29. nov 22

Vil Iran invadere Nord-Irak?

KOMMENTAR: Opprøret i Iran fortsetter på tredje måned. Regimet beskylder kurdiske eksilgrupper for å stå bak misnøyen og truer med å invadere den kurdiske regionen i Irak.

Dette er et innlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Vil du skrive? Send innlegg til debatt@transitmedia.no.

En framtredende kommandant for elitestyrken Quds, Esmail Ghaani, har oppsøkt kurdiske ledere i Erbil og krevd at de må avvæpne de iranske eksil-partiene – ellers vil revolusjonsgarden rykke inn for å utføre oppgaven.

Store folkemengder kjemper mot sikkerhetsstyrkene i mange iranske byer, men opptøyene etter drapet på kurdiske Jina Mahsa Amini er spesielt heftig i de kurdisk befolkede provinsene i nordvest. Flere steder er politistasjoner satt i brann. Mange politifolk og sikkerhetsstyrker er blitt drept, skjønt regimet har drept langt flere demonstranter.

Det er beleilig for iranske myndigheter å påstå at opprøret er organisert utenfra. Når anklagene retts mot de kurdiske partiene innebærer det også den, ikke alltid uttalte, forutsetningen at kurderne tar ordre fra USA. Ved å angripe kurderne kan iranske makthavere underbygge påstanden om at vestlige interesser står bak opptøyene.

De største iranske kurderpartiene, som KDPI, Komala, PJAK og PAK, holder alle til i den kurdiske regionen i Irak, KRI. De har alle vel utstyrte militser. I dagens situasjon har disse konkurrerende partiene gått sammen i en allianse, og avviser alle kategorisk at de står bak opptøyene. Noen av dem har nok væpnede grupper i fjellene på iransk side av grensa, men det er foreløpig ingen rapporter om at disse har rykket inn i byene for å delta i kampene der. Vi må derimot anta at partienes aktivister i byene har sluttet seg til og deltatt i opptøyene, som jo har mobilisert alle deler av befolkningen. Det er nok ingen grunn til å anta at initiativet til demonstrasjonene kom fra partiene, men de prøver likevel å gjøre krav på det ideologiske grunnlaget opprøret bygger på.

Irans trusler må ses i sammenheng med Tyrkias krigføring lenger nordøst. Grenseområdene mellom Tyrkia og den kurdiske regionen i Irak utsettes stadig for tyrkiske fly- og bakkeangrep, rettet mot påståtte terrorister knyttet til partiet PKK, som jo driver geriljakrig på tyrkisk side av grensa. Det dominerende partiet på irakisk side, KDP, har ikke noe imot at Tyrkia angriper PKK, som de anser som en farlig konkurrent. Det er grunn til å tro at KDP også hjelper de tyrkiske styrkene med informasjon.

Geografien tilsier at kurderne i Nord-Irak må holde seg inne med Istanbul, og det hadde neppe i noe fall vært mulig for KDP å drive PKK ut fra sine huler i grensefjellene. Tyrkia med sine langt større ressurser har ikke klart det på 30 år. De stadige kampene går hardt ut over landsbyer i grensestrøkene, og sivilbefolkningen der ber pent om at PKK og Tyrkia kan finne seg et annet sted å slåss.

I de sørøstlige delene av KRI, der partiet PUK dominerer, er det på samme måte nødvendig med et godt forhold til Iran. Nabolandet ser PUK som en nyttig motvekt til KDP, med sitt nære forhold til Tyrkia. Iran har hittil nøyd seg med sporadisk å angripe eksil-partiene fra luften, men under den pågående opprørsbølgen har angrepene  blitt trappet opp.  Basene til kurdiske eksil-partier har de siste ukene vært utsatt for gjentatte angrep med artilleri, raketter og droner. Mange sivile er drept og såret og det er store materielle ødeleggelser. Nå krever altså  Iran  at de lokale makthaverne skal gripe inn mot de iranske kurderne.

Truslene fra Iran kommer på et tidspunkt der KRI sliter tungt. Korrupsjon har brakt økonomien i knestående. De store oljeinntektene havner i lommene til partibossene og deres allierte, mens offentlig ansatte ikke får sine lønninger. Uenighet om fordeling av oljepengene skjerper motsetningene mellom de to store partiene, KDP og PUK, som på 1990-tallet utkjempet en blodig krig mot hverandre, med støtte fra henholdsvis Tyrkia og Iran.

Med sine egne kurdiske minoriteter, hadde både Tyrkia og Iran gjerne sett at den kurdiske ministaten i Irak opphørte å eksistere. Med alle sine feil er KRI likevel et reellt eksisterende Kurdistan som inspirerer undertrykte kurdere i nabolandene. Det ville frata de lokale makthaverne i PUK og KDP mye troverdighet dersom de ikke skulle tillate kurdiske aktivister fra nabolandene å oppholde seg hos dem. Det er både politisk og militært umulig for PUK å avvæpne iranske kurderpartier. Det betyr ikke at de vil forsvare dem militært. Dersom Iran gjør alvor av trusselen om å sende inn bakkestyrker er det tvilsomt om PUKs peshmerga-styrker vil yte motstand. Sannsynligvis vil de gjøre som KDPs styrker gjør i møte med tyrkiske invasjoner, nemlig ingenting.

Truslene fra Esmail Ghaani er derfor svært reelle. Iranske bakkestyrker står få mil fra byen Koya der de fleste iranske kurderpartiene holder til. Iran kontrollerer også elementer av Folkets Mobiliseringsstyrker. Dette er sjiadominerte militser i Irak, som ble opprettet for å nedkjempe IS. I 2017 var de med å jage både KDP og PUK ut av de såkalte omstridte områdene, som blant annet omfatter oljebyen Kirkuk samt Niniveslettene og Sinjar. KRI, som fortsatt sliter med ettervirkningene av krigen mot IS, kan bli rammet av nok en konflikt mellom utenlandske parter.

LES OGSÅ

FØLG

1,432FansLik
499FølgereFølg
803FølgereFølg
- Annonse -

SISTE NYTT