English version, see below / Photo credit: Guy Reece/ Riverside
Den britiske skribenten George Monbiot har bakgrunn som biolog og er en prisbelønt forfatter, kritisk journalist og aktivist. I 2019 innledet han et samarbeidsprosjekt med Greta Thunberg, og de to laget en film om naturlige klimaløsninger. Den siste boken hans er Regenesis – Feeding the World Without Devouring the Planet (2022).
AD: Du er kjent, blant mye annet, for boken Feral – Rewilding the Land, Sea and Human Life. På en måte målbærer den en kritikk av domestiseringen – både av oss selv og av verden vi bebor. I begynnelsen av boken er det en minneverdig scene der du beskriver deg selv mens du driver på med hagearbeid og føler deg aldri så lite domestisert selv, i ditt forstadsliv med hus og hage.
Så kommer det et avgjørende øyeblikk der du nesten uten å tenke, plukker opp et småkryp fra bakken, en larve eller noe slikt, og spiser den! Det setter i gang et skred av minner. Der du i tankene gjennomlever på nytt dine langt villere opplevelser i regnskogene i Amasonas og ville kamper mellom gruveselskaper, myndighetenes militærstyrker og de innfødte Yanomami-indianerne som forsvarer sitt eget land.
I de første bøkene dine har du også beskrevet reisene dine som kritisk journalist i Papua Ny Guinea og de fjerneste delene av Kenya og Tanzania. Hvordan har disse tidlige reisene dine påvirket ikke bare kulturkritikken din, men kritikken av den moderne sivilisasjonen som sådan?
GM: Vel, framfor alt tror jeg at det at jeg har vært utsatt for kulturer som er fullstendig annerledes – kulturer som ikke er dypt påvirket av vestens kultur, forbrukersamfunnet og kapitalismen – så jeg klarere hvor lite universell vår egen kultur faktisk er. Likevel blir vi stadig fortalt at dette er den eneste måten ting kan være på. Det finnes ingen annen måte å leve på. Det finnes ingen annen måte å tenke på. Det finnes ikke noe alternativ, som Margaret Thatcher sa. Mine opplevelser med fundamentalt forskjellige kulturer har lært meg at det simpelthen ikke er sant. Og at i brorparten av menneskets historie har vi levd uten kapitalismen og uten de nokså ekstreme kulturelle begrensningene vi er underlagt i dag. Åpenbart fantes det andre kulturelle begrensninger, og jeg mener ikke å si at tidligere kulturer nødvendigvis var friere enn vår egen, men de hadde andre former for frihet. Noen av disse var ekstremt verdifulle. For eksempel var tilgang til land og vann gratis for alle, mens livsviktige ressurser var eid i felleskap som en allmenning, snarere enn å være kapret av et mindretall.
AD: I globaliseringens tid der alt blir stadig mer ensartet, blir et avgjørende spørsmål om alt kunne ha endt opp annerledes. Hvordan burde vi for eksempel tenke på jordbrukets domestisering av dyr, planter og landskap opp gjennom historien? Det finnes forskjellige fortellinger, for eksempel i David Graeber og David Wengrows berømte bok Begynnelsen til alt. Dehar hevdet at overgangen fra jakt og sanking til jordbruk på ingen måte var frivillig; at det er mer nærliggende å anta at folk ble presset av klimatiske forhold eller andre endringer i levevilkårene. Når så jordbruket først var etablert, kan det virke som vi har blitt styrt utveisløst inn i en vekstprosess, der vi først måtte domestisere mer og mer av jorden, og siden drive den hardere og hardere til vi endte opp i dagens situasjon med industrialisert jordbruk og en rekke alvorlige miljøproblemer. Hvordan vil du forholde deg til en slik lineær, deterministisk fortelling, gitt at du ikke ser vår egen kultur som universell?
GM: Jeg tror det ville være veldig vanskelig å tilbakestille alt dette nå. For eksempel ville det være komplett umulig å gå tilbake til et liv som jegere og sankere, for eksempel, siden det bare kunne holdt liv i en ørliten del av menneskene som lever i dag. Enhver stor endring i menneskenes historie har utvilsomt vært drevet av ufrivillige faktorer til en viss grad, , ikke bare av klimatiske faktorer, men også av maktforhold. I boka Against the Grain, skriver James C. Scott om nettopp disse periodene av slaveri, der folk mer eller mindre ble drevet inn mot bystatenes sfære og tvunget til å arbeide som bønder. Så snart disse bystatene kollapset, dro de ut igjen og gjenopptok livet som jegere og sankere.
Og det har gått i motsatt retning ved flere anledninger. Hvis du ser på hvordan Amasonas var før de europeiske sykdommene ankom – og jeg sier europeiske sykdommer fordi sykdommene ankom før europeerne selv, i det de kom ned via handelsrutene fra Karibien – seilte Francisco de Orellana nedover Amazonas-elven som den første Europeeren, og han beskriver store byer som lå langs elvebankene. Det kom til å ta 40 år før en ny Europeer dro ned Amasonas og sa: «Denne mannen var en løgner, ingenting av dette finnes her.» Men basert på arkeologiske kartlegginger fra slutten av det 20. århundret vet vi nå at han hadde rett. Det fantes byer i Amazonas, men de ble lagt øde. Og mennesker må ha dødd i svært store antall som et resultat av disse Europeiske sykdommene, men mange mennesker forlot også disse byene, forsvant inn i skogene og gikk tilbake til en eldre levemåte som jegere og sankere. Så det er ikke slik at historien tar en bestemt retning, og det finnes heller ikke noe bestemt endepunkt. Det finnes alltid både sykluser og vendepunkter.
Jeg tror en del av problemet vårt – jeg mener en veldig stor del av problemet vårt – er at vår egen forestillingsevne kommer til kort.
Og så overbeviser vi oss selv om at det vi selv er og gjør utgjørr modernitetens høydepunkt, at det er endepunktet for menneskenes framskrittshistorie. Men alle omstendighetene vi lever i avhenger av situasjonen vi befinner oss i. Og den kan alltid forandre seg. Det er selvsagt heller ikke slik at én kultur har monopol på moderniteten.
Jeg tror en del av problemet vårt – jeg mener en veldig stor del av problemet vårt – er at vår egen forestillingsevne kommer til kort. Vi forestiller oss framtiden som en endeløs gjentakelse av nåtiden. Men historien forteller oss at radikale skifter og brudd kan inntre, og det vil særlig gjøre seg gjeldende når miljøet bryter sammen.
LES OGSÅ: Kan vi mette alle uten å ødelegge verden? «Regenesis» av George Monbiot tar oss et stykke på vei
Utbredte problemer, kompakte løsninger
AD: Ironisk nok er naturen inne i en full omveltning, mens samfunnet vårt tviholder på de samme levemåtene, og forblir uforandret i det store og hele, til tross for katastrofene som truer. Som en øvelse i det du kaller politisk forestillingsevne, forestiller du deg i den siste boken din Regenesis, en fullstendig annerledes måte å leve på, i de samme landene og landskapene som vi lever av i dag, i Storbritannia, i Europa og i verden som sådan. Hvordan kom du fram til din utrolig provoserende visjon – der det ikke bare er snakk om å revolusjonere jordbruket, men faktisk å bygge det ned?
GM: Jeg har endt opp med å se jordbruk som den skadeligste av alle menneskets virksomheter – for så snart du begynner å grave i temaet, er det ingen annen måte å se det på. Vannforurensning, luftforurensning, utarming av jordsmonnet og overforbruk av vann er enorme problem. Enda viktigere er det at jordbruket legger beslag på så mye land at det er den viktigste grunnen til ødeleggelse av habitater, tap av fauna og klimasammenbrudd.
Du vet, vi klager over at byene eser ut, men alle husene, forretningsbyggene og infrastrukturen vår dekker bare en prosent av planetens landoverflate, mens jordbruket eser ut og legger beslag på 38 prosent. Og dette blir steder som ikke lenger kan understøtte de ville økosystemene som det store flertallet av arter lever i, ja heller ikke de jordsystemene som de i sin tur understøtter. Så det jeg går inn for er en minimering av jordbrukets økologiske avtrykk, både når det gjelder innvirkning på landet det bruker, men også når det gjelder summen av land som blir tatt i bruk.
AD: Jordbrukets press på landskapet har forsterket seg over lang tid. Hva slags kritiske grenser er det vi presser opp mot?
GM: Folk klager endeløst over intensivert jordbruk – og intenst jordbruk har gjort mange fæle ting. De ser opphopninger av nitrat og fosfat, hvordan vannressursene blir slukt og jordsmonnet utarmes, alt det er sant. Men alternativet til intensivt jordbruk kan ikke være ekstensivt jordbruk, for det er like skadelig på andre måter, for per definisjon betyr det å bruke mer land for å produsere en viss mengde mat. Landbrukets bruk av land burde være en avgjørende miljømålestokk. Det er noe som nesten har blitt fullstendig ignorert og oversett av de aller fleste miljøforkjempere.
Så hvordan sikrer vi at avkastningen er høy og skadevirkningene er små? For det må være målet for matproduksjonen: Vi må sikre at alle får mat og har tilgang på sunn og rimelig mat, men også at skadevirkningene av matproduksjonen minimaliseres. Og i letingen etter en måte å fø verden på, uten å fortære planeten, innså jeg at nesten alt er måten dagens matkultur snakker om mat, jordbruk og hva som må endres ikke bare er galt, men perverst. Det går virkelig i helt feil retning og diskusjonene har vært styrt av elitens konsensus som sier at vårt kosthold burde være alles kosthold.
Det finnes en utrolig studie foretatt i USA som ser på hva som ville skje hvis alle gjorde som kjendiskokkene går inn for, å gå fra kjøtt foret med mais, som er ille nok, til kjøtt fra storfe på fritt beite: Området viet storfe måtte blitt utvidet med 270 prosent. De ville måtte felle skogene, drenere våtmarkene, vanne alle ørkenene og avvikle nasjonalparkene, og fortsatt ville du ikke ha nok land til å produsere alt kjøttet. De ville fortsatt måtte importere en stor del av det fra Amazonas, som USA faktisk allerede gjør. Det er en oppskrift på miljøødeleggelser. De tror de gjør en positiv innsats når de anbefaler dette kvalitetskjøttet, men de er fullstendig på viddene.
AD: Jeg vil anta at dette problemet er enda mer åpenbart på steder som Amazonas, der du Vi ser de rike skogene side om side med de stusselige monokulturene. Dette skjer også for eksempel i Paraguay, i de sårbare økosystemene i Chaco. Det du gjør i Regenesis er blant annet å presentere et forslag – og et sterkt argument – for at det ikke er nødvendig å gjøre ting slik vi gjør dem i dag. Vi kan bruke landet og gi verden nok å spise på en helt annen måte?
GM: Ja, vi må gå i motsatt retning. Vi må ta de proteinrike matkildene fullstendig bort fra landskapet, og vi har nå mulighet til å gjøre dette ved hjelp av presisjonsfermentering. Vi snakker om en avansert form for brygging. Det ble utviklet av NASA på 1960-tallet, men det er en ganske enkel teknologi, virkelig ikke noen hyperavansert science-fiction teknologi – og den blir nå tatt i bruk av en rekke selskaper. Jeg har besøkt ett av dem i Helsinki, Solar Foods, som dyrker fram en jordbakterie, upriavidus necator, som henter næring fra hydrogen. Den bruker hydrogenet på samme måte som plantene bruker sollys, bare at denne prosessen er mye mer effektiv enn fotosyntese. Den tar i bruk en ørliten del av landarealet. Vårt overslag tilsier at hvis du ville, kunne du antagelig produsere hele verdens protein på et areal tilsvarende London. Nå er jeg ikke ute etter en slik konsentrert industri. Vi har allerede alt for mye konsentrasjon i matsystemet. Jeg vil at alt skal være desentralisert, så intellektuelle rettigheter må være så svake som mulig og lovgivningen må begrense monopolvirksomhet. Her vil jeg hevde vi har det rette virkemiddelet for å bygge ned menneskets skadevirkninger på store områder av planeten, hvis vi på denne måten kan trekke tilbake produksjonen av protein- og fett-mettede avlinger og dyreprodukter. Så jeg snakker om storfe, men også om soya, og om kokosolje som faktisk er mye mer skadelig en den beryktede palmeoljen. Og de andre jordbruksproduktene som vi tar i bruk for fettbundne proteiner. Hvis du sluttet å dyrke disse i jordbruket og begynte å produsere dem i fabrikker istedenfor, gjennom teknologier som presisjonsfermentering, ville du kunne bedrive rewilding i stor stil. På denne måten kan vi stanse den sjette utryddelsen og forhindre sammenbrudd i en rekke jordsystemer som vi presser mot kollaps.
Folk snakker om befolkningskrisen, men for å si det på en brutal måte vil det i 2050 være 100 millioner tonn flere mennesker på jorden, men 400 millioner tonn mer storfe. Det er den virkelige befolkningskrisen.
Vi vil også kunne trekke ut enorme mengder karbondioksid fra atmosfæren. Ikke alt, så vi vil fortsatt måtte avkarbonisere økonomien vår så fort som overhodet mulig. Men hvis vi gjorde dette, om vi så sluttet med fossile brennstoffer i morgen, ville vi nesten helt sikkert overstige o grader med global oppvarming på grunn av systemets treghet. Så vi må også binde all CO2 som vi allerede har sluppet ut, og rewilding er den billigste, letteste og – for naturen – den gunstigste måten å gjøre dette på. Det har den fantastiske bivirkningen at du også redder økosystemer. Men den ene tingen som står i veien for rewilding i stor stil er storfedrift. Folk snakker om befolkningskrisen, men for å si det på en brutal måte vil det i 2050 være 100 millioner tonn flere mennesker på jorden, men 400 millioner tonn mer storfe. Det er den virkelige befolkningskrisen.
For radikalt for hva?
AD: Hvordan har folk reagert? Er ikke en mulig ulempe med visjonen din at den er for radikal, slik at folk blir satt ut?
GM: Vel, den har uten tvil skapt debatt! Du sier for radikal – for radikal for hva?
AD: Kanskje for radikal til å bli tatt alvorlig av de fleste mennesker og politikere, på grunn av alle mattradisjonene, på grunn av hvem som eier land og på grunn av det politiske klimaet som nødig utfordrer status quo når det gjelder velgernes livsstil? Tenker du på dette som en provokasjon, eller legger du det frem som den veien vi bør velge – eller til og med må velge?
GM: Å, jeg mener alt dette høyst alvorlig. Faktisk er matsystemet vårt det som presser oss mot den sjette store utryddelsen og en kollaps i jordsystemene. Du vet, hvis vi først skal snakke om radikalt er problemet så radikalt som det kan bli. Jeg er overbevist om at hvis vi fortsetter på det sporet vi er inne på, et der vi stadig spiser mer kjøtt og fattige land følger kursen til rikere land når det gjelder å spise mer kjøtt, er det svært vanskelig å se hvordan noen økosystemer skal kunne overleve i det hele tatt. Problemet er eksistensielt, problemet er en kollaps i planetens beboelighet, som nok en gang utfordrer vår menneskelige forestillingsevne.
Det er ganske enkelt svært vanskelig for oss å danne oss en forestilling om hvordan en slik kollaps vil se ut. Men du kan se spor av det i de geologiske lagene, i Perm-Trias-utryddelsen litt over 250 millioner år siden. Faktisk finnes det ikke langt fra der jeg bor noen klipper fra begynnelsen av Trias, og det er ingenting der, ingen fossiler. Det som skjedde på slutten av Perm – antagelig på grunn av vulkanutbrudd som utløste store mengder karbondioksid og syreregn – satte i gang en domino-effekt, der det ene økosystemet etter det andre brøt sammen. Når ett bryter sammen river det andre med seg. Og vi endte opp med en situasjon der 90 prosent av alle livsformer, inkludert nesten alle store landdyr, ble utryddet. Og det tok flere titalls millioner år før det biologiske mangfoldet i jordsystemene hentet seg inn igjen. Så dette er ikke et slags fantasi-scenario vi maner fram. Det har skjedd før. Og når det raser sammen, raser det sammen – for hver del av jordsystemet er koblet sammen med hver annen del.
AD: Vi har en vag forståelse av alle disse koblingene og at det hele er komplisert, at alt henger sammen, men er ikke det også noe av det som sikrer systemene mot sammenbrudd?
GM: Vi er sørgelig uforstående når det gjelder grunntrekkene i våre egne omgivelser. Nesten alt som er viktig for oss er et komplekst system, menneskets hjerne, menneskets kropp, samfunnet, markedet, matsystemet, alle økosystemene: havene, atmosfæren, polar-isen, alt sammen. De er komplekse systemer, og nesten ingen er utdannet innen komplekse systemer. Det finnes noen få studier der du lærer om det. Mine studier berørte dette temaet siden vi befattet oss med økologi, og økologene liker å hevde at de oppfant systemteorien, selv om andre hevder det samme. Så snart du forstår hvordan komplekse systemer opererer, vil du aldri se verden på samme måte igjen.
Den måten vi lærer å tenke på verden på er som om den var sammensatt av enkle systemer, systemer som er lineære og som opererer gradvis uten terskler. Det er ganske enkelt ikke måten alle viktige greier på planeten jorden fungerer på, ganske enkelt ikke slik de viktige sammenhengene på planeten jorden fungere. Det fungerer ikke som en elektrisk krets. Det fungerer ikke som et avløpssystem. Det fungerer på ekstremt kontraintuitive måter.
Systemet selv er et resultat av spontan selvorganisering som oppstår gjennom milliarder av tilfeldige interaksjoner. Så skaper denne selvorganiseringen en indre dynamikk i systemet, som i sin tur skaper egenskaper som du ikke kan forutse ved å se på komponentene isolert sett. Like fullt opererer den indre dynamikken i hvert system i hvert tilfelle på samme måte: Så lenge systemet er resilient eller motstandsdyktig og påkjenningene holder seg innenfor visse grenser, bremser det ytre sjokk og stabiliserer seg i en likevekttilstand. Men i det motstanden til et system blir uttært – for eksempel hvis du hamrer løs på jorden med dårlig jordbruk, ved å pløye for dypt og på feil måte eller ved å gjødsle for mye – så merker du det ikke først fordi du har alle disse selvregulerende systemene. Men i det resiliensen minsker, blir disse selvregulerende systemene plutselig selvforsterkende systemer. Istedenfor å skape negativ feedback, skaper de positiv feedback og forsterker de små sjokkene systemet blir utsatt for, inntil du kommer til et punkt der et relativt lite sjokk kan presse systemet forbi den kritiske grensen, og det plutselig kollapser. Forfallet er ikke lineært. Det er ikke gradvis. Det er som kanten av et stup.
Verdens skjøre matsystem
AD: I Regenesis snakker du en god del om tap av resiliens i økonomien, noe som oppstår fordi alle gjør det samme slik at all diversifisering går tapt. En økonomisk monokultur ser ut til å være like fatal som monokulturer kan bli i jordbruket, der enorme avlinger bukker under for en og samme påkjenning. Og når du setter økonomi og økologi sammen får du matsystemet. Hvis denne doble monokulturen skulle bryte sammen kan den ha blitt så endimensjonal at store avlinger og enorme deler av matmarkeder kan kollapse samtidig. Risikerer vi noe i stil med den irske potet-hungeren, som fulgte av en plantepest på midten av 1800-tallet, bare at det skjer i en global skala?
GM: Vi har sett en rekke artikler de siste 10 årene der forskere sier at det globale matsystemet ligner påfallende på det globale finanssystemet før 2008. De påpeker også de ulike trekkene som gjør at matsystemet har mistet resiliens, hvordan det har blitt ekstremt konsentrert. Du vet, for eksempel er et anslag at fire internasjonale selskaper kontrollerer 90 prosent av den internasjonale kornhandelen. I følge FNs tall har verdens avlinger mistet 75 prosent av sitt genetiske mangfold siden 1900. Og vi ser allerede ting som soppinfeksjonen UG 99, som angriper hveten. Den brøt ut i Uganda, og på kort tid feide den gjennom Afrika og deler av Asia. Grunnen er at kornavlingene har mistet mangfold, og dermed er de langt mindre motstandsdyktige mot sykdommer. Dessuten har matsystemet mistet mye av sin resiliens av lignende grunner.
De store multinasjonale selskapene følger alle samme strategi. De bygger verdensomspennende nettverk. De er også knyttet opp mot finanssektoren, og sammen med den har de skapt sine nettverk av nettverk, noe som i en rent forretningsmessig forstand gir mening og er fornuftig, men spørsmålet er hvordan de påvirker matsystemet som helhet. Myndighetene kunne kjøpe ut bankene med framtidige penger, men du kan ikke kjøpe ut matsystemet med framtidig mat. Hvis systemet bryter sammen, vil det få finanskrisene til å fortone seg som bagateller. Det ville være noe du ikke kan forestille deg. Det ville bety at de rike spiser – mens resten ikke har mat. Sulten ville gripe om seg i en skala du ikke en gang vil orke å tenke deg.
Et jordbruk som beriker naturen?
AD: Men er det ikke også rom for et godt jordbruk, med polykulturer som gir økt biologisk mangfold? Kan ikke dette være et alternativ til tanken om å trekke opp en linje mellom ville landskaper og en ny hypereffektiv biokjemisk matproduksjon? Du snakket om Orellana som seilte på elvene gjennom Amazonas og så en rik jordbrukssivilisasjon. Selv om skogen vokste tilbake på bare noen tiår, etterlot de seg likevel rike menneskeskapte jordsmonn, som disse amerindianske kulturene skapte gjennom kompostering og mer avanserte teknikker. Det ser ut til at menneskets tilstedeværelse ikke bare kan finne en balanse vis-à-vis landskapet, men til og med berike naturmiljøet. Er du åpen for slike perspektiver?
GM: Jeg er veldig skeptisk til forestillingen om at vi kan berike det biologiske mangfoldet og økosystemene. Jeg mener, menneskene kan utløse det økologene kaller en forstyrret mellomtilstand som helt klart kan ha sine fortrinn. Men dette har vi allerede gjort ved å utrydde mange store planteetere og andre arter. Folk sier «å, er det ikke fantastisk, du vet bøndene skaper flotte skogkledde enger». Skogkledde enger er storartet, men grunnen til at vi har mistet dem er at vi har mistet de ville dyrene, først og fremst på grunn av jordbruket.
Jorden er et produkt som blir skapt av organismene som lever i den. Ingen organismer, ingen jord. Hvis det var som det du finner på Mars – regolitt, pulverisert stein, ville det bare blåse bort.
Det er grunnen til at jeg har blitt så fascinert av arbeidet til en mann som heter Iain Tollhurst eller Tolly, en hagebruker her i Storbritannia som har fått til to store ting på gården sin. Han ligger i praksis 20 år foran jordøkologiens utvikling. Intuitivt har han forstått at det handler om å megle i forholdet mellom planter, bakterier og sopprizomer i jorden. Han har lyktes i å øke avlingene betydelig slik at han gjør det like bra som vanlige avlinger innen konvensjonelt jordbruk på bedre jordsmonn. Og han driver på svært dårlig jord uten kunstgjødsel eller naturgjødsel. Han bruker heller ikke insektmidler, ugressmidler eller noe som helst. Så det finnes en måte å gå enda lenger enn de organiske standardene på. Dette er et jordbruk med ekstremt lave skadevirkninger, men med store avlinger. Og en rekke andre hagebrukere har oppnådd det samme med utgangspunkt i hans metoder. Andre lykkes ikke. Vi vet virkelig ikke hvorfor: Vi forstår ikke hvorfor det kan reproduseres på noen steder, men ikke på andre. Så vi har åpenbart store hull i kunnskapen vår.
AD: Denne måten å drive jorden på er veldig kunnskapsintensiv, på en måte, og vi snakker om ekstremt lokal kunnskap?
GM: Det virker som det avhenger av lokale forhold. Det er noe med jorden som gjør at det fungerer noen steder og andre steder ikke. Nå kan det også hevdes med rette at jordsmonnet er det mest fascinerende økosystemet på jorden. Det opererer veldig annerledes enn mange andre økosystemer. Det er veldig, veldig merkelig. Og mange vil si «jord-økosystemer? Hva snakker du om?» For vi er vant til å tenke på jord som rent stoff, men det er et utrolig mangfoldig og rikt økosystem. Det er enda mer, det er en biologisk struktur. Jorden er et produkt som blir skapt av organismene som lever i den. Ingen organismer, ingen jord. Hvis det var som det du finner på Mars – regolitt, pulverisert stein, ville det bare blåse bort. Det ville ikke feste seg på bakken, og ingenting kunne leve i den, siden ingenting ville binde det. Et regnvær eller en vind som strøk forbi ville blåse eller vaske det bort. Jordsmonnet er noe helt annet enn dette – og vi har bare så vidt begynt å forstå det.
Oversatt til norsk av Anders Dunker.
//
Anders Dunker arbeider som journalist, oversetter og filosofisk forfatter, med fokus på miljø, teknologi og planetens fremtid. Hans arbeid inkluderer en rekke intervjuer med ledende internasjonale miljøtenkere, og han er medlem av redaktørkollegiet på denne nettsiden. Dunker har bl.a. utgitt Gjenoppdagelsen av Jorden (2019), oversatt til engelsk under tittelen Rediscovering Earth (O/R books).
Dette intervjuet er hentet fra nettsiden til Forfatternes klimaaksjon, utgitt med støtte fra Fritt Ord og Bergesenstiftelsen.
ALTERNATIVES TO FULL COLLAPSE, part 1
The British writer George Monbiot has a background as a biologist, and has won great renown as an author, critical journalist, and activist. He has published a number of books on global problems focusing on justice issues, ecology, global cooperation, corporate power and a continued critique of neoliberalism as a hegemonical ideology and political practice. He is a regular writer for the daily newspaper The Guardian and through the past decade, he has been particularly concerned with the climate crisis and environmental issues. In 2019, he initiated a collaborative project with Greta Thunberg and the two made a film about natural climate solutions. His latest book is called Regenesis – Feeding the World Without Devouring the Planet (2022)
AD: You are famous, among many other things, for your book Feral – Rewilding the Land, Sea and Human Life. In one way it is a critique of domestication – of both ourselves and of the world we inhabit. In the opening of the book there is a scene where you describe yourself while you’re gardening and how you’re feeling slightly suburban and domesticated yourself.
And then there’s this crucial moment where you almost unthinkingly pick up a bug from the ground like, a worm or something, and you eat it! It sets off a chain of memories where you go back to your wild experiences in the rainforests of the Amazon and savage fights between miners, government forces and the indigenous Yanomami defending their land.
In your first books you have also described your travels and journalistic activism in Papua New Guinea, to remote regions of Kenya and Tanzania. How did these early travels have influenced not only your critique of our culture, but of modern civilization as such?
GM: Well, I think above all else, my exposure to entirely different cultures – cultures which at the time were not heavily influenced by western culture, by consumerism and capitalism – I came to see just how contingent our culture is. Still, we’re constantly told this is the only way it can be. There’s no other way of living. There’s no other way of thinking. There is no alternative, as Mrs. Thatcher said. My experiences with completely different cultures show me that that’s simply not true. And, and that for the great majority of human history we’ve lived in, we’ve lived without capitalism, and we’ve lived without the quite extreme cultural constraint under which we live today. Obviously, there were different cultural constraints and I’m not suggesting that prior cultures necessarily had greater freedom than we do. But they had different freedoms, and some of those freedoms were extremely valuable. For example, in many cultures, access to land and water was free to everyone, while crucial resources were managed as commons, rather than captured by a few.
AD: In the age of globalization and increasing uniformity, one crucial question would be if it all could have ended up otherwise. How should we for example think of the process of agricultural domestication of animals, plants and landscapes through history? There are different narratives, for instance Graeber and Wengrow in their acclaimed book The Dawn of Everything, have claimed that the move from hunting and gathering to agriculture was not all together voluntary; that more likely, people were pressured by climate constraints or other changes to their living conditions. Once agriculture was there, however, it seems that we’ve just been funneled into his trajectory of growth, where we had to first domesticate more and more of the earth and then of drive it harder and harder until we reached today’s situation with industrialized agriculture and a host of environmental problems. How would you respond to such a linear, deterministic story, given that you see our culture as contingent?
GM: I think it would be very hard now to turn all that back. For instance, there’s simply no way that we could go back to hunting and gathering, for example, because it could sustain just a very, very small fraction of the human beings alive on earth today. But there’s no question that as with every major development in human history, it was driven to some extent involuntarily, not just by climate constraints, but also by power relations. If you look at James C. Scott’s book Against the Grain, he talks about exactly these periods of servitude where people were basically corralled into the ambit of city states and forced to work as farmers. And at the first opportunity when those city states collapsed, they would, they would head off again and become hunter gatherers once more.
And it has gone in that opposite direction on several occasions. If you look at what the Amazon was like before European diseases arrived – and I say European diseases because the diseases arrived there long before the Europeans did, coming down as they did through the trade routes from the Caribbean – when Francisco de Orellana went down the Amazon on his boat as the first European to do so, he described these great cities along the banks of the river. And it wasn’t for 40 years that another European went down the Amazon and said: “This man was a liar, there’s no such thing.” But we now know from archeological work starting in the late 20th century, that he was right. There were cities in the Amazon, but they were wiped out. And very large numbers of people undoubtedly died as a result of those European diseases, but a lot of other people left the cities and went into the forest and returned to a hunter gatherer lifestyle. So, its’s not like there is one direction that history takes and there’s no inevitable end point. There’s always circularity and there’s always reversals.
I think part of our problem – I mean, a very big part of our problem – is our imaginative failure. We conceive the future as endless reiterations of the present.
And then we convince ourselves that whatever we are is the epitome of modernity, that it is the definitive end point of human progress. But all of these circumstances in which we live, are contingent on the situation in which we find ourselves. And that can always change. And – of course – no one culture has an exclusive claim to modernity.
I think part of our problem – I mean, a very big part of our problem – is our imaginative failure. We conceive the future as endless reiterations of the present. But what history tells us is that there can be radical shifts and discontinuities, and that will especially be the case with environmental breakdown.
Extensive problems, intensive solutions
AD: Ironically, while nature is in a state of upheaval, but our society clings to the same ways, remaining largely unchanged, despite the looming disasters. As an exercise in what you call political imagination, in your in your latest book, Regenesis, you imagine a completely different way of living off the exact same land as we live off today in Great Britain, in Europe – and in the world as such. How did you end up with your incredibly provoking vision – of not only revolutionizing agriculture as we know it, but of actually dismantling it?
GM: I’ve come to see farming as the most damaging of all human activities because really – when you start digging into it – there is no other way to see it. Water pollution, air pollution, soil degradation and overconsumption of water is a huge problem. Even more importantly, because of land use, agriculture is the greatest cause of habitat destruction, loss of wildlife and extinctions, as well as climate breakdown.
You know, we complain about urban sprawl, but all the homes and businesses and infrastructure we use occupy 1% of the planet’s land surface, while agricultural sprawl occupies 38% of the planet’s land surface. And that’s all places which can no longer support wild ecosystems on which a great majority of species and indeed the earth systems that they in turn sustain, can no longer live. So, what I want to see is minimization of agriculture’s footprint, both in terms of impact within the land area that it uses, but also in terms of the total land area that it uses.
AD: The agricultural pressure on the land has been intensifying for a long time. What limitations are we pushing up against?
GM: People complain endlessly about intensive agriculture – and intensive agriculture has done many terrible things. They see nitrate and phosphate loadings, the exhaustion of water supplies, the degradation of soil, all that is true. But the alternative to intensive agriculture is not extensive agriculture, which is just as damaging though in different ways, because by definition, it means using more land to produce a given amount of food. Land use should be a key environmental metric. It’s one which has been almost entirely ignored and overlooked by the great majority of environmentalists.
So how do we ensure that yields are high, and impacts are low? Because that has to be goal of food production: we have to ensure that everyone is fed and well fed with healthy, affordable food, but also that the impact of the way we produce that food is as low as possible. And in pursuing that question of how we can feed the world without devouring the planet I realized that almost everything in popular culture about food and farming and what ought to be done is not just wrong, but perverse. It is just heading in exactly the wrong direction and the discussions have been dominated by a kind of elite consensus, which says, the kind of diet that we like to eat is a diet that everyone should eat.
There is an incredible study in the United States looking at what would happen if everyone did as the foodies’ demand and switch from corn fed beef, which is bad enough, to pasture fed beef: you would need to expand the area devoted to cattle in the US by 270%. So, you’d have to fell the forest, drain all the marshes, water all the deserts, demolish all the cities, have them graze in the national parks, and you still wouldn’t have enough land to produce that beef. You’d still be importing loads of it from the Amazon, which incidentally the US already does. It’s a formula for mass environmental destruction. They think they’re doing a good thing in promoting this, and they ‘re just wildly misinformed.
AD: This problem, I take it, is even more obvious in places like the Amazon, where they not only cut down the extremely biodiverse forest to establish cattle ranches, but also to grow soy. You see the rich forests side by side with the poor monocultures that replace them. And this is happening also for instance in Paraguay, in very vulnerable areas and ecosystems. What you do in your book Regenesis, is to present a proposal – and a strong argument – that it’s not necessary to do things the way we do now. We can use the land and feed the world all together differently?
GM: Yes, we need to go in the opposite direction. We need to take our protein rich foods off the land altogether, and we have the means of doing so through precision fermentation. We’re talking about a refined form of brewing. It was developed by NASA in the 1960s, but it is a pretty simple technology, not rocket science, really – and it’s being adopted now by, by several companies. I’ve visited one in Helsinki Solar Foods, which is multiplying a soil bacterium, Cupriavidus necator that feeds on hydrogen which is its food source.
It uses it similarly to how plants use sunlight, only this process is much more efficient than photosynthesis. It requires a tiny fraction of the land footprint. Our estimate suggest that if you wanted to, you could produce all the world’s protein in greater London. Now, I don’t want to see such a highly concentrated industry. We already have far too much concentration in the food chain. I want to see a distributed one, so intellectual property rights need to be weak and antitrust laws need to be strong. But we have the means here to retire our human impacts across vast areas of the planet if we withdraw the production of protein and fat rich crops and animal products. So, I’m talking about livestock, but also about soy, about coconut oil, which is incidentally far more damaging than oil palm. And the other crops and, and food stuffs in which we rely for our protein in fat. If you withdrew those from farming and started producing it in factories instead through technologies like precision fermentation, you could rewild the planet on a massive scale. This way, we can stop the sixth great extinction, and prevent the breakdown of several earth systems, which we’re pushing towards collapse.
People talk about the population crisis, but to put it crude terms, by 2050, there’ll be a hundred million tons of extra human being on earth and 400 million tons of extra livestock on earth. That is the real population crisis.
Also, we could draw down vast amounts of carbon dioxide. Not all of it, so we still need to decarbonize our economies urgently. But even if we did that, even if we fully decarbonize tomorrow, we will almost certainly overshoot two degrees of global heating because of the latency in the system. So, we also need to draw down CO2 that we’ve already produced, and rewilding is the cheapest, easiest, and most benign way of doing that. And it has the great effect that you’re also saving ecosystems. But the one thing that stands in the way of large-scale rewilding is ranching. People talk about the population crisis, but to put it crude terms, by 2050, there’ll be a hundred million tons of extra human being on earth and 400 million tons of extra livestock on earth. That is the real population crisis.
Too radical for what?
AD: How have people reacted so far? Isn’t a possible downside to your vision, that it is too radical, so that it throws people off?
GM: Well, it has certainly divided opinion! You say too radical – too radical for what?
AD: Too radical, perhaps, to be seriously considered by most people and politicians, because of food traditions, land ownership and the political climate which hesitates to challenge status quo when it comes to the lifestyle of the voters? Do you think of this as a provocation, or do you think of it as the way we might actually manage to go – even the way we have to go?
GM: Oh, I’m very serious about this. In fact, our food system is what is pushing us towards the sixth great extinction and earth systems collapse. If we talk about radical, you know, the problem is as radical as it could be. I think that if we continue on the trajectory we’re on, which is increased meat eating, where basically poor nations are following the curve that rich nations have taken in terms of eating more meat, it’s very hard to see how any ecosystems are going to survive. The problem is existential: the problem is the collapse of the habitable planet, which again stretches our imaginative faculties.
We simply find it very hard to picture what such a collapse looks like. But you can see it in the rocks: it has happened before, in the Permian Triassic extinction, a little over 250 million years ago. In fact, not far from where I live, there are some cliffs from right at the beginning of the Triassic and there’s nothing in them. There are no fossils. What happened at the end of the Permian as a result of volcanic eruptions – we believe – releasing large amounts of carbon dioxide and acid rain sulfur, which caused acid rain, a domino effect was set in motion, where one ecosystem after another went down. As one goes down, it triggers the collapse of others. And we ended up with a situation where 90% of life forms, including almost all the large animals on earth were wiped out. And it took tens of millions of years for biodiversity for earth systems to recover. So, this isn’t some imaginary scenario, which we might conjure up. This has happened before. And when it goes, it goes – because every earth system is connected to every other.
AD: We have a vague ecological understanding about all these interconnections – and the complexity of it, but isn’t the complexity precisely what secures the systems from breakdown?
GM: We are woefully misinformed as to the nature of what surrounds us. So almost everything that’s important to us is a complex system, human brain, human body, society, financial system, food system every ecosystem: the oceans, the atmosphere, the ice caps, all of it. They’re complex systems and scarcely anyone is taught about complex systems. There’s a few degrees in which you learn about them. Mine was one because it had an ecology component, and ecologists like to claim that they invented systems theory, even if others make similar claims. Once you understand how complex systems operate, you can never see the world in the same light again.
The way we are taught to think about the world is as if it were composed of simple systems, systems which have linear and, and gradual characteristics without thresholds. That’s simply not how all the important stuff on earth works. It doesn’t work like a circuit diagram. It doesn’t work like a plumbing system. It works in highly counterintuitive ways.
The system itself is the result of spontaneous organization created by billions of random interactions. Then that self-organization creates dynamics within the system, which in turn creates properties that you cannot predict by looking at the components in isolation. Yet, within every complex system, those dynamics behave in the same way: while the system is resilient and within a certain stress range, it dams down shocks, and it stabilizes itself around an equilibrium state. But as the resilience of a system is stripped out – if for instance you keep hammering the soil by bad agricultural practice, by plowing too deep in the wrong ways or by over fertilizing it – you don’t at first notice the change because you’ve got these self-regulating systems. As resilience declines, those self-regulating systems suddenly become self-amplifying systems. Instead of creating negative feedback loops, they create positive feedback loops, and they enhance the spread and severity of shocks which hit that system until the point at which a relatively small shock hitting that system can push it past its critical threshold, and it collapses suddenly. The decline is not linear. It’s not gradual. It’s a cliff edge.
Our fragile global food system
AD: In Regenesis you talk at length about the loss of resilience in our economy because everyone is doing the same thing so that all diversification is lost. An economic monoculture seems vulnerable to fatal shocks in much the same way as monocultures in agriculture. And when you put economy and ecology together, you have the food system. If this double mono-culture crashes for some reason, it seems it could have become so one-dimensional that a enormous harvests and sections food markets would go down at the same time. Are we risking something like the Irish potato-famine, when a blight hit the crops in the middle of the 18th Century, just on a global scale.
GM: There’s a series of papers going back now, 10 years or so with scientists saying, look, the global food system looks very much like the global financial system in the approach to 2008. And they were pointing out all the ways in which it’s lost its resilience, all the ways in which it’s become highly concentrated. For instance, you know, one estimate says that four corporations controlled 90% of the global grain trade. According to UN figures the world’s crops have lost 75% of their genetic diversity since 1900. And, already we see things like the UG 99 stem fungus which is a pathogen, which affects wheat, which started in Uganda and in very short time has swept through Africa and parts of Asia. And the reason for that is that when crops have lost a lot of diversity, there’s just much less resilience to disease. Also, the food-system itself has lost a huge amount of resilience for very similar reasons.
These corporations are all pursuing the same strategy. They are highly networked across the world. They’re also highly networked with the financial sector and with it, they’ve created their networks of networks, which, you know, as far as a business strategy goes, makes perfect sense, but the question is how they affect the food-system as a whole. Governments were able to bail out the banks with future money but can’t bail out the food system with future food. If the food system goes down, it would make a financial collapse look like a trifle. It’s unimaginable what that would look like. It would mean that the rich eat – and nobody else does. There would be starvation on a scale you don’t even want to picture.
Can agriculture enrich nature?
AD: But isn’t there also room for a good agricultural tending of the land, with polycultures which might even give a heightened biodiversity? Couldn’t this be an alternative to the idea of drawing a line between rewilded landscapes and a new hyper-effective biochemical food production? You talked about Orellana who went down the Amazon and saw a burgeoning civilization. Even if the forest grew back in only decades, what remains are all these incredibly rich anthropogenic soils, which these Amazon cultures made through composting and other more advanced techniques. It seems that in principle human presence on the land could not even just strike a balance, but even enrich the natural environment. Are you open to such perspectives?
GM: I’m very skeptical about ideas that we enrich biodiversity and ecosystems. I mean, humans can trigger what ecologists call an intermediate disturbance regime which can be which can definitely be beneficial. But we generally do this already, having wiped out the large herbivores and other species. People say, “Oh, isn’t it great, you know, farmers are creating wood pastures”. Wood pastures are great, but the reason we don’t have the wood pastures is that we’ve lost the wild animals primarily as a result of farming.
Now, the soil is arguably the most fascinating ecosystem on earth. <…> It’s created by the organisms that live in it. No organisms, no soil. If it were what you’ve got on Mars – regolith, rock dust, it would just blow away.
That is why I have become fascinated by the work of a man called Iain Tollhurst, or Tolly, a grower here in the UK who has managed to achieve those two things on his land. He has effectively anticipated soil ecology by about 20 years. He intuitively understood that it’s about managing, mediating the relationships between plants, bacteria, and fungi. And has succeeded now in greatly raising his yields up to the point where they hit the lower bound of conventional yields on good land. And he’s on very poor land without using any fertilizer or any manure. He also uses no pesticide, no herbicide, nothing. So, this is a way beyond organic standards. It’s an extremely low impact form of farming, but with very high yields. And several other people have managed to do the same following his lead. Other people haven’t. We’re not sure why: we can’t work out why it can be replicated in some places, but not in others. So, we obviously have huge gaps in our knowledge.
AD: This kind of farming is knowledge intensive, somehow, and we are also talking about very specific local knowledge.
GM: It does seem to be contingent on location. There’s something about the soil which makes it work in some places and not in other places. Now, the soil is arguably the most fascinating ecosystem on earth. It operates very differently to many other ecosystems. It’s very, very strange. And a lot of people will say “Soil ecosystem? What are you talking about?” Because we tend to think of soil as just stuff, but it’s an incredibly diverse, rich, abundant ecosystem. And more than that, it’s a biological structure. It’s created by the organisms that live in it. No organisms, no soil. If it were what you’ve got on Mars – regolith, rock dust, it would just blow away.
It wouldn’t stay on the land, and nothing could live in it, since nothing would bind it. Any rainstorm, any wind which came along would just sweep it off the land. But it’s completely different substance. And we’re just beginning to understand.
//
Anders Dunker works as a journalist and philosophical author, focusing on the environment, technology, and the future of the planet. His works includes a series of interviews with leading international environmentalists for the Norwegian journal Samtiden, that was published as Gjenoppdagelsen av Jorden (2019) and translated into English in 2021 as Rediscovering Earth (O/R books). Anders Dunker is also a permanent member of the NWCC’s Editorial Board.
Dette intervjuet er hentet fra nettsiden til Forfatternes klimaaksjon, utgitt med støtte fra Fritt Ord og Bergesenstiftelsen.
