Dette er et innlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Delta i debatten? Send innlegg til debatt@transitmedia.no.
Det handler om å spare liv. Det hevdes at angrepet i Oslo kunne ha vært mye verre. I Paris var det så ille som overhodet mulig. 130 omkom, og mange hundre ble såret, de fleste med traumer og/eller skader for resten av livet. Og aller verst: ja, det kunne ha vært unngått.
Noen måneder tidligere arresterte politiet en Syria-farer, Reda Hame. Han viste seg å være en rekrutt av «hjernen» bak angrepet, Abdelhamid Abaaoud, fra Molenbeek i Belgia. Hame hadde fått i oppdrag å forberede et «angrep mot en konsertsal» i Paris. Dette fortalte han i avhør til forhørsdommeren, Marc Trévidic.
Lyder det kjent? Ja. Noen måneder senere tok tre av Hames «brødre» 1.500 fans av bandet «Eagles of Death Metal» i konsertsalen Bataclan som gisler. Vi vet hvordan det gikk. Det var mye som feilet her. Ikke minst samarbeidet mellom to tjenester, som i Norge. Men i dette tilfellet to forskjellige lands tjenester, Frankrikes og Belgias.
Belgisk etterretning hadde på den tiden ekstremt dårlige ressurser, men også dårlig vurderingsevne. Flere av gjerningsmennene, med Abaaoud i spissen, var kjent. Han var til og med ettersøkt. Og det hadde vært flere episoder som burde ha fått varsellampene til å lyse knallrødt.
På fransk side har de et underlig system, som tvinger en så erfaren og dyktig antiterrordommer som Trévidic til å bytte stilling etter 10 år. Like før det smalt ble han sendt for å ta seg av skilsmisser i Lille! Noen dager etter angrepene 13. november gråt han åpenlyst på TV. Det er sjelden kost. Jeg vet ikke om noen i PST eller politiledelsen i Norge har gjort det.
Ethvert angrep er et nederlag, sier fransk politi. Der har man skjerpet seg betraktelig siden 2015. 70 angrep er blitt avverget. De få man ikke klarer å avverge er når det er én, oftest ukjent gjerningsmann, som mot de små barna i Annecy. Men det har tatt tid og krevende ressurser. Det er ikke sikkert PST og/ellert e-tjenesten i Norge har fått lignende midler. Men det kan også ha noe med en generell holdning å gjøre. Der man ikke tror at slikt kan hende i Norge, selv etter 22. juli og nå to ganger til.
I Frankrike læres selv skolebarn opp til de riktige gestene i tilfelle angrep. Og hele befolkningen er på vakt. Det kan ses som noe negativt, men jeg er ikke sikker. Terror, eller terrorliknende angrep er ikke lenger utenkelige, noen steder. Rosetog er vakre og symbolske, men kanskje ikke nok.
Rapporten er en knusende dom mot PST, sies det. Jeg vil heller si en klar advarsel. Og ikke bare til PST, men til alle som nyter å ferdes i et så fritt land som Norge. Det fins dessverre ikke friområder mot angrep. Det trodde sikkert foreldrene i Annecy, som sendte barna sine for å leke i en park. Nå kjemper fire av dem for livet. Foreløpig vet man ikke hvilke motiver gjerningsmannen hadde for å begå en så grusom handling.
Angrepet i Annecy kunne tydeligvis ingen ha avverget. Det kom helt ut av det blå. Men de fleste andre gjør ikke det. Og da må hovedmålet være å spare liv.
Denne artikkelen er skrevet av Vibeke Knoop Rachline, norsk journalist og forfatter, bosatt i Paris. Hun har arbeidet for norske og franske medier i en årrekke. Hennes siste bok, «Terror i Europas hjerte» (Res Publica) kom ut i 2019.
