Dette er et innlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Delta i debatten? Send innlegg til debatt@transitmedia.no.
Den arabiske vårens vugge er blitt et skrekkregime. Riktignok sa utenriksminister Anniken Huitfeldt nylig at hun er bekymret, men det burde mange flere være.
Innvandrere sendes ut av landet på grunn av rasistiske motiver, sivile stilles for militære domstoler, friske personer som ypper til motstand legges inn på psykiatriske sykehus, og en dyp økonomisk krise gjør at folk ikke har råd til mat. Og president Kais Saied, som har gitt seg selv ubegrenset makt, minner mer og mer om en diktator, eller en gammeldags farao.
Arabisk vår
Vi husker det som om det skulle ha vært i går. 17. desember 2010 satte gateselgeren Mohamed Boazid fyr på seg selv, i desperasjon. Det utløste et opprør i Tunisia, med det vakre navnet jasminrevolusjonen, som til slutt førte til regimets fall.
Smitteeffekten bredte seg til en rekke andre land og ble til den arabiske våren. Og i 2015 fikk «Kvartetten for nasjonal dialog» Nobels fredspris for dens avgjørende bidrag til byggingen av et pluralistisk demokrati i Tunisia.
Kvartetten kom i stand sommeren 2013 «da demokratiseringsprosessen sto i fare for å bryte sammen som følge av politiske drap og omfattende sosial uro. Den etablerte en alternativ og fredelig politisk prosess da landet sto på randen av borgerkrig. Slik bidro den til at Tunisia på få år har kunnet etablere et konstitusjonelt styresett med grunnlovsfestede rettigheter for hele befolkningen, uavhengig av kjønn, politisk overbevisning og religiøs tro,» het det i begrunnelsen.
Eneveldig
Siden har utviklingen gått i revers, ja helt i stå. Det skyldes først og fremst en enkelt person, president Kais Saied. Opprinnelig konstitusjonell jus-spesialist og universitetslektor. Moralsk og religiøs konservativ. I 2019 stilte han ved presidentvalget som uavhengig kandidat og vant med over 70 %. Tydeligvis helt overbevist om at han har rett mot den politiske røkla.
Parlamentet? Det hopper han bukk over ved hjelp av en ny lov vedtatt etter en illusjon av en grunnlovsavstemning. Regjeringen? Den utnevner han selv, og sparker etter behov. En nummen opposisjon og covid-krisen gjorde resten.
Nå gjør Saied akkurat som han vil. I juli 2022 fikk han vedtatt en ny grunnlov som gjorde Tunisia til medlem av islamsk Umma.
Nytt selvmord
Tunisierne har nesten ikke våget å protestere, men Mohamed Amine Dridi, frukt og grønnsakhandler, begikk selvmord i mars 2022, akkurat som Mohamed Boazid i 2010. Det ble en del protester, men de ble brutalt slått ned.
Et nytt initiativ skulle derimot møte større motstand. 21. februar i år erklærte president Saied at innvandring er et kriminelt tiltak for å gjøre Tunisia til et utelukkende afrikansk land, og svekke dets arabisk-muslimske fundament. Han viste da til den ekstreme høyreteorien om «den store utskiftningen», forfektet av den franske forfatteren Renaud Camus. Presidenten krevde øyeblikkelige tiltak.
Afrikanske innvandrere mistet jobb og bolig på dagen. Mange ble arrestert og tvangsutsendt. Flere land, som Gabon og Guinea ble nødt til å hente sine innbyggere hjem. Samtidig ble en rekke personligheter fra opposisjonen arrestert. Da deres partier krevde dem satt fri het det at de hadde «medvirket til et komplott mot staten.» Noen av dem har blitt erstattet med militære.
Pengefondet
Hva skal til for å stoppe denne mannen? Kanskje verdens pengefond, IMF, har en liten sjanse. For å redde økonomien har Tunisia søkt om lån. Hvis det blir innvilget, vil det ikke bli uten betingelser. Både for å rette opp økonomien og – i hvert fall forhåpentligvis – med visse krav om mer demokrati.
Det er merkelig at så få, faktisk ingen, protesterer, tar tiltak, eller lar Kais Saied få merke at han ikke bare kan ture frem på denne måten. Hva med fredsnasjonen Norge, som ga Nobelprisen til opposisjonen?
Denne teksten er skrevet av Vibeke Knoop Rachline, journalist bosatt i Paris.
