DEKOLONIALISERING AV EUROPAS MUSEER: Hvordan vi forstår vår nåtid handler også om hvordan vi forstår vår fortid. Det kan handle om gatenavn og offentlige minnesmerker, og det kan handle om grunnlaget for Europas museer. Det pågår for tiden en rekke prosesser for tilbakeføring av kunstgjenstander som kom i museenes eie gjennom utøvelse av kolonial vold. TRANSIT MAGASIN vil gjennom en serie artikler utforske historiene bak disse prosessene.
LES TIDLIGERE ARTIKLER I SERIEN:
- Murene har falt, av Karsten Aase-Nilsen (26. mars)
- Hvor vi kommer fra, av Mohamed Abdi (19. mai)
- Museet som skulle sette primitiv kunst og Jacques Chirac på det koloniale verdenskartet, av Vibeke Knoop Rachline (7. juni)
Tannen var den eneste levningen av den tidligere kongolesiske statsministeren Patrice Lumumba. Den 35 år gamle nasjonale frigjøringshelten ble myrdet 17. januar 1961 og liket ble partert og oppløst i syre. Den vesle tannen er alt som er igjen. Det er ikke engang sikkert at den er hans, men den ville gå i stykker hvis den ble DNA-testet.
Familien, ja hele Kongo, er overbevist om at tannen er Lumumbas. Den havnet uten tvil i Brussel med de belgiske leiesoldatene i Katanga som deltok i drapet. Nå får Lumumbas barn den tilbake.
Det skjer takket være politibetjent Gerard Soete, som har fortalt hvordan han var med på å få Lumumbas levninger til å forsvinne, men valgte å beholde to tenner som bevis. Dette tilstod han et år før han døde, i 1999. Lumumbas familie tok ut søksmål, og fikk til slutt den ene tannen tilbake. Den vil bli avgjørende for at Lumumba får en verdig grav.
Frigjøringshelten Patrice Lumumba var den første statsministeren i det uavhengige Kongo, bare 35 år gammel. Han forsøkte å bevare landets enorme mineralressurser for kongoleserne, og ikke utenlandske selskaper. Disse følte seg truet og bidro til å få ham fjernet ved et statskupp, støttet av en viss general Mobutu – senere en fryktinngytende president.
Både Belgia og USA støttet kuppet. For Belgias del ble det slått fast av rettsvesenet i begynnelsen av det 21. århundre. Men bare såvidt det var, etter 40 års taushet.
— Restitusjonen av tannen er veldig viktig og symbolsk. Da det ble kjent at den eksisterte ble det en stor skandale i Belgia, forteller Aliou Baldé til Transit magasin.
Han representerer organisasjonen Mémoire Coloniale som kjemper for å gjøre koloniseringens konsekvenser kjent.
— Likevel ble det en lang prosess før tannen ble restituert. Det ble først fortgang i saken etter at det ble dannet en parlamentarisk kommisjon i 2001. Det viktigste er at Lumumbas levninger kommer tilbake til jorden de kommer fra. Man ville unngå at han fikk en grav, men nå får han det likevel, sier Baldé.
Den offisielle overrekkelsen av tannen til Lumumbas barn og med den nåværende presidenten, Félix Antoine Tshisekedi Tshilombo, til stede, er virkelig symbolsk. Belgia var en viktig kolonimakt, og den tidligere kongen, Leopold 2., var en av de verste koloniherrene av alle. Han betraktet Kongo som sin personlige koloni i en årrekke, og holdt slaver og plyndret.
Nettstedet Afrika.no beskriver det slik: «Kongo er av mange ansett som det verste eksempelet på europeisk imperialisme, utnyttelse, og tyranni i Afrika. Kong Leopold II av Belgia kontrollerte Kongo som sin egen private eiendom fra 1885 – 1908, da Kongo ble annektert som en belgisk koloni. I disse årene drev kong Leopold II Kongo som en slavestat for utnyttelse av landets attraktive naturressurser, som den gang hovedsakelig var elfenben og gummi. Dette brutale styret var preget av slaveri, massedrap, tortur, lemlestelse, og terror, og er godt dokumentert i Adam Hochschilds bok The Ghost of King Leopold. Slaver som ikke nådde den påkrevde kvoten med gummi ble straffet med lemlestelse og henrettelse, og det er anslått at om lag 10 millioner kongolesere, halvparten av landets befolkning, ble drept eller døde som følge av sult og sykdom under Kong Leopolds tyranniske styre. Fra 1908 ble Kongo offisielt en belgisk koloni, og utnyttelsen av landets naturressurser fortsatte.»
Presset på Leopolds etterkommer kong Philippe har vært enormt, men det skulle gå mange lange år før han endelig ba Kongo offisielt om unnskyldning. Den kom i et brev til kongolesiske myndigheter i 2022. Det hevdes at en av hovedårsakene til den evige nølingen var fordi Brussel var redd for å måtte ut med millioner i kompensasjon.
Kong Philippe og de andre arvingene etter Leopold har absolutt ikke til hensikt å kompensere noe som helst. Kong Leopold brukte sikkert en del av formuen på å bygge AfricaMuseum i Tervuren, 45 minutter utenfor Brussel. Opprinnelig skulle det «selge» Kongo til utenlandske investorer. 267 kongolesere skulle vise frem lokalbefolkningen. 7 døde av frost eller sykdom. I de senere årene har museet gjennomgått en total forvandling og skal nå tilfredstille dagens etiske normer, blant annet med en stor avdeling om rasisme. Kritiske røster mener imidlertid at museet ikke er «avkolonisert nok».
Det er ingen enkel prosess i et land som Belgia, et virkelig annerledesland med syv parlamenter og seks regjeringer – og i lange perioder ingen føderal regjering i det hele tatt. Brussel er sete for EU og NATO, men den mest kjente bydelen er Molenbeek, med alle de negative assosiasjonene det gir.
Kong Leopold har dessuten ennå aktive støttegrupper. Dessuten er jo Kongo nå to land, så restitusjonsprosessene tar dobbelt så lang tid.
Men de er i full gang. I april i år møttes representanter fra 60 afrikanske land og europeiske museumsdirektører fra 38 land i Senegal. Målet var å skape et felles nettverk. De vedtok den såkalte «Dakar-erklæringen» som etter alt å dømme vil bedre forholdene betraktelig.
Levningene — tannen — etter Patrice Lumumba ble plassert i en kiste og fløyet hjem til Kongo. Endelig fikk han en verdig grav, og Belgia vedgikk å ha bistått drapsmennene. Denne historien er et symbol på hvor opprivende restitusjonsprosessen kan være. Heldigvis er det ikke alltid så komplisert. Men egentlig har det såvidt begynt. Det er ikke bare kulturelle men også politiske og økonomiske aspekter med i bildet.
President Macron ga prosessen ny giv med sin tale i Ougadougou i 2017:
«Det fins ingen gyldig, varig og ubetinget begrunnelse, afrikansk arv kan ikke bare finnes i private samlinger og europeiske museer. Afrikansk arv må fremheves i Paris, men også i Dakar, Lagos, Cotonou, dette vil være en av mine prioriteter. Jeg ønsker at betingelsene for midlertidig eller permanent tilbakeføring av afrikansk arv i Afrika skal være oppfylt innen fem år,» sa han. Nå har det gått fem år. Dessverre er det et godt stykke igjen.
Memoirecoloniale.be viser kanskje veien å gå. Den ønsker først og fremst å være pedagogisk. Man blir invitert med på en rundtur til museer eller andre steder med kolonialistiske minner, ikke minst en hærskare med gatenavn og skulpturer.
— Vi kaller det en åndelig avkolonialisering. Derfor forteller vi hva som virkelig skjedde den gangen. Det var ikke bare plyndring av kunst, men også drap og voldtekter, forteller Aliou Baldé.
Han er selv fra Guinea, og har guidet folk i fem år.
— Det er så mange stereotype bilder og oppfatninger, beklager han. — Det dreier seg også om å rekonstruere belgisk identitet. Koloniseringen gjaldt ikke bare kongolesere, men også belgisk historie. Vi må bygge opp igjen vår identitet på en annen måte enn den kolonialistiske propagandaen gjør.
Denne artikkelen er skrevet av Vibeke Knoop Rachline, norsk journalist og forfatter, bosatt i Paris. Hun har arbeidet for norske og franske medier i en årrekke. Hennes siste bok, «Terror i Europas hjerte» (Res Publica) kom ut i 2019.
Artikkelen er støttet av Fritt Ord.
