Dette er et innlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Delta i debatten? Send innlegg til debatt@transitmedia.no.
Når slutter et menneske å være menneske? Er det én ting vår historie virkelig har lært oss er det at ord har makt.
Av: Kristina Quintano, middelhavskorrespondent og kulturkommentator for Transit Magasin
Når vi ikke lenger omtaler mennesker som mennesker men som noe annet – de andre – har vi allerede skapt en armlengdes avstand til deres verdi som menneske, og således også til vårt ansvar.
Om vi skal leve etter ideen om at alle mennesker har samme verdi må vi omtale dem med verdighet.
Ja, rent «språklig kan man omtale mennesker som flytter på seg som migranter» er medienes motsvar.
Vi har ødelagt og degradert ordet migrant
Likevel vet vi at kommentarfeltet dobles av hatmeldinger når disse menneskene omtales som migranter. Vi har ødelagt og degradert det ordet. Ordene flyktning og asylsøker inneholder andre juridiske rettigheter enn migrant. Vi må ha disse med i tankene når vi omtaler mennesker i den dypeste nød og fortvilelse.
Det ser nå ut til at over 100 mennesker, inkludert barn, har omkommet etter at båten deres sank utenfor Sør-Italia. Minst 63 mennesker er bekreftet omkommet, 12 barn, inkludert en baby er blant ofrene.
Fartøyet, som antas å ha fraktet rundt 200 mennesker, ble knust til pinneved da det forsøkte å lande i nærheten av Crotone søndag.
Om bord i båten, som hadde lagt ut fra Tyrkia noen dager tidligere, skal det ha vært medmennesker fra Afghanistan, Pakistan, Somalia, Syria, Irak og Iran. Kvinner, menn og barn som vurderte havet som tryggere enn land!
Når disse blir omtalt som migranter sier det mye om medias uvitenhet om hva de flykter fra.
I boken min Budbringeren fra Helvete har jeg viet et helt kapittel til dette med språk. Dersom du er journalist og insisterer på å bruke migrant kan du jo lese mine tanker om det og se om du ikke likevel klarer å omtale dine medmennesker som mennesker. Les kapittelet «Det vanskelige språket».
«Dersom det ikke hadde vært så tragisk, kunne vi fort trukket på smilebåndet.»
To menn i shorts fra Syria kommer gående over grenseovergangen Storskog mellom Norge og Russland, trillende på en sykkel i snøkaoset med alt de eier stappet ned i to plastposer fra en russisk matkjede hengende på styret. De klarer ikke sykle i den dype snøen, men loven sier at de ikke kan komme til fots, så da blir det sykkel. På Storskog fortviler derimot myndighetene. Hva skal de gjøre med et berg av sykler?
En eritreisk familie ankommer den spanske turistbyen Malaga på vannscooter etter å ha krysset Gibraltarstredet med babyen sin teipet fast med gladpack på morens rygg. Etter å ha forsøkt smuglere fire ganger og mistet alle pengene sine, leide faren Abi en vannscooter på en strand utenfor Tétouan nord i Marokko. Det skulle bli deres vei inn i Europa.
En ung student fra Daraya svømmer fra Tyrkia til Lesvos fordi han ikke har penger til smuglerne, og sitter utmattet med svømmeføtter på en strand ved siden av høstferieturister fra Skandinavia. På hodet har han en turban av plastposer med mobiltelefon og universitetspapirer pakket inn i lag på lag med plastfolie. Han er nesten ferdig utdannet ingeniør og vil heller krysse Middelhavet med svømmeføtter og snorkel enn å bli tvunget inn i Assads hær eller bli hentet av IS.
To libyske jagerflypiloter lander selv flyet sitt på maltesisk jord. De ankommer med stil, men søker asyl så fort de har landet. De vil ikke være med på å bombe Benghazi. En båt med åtte mennesker om bord raser rett inn i et vannpolonett i en liten fiskerlandsby, og fra Marokko setter en familie kursen rett ut i Atlanterhavet om bord i en enorm, rosa, oppblåsbar pelikan. Fra en overfylt fiskerbåt stiger en gammel mann i land på Lampedusa med en falk på armen, og en småbarnsfamilie har med seg en sjelden sau fra Tunisia.
Mennesker på flukt fra krig, humanitære overgrep eller sult kommer på alle tenkelige vis, og de er alle tenkelige slags mennesker. Mennesker på flukt er ikke en homogen gruppe, de er ikke enten engler eller demoner, men de har en ting til felles: Når det ikke finnes noen lovlige veier å søke asyl på, lar de seg ikke stanse av stengte grenser, selv om det betyr å risikere livet i forsøket.
Etter hvert som tekstene og historiene til boken Budbringeren fra Helvete skred frem, syntes jeg det ble stadig vanskeligere å velge språk.
Det offentlige ordskiftet i Norge har ikke språk til å beskrive hvem menneskene på flukt er, eller hva de gjennomgår på veien. Den stadig mer polariserte debatten har ødelagt ord som det i mange sammenhenger ville vært naturlig å bruke. Selv opplever jeg at ordet migrant i kommentarfeltet har fått nesten utelukkende negative konnotasjoner.
Ord er vanskelig
Ofte er det engelske ordet ‘refugee’ mer anvendelig. Ordet beskriver noen som søker tilflukt, en trygg havn, refuge.
Ordet flyktning beskriver noen som flykter fra noe, men i kommentarfeltet leser vi stadig hatefulle kommentarer om at mennesker flykter fra landet sitt og at både menn, kvinner og barn heller burde bli igjen og bygge det opp igjen.
Jeg lurer ofte på hvordan kommentarfeltet mener barn skal kjempe mot klasebomber og syreangrep.
Ordet asylsøker dekker overhodet ikke alle mennesker som er på flukt i dag. Selv om mennesker i prinsippet har rett til å søke asyl, er det bare et fåtall som oppfyller kravene som for eksempel Norge stiller.
Det engelske ordet ‘displaced‘, som ofte oversettes med ‘fordrevet‘, omfatter mange.
Flyktninger, migranter og asylsøkere – først og fremst er de alle sammen mennesker
Ordet migrant burde kunne omfatte alle, men på mange måter fungerer det ordet bedre på engelsk. Det brukes også i maltesisk offentlig debatt, og vi som jobber med flyktninger på Malta, bruker ordene ‘migrants and refugees‘, uten at det ligger noen føring om at den ene er mer verdig enn den andre.
I norsk tale opplever jeg at de som er mer skeptiske til innvandring, antyder at de som ikke flykter på grunn av krig, men fra sult og generell nød, ikke har like stor verdi, fordi de «bare» er migranter. Noen ganger er de som omtales i boken Budbringeren fra Helvete, både flyktninger, migranter og asylsøkere, men først og fremst er de alle sammen mennesker.
Denne kronikken er skrevet av Kristina Quintano, fast middelhavskorrespondent og kulturkommentator for Transit Magasin. Hun publiserte i 2021 boken Budbringeren fra Helvete, en boktittel som henspeiler på hennes Facebook-blogg ved samme navn. Hovedfokuset i denne boken er fortellinger om flukt og og den pågående katastrofen på Middelhavet, fortalt fra tre Middelhavsøyer – Malta, Lampedusa og Lesvos – og fra havet som omringer dem.
