller stanses helt. De som slippes gjennom nåløyet skal aldri få samme muligheter som «ekte» franskmenn. Innvandrerskepsisen eller fiendtlighet er en ufravikelig linje for partiet. Det er også ideen om at islam og Frankrikes sekulære modell ikke kan forenes. Selv om disse to temaene ble nedtonet ved presidentvalget, beskrev avisen Le Monde partiets valgprogram som urovekkende med tanke på foreslåtte grunnlovsendringer som ville begrense individuelle friheter og føre styresystemet i mer autoritær retning.

Utenrikspolitisk er partiets begeistring for autoritære regimer og ledere legendarisk. Le Pen senior beundret bl.a. Iraks diktator Saddam Hussein. Datteren har gjentatte ganger uttrykt sin begeistring for Viktor Orbán og Vladimir Putin. Partiet fikk russiske lån for å finansiere valgkampen til kommune- og regionsvalget i 2014. Tre år senere finansierte den ungarske banken MKB Marine Le Pens presidentvalgkamp med Kremls samtykke. Hun fordømte aldri Russlands annektering av Krim i 2014 og har kviet seg med å fordømme invasjonskrigen mot Ukraina i år. Hun motsatte seg også EUs sanksjonspolitikk mot Russland. Slike ting skiller RN fra alle andre partier.

PODKASTEN FRANKRIKE FORKLART: Nasjonal Samling vandrer i maktens korridorer

2027 i sikte

Etter presidentvalget har Marine Le Pen bestemt seg for ikke å stille til gjenvalg som partileder ved årsmøtet i november. Hun vil gi partiroret til vinneren av partiledervalget: Jordan Bardella eller Louis Aliot. Den ene er ung, med en solid dose selvtillit og frekkhet. Den andre er hennes tidligere samboer, med lang erfaring som borgermester i Perpignan. Bardella har allerede vikariert for Le Pen i mange måneder, og kan trekke vinnerloddet til slutt.

Det vil bli interessant å se om partiet velger rutinert politisk erfaring eller ungdommelig opportunisme. Lite skiller ellers de to kandidatene fra hverandre substansielt.

Imens vil Le Pen styre troppene i nasjonalforsamlingen og lade opp til presidentvalget i 2027. Denne gangen har hun bedre sjanser til å vinne. Macron kan ikke stille opp igjen pga. begrensninger i grunnloven. Det vil trolig heller ikke lederen for Det ukuelige Frankrike Jean-Luc Mélenchon kunne gjøre pga. alderen. Marine Le Pen kan dermed bli den kandidaten som franskmenn kjenner best i 2027, siden hun vil stille opp for fjerde gang.

Historisk lønner staheten seg. Det tok nemlig François Mitterrand og Jacques Chirac tre forsøk hver for å innta Elysée-palasset. Bedre sent enn aldri.

Denne teksten er skrevet av Vibeke Knoop Rachline, journalist bosatt i Paris, og Franck Orban, førsteamanuensis ved Høgskolen i Østfold.