Museet som skulle sette primitiv kunst og Jacques Chirac på det koloniale verdenskartet

DEKOLONIALISERING AV EUROPAS MUSEER: Hvordan vi forstår vår nåtid handler også om hvordan vi forstår vår fortid. Det kan handle om gatenavn og offentlige minnesmerker, og det kan handle om grunnlaget for Europas museer. Det pågår for tiden en rekke prosesser for tilbakeføring av kunstgjenstander som kom i museenes eie gjennom utøvelse av kolonial vold. TRANSIT MAGASIN vil gjennom en serie artikler utforske historiene bak disse prosessene.

LES TIDLIGERE ARTIKLER I SERIEN:

• Murene har falt, av Karsten Aase-Nilsen (26. mars)
• Hvor vi kommer fra, av Mohamed Abdi (19. mai)

30. september 2020 begynte en helt spesiell rettssak i Paris. Fem personer, med den kongolesiske aktivisten Emery Mwazulu Diyabanza i spissen, var tiltalt for tyveri, oppjustert til «grovt» tyveri. De møtte ikke opp alene. Flere titalls bråkete støttespillere hisset opp rettssalen inntil dommeren fikk Diyabanza til å roe dem.

Hva hadde de fem stjålet? Egentlig bare forsøkt, fordi de ville at det bare skulle være symbolsk, noe de viste med en video. Det tiltenkte tyvegodset var en gravstøtte fra Tsjad, fra 19. århundre. Den hadde de klart å løsne fra sokkelen på det fjonge Quai Branly-museet i Paris. Emery Mwazulu Diyabanza hadde holdt den i armene og skreket: «Vi tar den med hjem».

Teatralsk? Ja – men. Han har rett. Det er anslått at mer enn 300 000 gjenstander av «kulturell, historisk eller seremoniell» betydning fra Afrika og andre kontinenter befinner seg på tvilsomt grunnlag i europeiske museer som Quai Branly, etter kolonialismen og/eller etisk tvilsomme oppkjøp senere. Transit magasin har i flere artikler belyst denne problemstillingen og restitusjonsprosessen som nå pågår. Museet Quai Branly – Jacques Chirac befinner seg midt i stormen. “Tyvene” denne gangen slapp unna med 1 000 eruo i bot. 

Skjebnen beseglet på en strand 

Alt begynte ved et møte på den eksotiske øya Mauritius i Indiahavet i 1992. Jacques Chirac, ennå ikke valg til Frankrikes president, slappet av fra forberedelsene til et internasjonalt toppmøte. Jacques Kerchache, en kjent samler av såkalt primitiv kunst, benyttet sjansen til å snakke med Chirac på den private stranden til hotell Royal Palme, et av de dyreste i verden. Han visste at den daværende ordføreren i Paris var en stor beundrer av det man ofte kaller primitiv kunst, sørgelig undereksponert i Frankrike. 

Hvem var denne mannen? Han var både kunstsamler og Afrika-spesialist, men også omstridt.

— Noen så Kerchache som en distingvert samler, andre som en slags Indiana Jones som hadde slått kloa i kunstverk under diskutable omstendigheter, men han imponerte Chirac, forteller Bertrand Dupaigne til Transit.

Dupaigne er selv en eminent etnolog og har skrevet boken «Le scandale des arts premiers» – skandalen om primitiv kunst (Mille et une nuits) i 2006. Vi møtes i «hans» museum, Musee de l’homme, om menneskets utvikling. Det ligger ved Trocadero i Paris. Unikt, men gammelt og støvete, i sterk kontrast til det som skulle bli resultatet av samtalen på Mauritius-stranden, Quai Branly-museet.

Chirac var ikke bare opptatt av primitiv kunst, men enda mer av sitt omdømme. Hans forgjenger, Francois Mitterrand, hadde i løpet av sine 14 år som president, fått bygget pyramiden i Louvre, Bastille-operaen, det nye Nasjonalbiblioteket og den nye triumfbuen i La Defense. Det hastet for Chirac. 

Paris var allerede kjent som verdens største marked for primitiv kunst, ved siden av Brussel. Det eksisterte riktignok et bortgjemt Nasjonalt museum for afrikansk og oseanisk kunst (MNAAO) i Paris, men det var lite kjent og med svært begrensede midler. 

Bertrand Dupaignes Musee de l’homme hadde en verdenskjent samling primitiv og mindre primitiv kunst, men enda færre midler.

— Vi var uglesett og umoderne, og fikk ikke noe nasjonalt tilskudd, beklager Dupaigne. 

— Jacques Kerchache hadde reist Afrika rundt i mer enn 20 år Han var en dyktig samler med et sikkert blikk, og overtalte folk til å selge til en lav pris.

Her bruker Dupaigne bevisst ordet «vil prix» på fransk. Det betyr veldig lav pris, men også foraktelig eller ussel. Han forteller også hvordan Kerchache noen ganger kunne «plukke opp» gjenstander fra afrikanske kirkegårder, eller overtalte lokale kunstnere til å lage «gamle» kunstgjenstander på bestilling.

— Afrikanske kunstnere har ikke samme oppfatning som oss. De lager mye, for eksempel masker, til en gangs bruk. Etter det har de ingen verdi mer for dem, forklarer han.

(Artikkel fortsetter etter foto.)

Uansett hadde nå Kerchache Chiracs fulle tillit og støtte. Chirac var fast bestemt på at ikke vestlig kunst skulle stilles ut ved siden av Mona Lisa og andre kjente verk i Louvre. Det resulterte først i en egen paviljong for primitiv kunst i en egen fløy i Louvre, åpnet i april 2000. Med en skandale på åpningsdagen: 

Stopp tyven

Nigeria raste på grunn av tre små gjenstander som var stjålet og smuglet illegalt ut av landet. Kerchache forsto ikke: «Må alle museene tømmes da?» Han som hadde sittet noen dager i fengsel i Gabon, visste godt at verkene aldri kom uskyldig ut fra afrikanske eller oseaniske landsbyer. Han vedgikk at han alltid presenterte seg selv som en tilhenger av «sivilisert plyndring», den eneste måten å redde mesterverk truet av glemsel og ødeleggelse. Men dette språket er ikke lenger akseptert i dag, skriver avisen Liberation. Mange av de andre gjenstandene kom fra Musee de l’Homme, MNAAO, Picasso-museet eller andre mindre franske museer. 

Louvre-fløyen var bare begynnelsen. Kerchache og Chirac ville ha et splitter nytt museum til sin primitive kunst. Det var ikke enkelt å finne et ledig sted, men valget falt til slutt på en tomt ved Seinens bredd, rett ved Eiffeltårnet. Stjernearkitekten Jean Nouvel fikk oppdraget med å tegne bygningene.

Resultatet ble spektakulært, med en fasade på 800 m2, delvis dekket av 15.000 blomster og planter fra hele verden, som et symbol på biologisk mangfold. Museet er også bygget rundt en stor og «vill» hage, og inne i hovedbygget går man på «stier» gjennom menneskenes liv og historie. Vakkert og fredfullt, men med et stort problem.

(Artikkel fortsetter etter bildet.)

— Tomten er utsatt for flom, forteller Bertand Dupaigne, ikke uten en viss skadefryd. — Kjelleren ble brukt til oppbevaring, men vannet rant inn ved det første uværet.

Et annet problem var at det ble funnet en pirog fra bronsealderen under den obligatoriske antikvariske utgravningen. (En pirog er en betegnelse på en liten båt, red.anm.) Men det hastet sånn at funnet fikk liten eller ingen omtale og ble heller ikke fulgt opp med mer utgravning. Prosjektet ble også forsinket av en langvarig streik på Musee de l’Homme. De protesterte både mot at deres samling skulle overføres og at man valgte en estetisk, og ikke etnologisk måte å stille ut på. 

Endelig sto Nouvels verk klart til å ta imot 275 000 gjenstander. Mest fra andre museer, men også en rekke donasjoner, blant annet fra Jacques Kerchaches enke – han fikk aldri oppleve museet ferdig. Det ble innviet 20. juni 2006.

Likeverdig kultur

«Det eksisterer intet hierarki mellom kunstarter eller mellom folkeslag. Det er denne overbevisningen, om at verdens kulturer er likeverdige som danner museet Quai Branly,» sa Chirac i sin åpningstale under innvielsen. Ti år senere fikk museet også hans navn.

FNs generalsekretær Kofi Annan var også tilstede på innvielsen.

«Man kan si at museet, viet afrikanske, asiatiske, oseaniske og amerikanske sivilisasjoner som FN, illustrerer den menneskelige familiens universalitet,» sa Annan.

På første rad satt 98 år gamle Claude Levi-Strauss, en av verdens fremste antropologer, Nobelprisvinner Rigoberta Menchu og flere høvdinger. Skjellsordet «kolonialisme» ble aldri nevnt. Chiracs triumf var total. Blant internasjonale medier var det bare to som hadde innvendinger. New York Times syns museo grafien minnet om Disneyland, mens britiske The Guardian kritiserte Frankrike for å ville vise andre kulturer enn sin egen og mente de kolossale kostnadene –  nær 400 millioner euro – burde ha vært brukt til å rette opp landets budsjett… 

Noen dager senere skrev den maliske forfatterinnen Aminata Traore et rasende brev i magasinet Africultures mot selve museet, «oppstått etter et møte på en strand på Mauritius»…  

Aftenposten, ved undertegnede, var mer begeistret. Jeg tar en ny tur innom, nå med tanke på at mange, ja ifølge enkelte kilder nærmere 80 000 av gjenstandene, kanskje ikke burde være utstilt der i det hele tatt. For en ikke spesialist er det ikke enkelt å se hvilke det gjelder. Jeg møter mange skoleklasser, flere med veldig små barn. Hva forteller man dem?

Men selv Bernard Dupaigne utviser nå en forsiktig optimisme. 

— Museets nye president,  Emmanuel Kasarhérou, hadde i sitt program at man må granske alle gjenstandenes opprinnelse, sier han, som beklager mest av alt at 80 prosent av kunstgjenstandene han selv ofte har skaffet Musee de l’Homme har måttet ta veien over Seinen til Quai Branly. Men der er det med Kasarhérou, den første ikke hvite i ledelsen, nye toner. 

(Artikkel fortsetter etter foto.)

Overgrep

«Det er ikke lenger akseptabelt å presentere for offentligheten gjenstander anskaffet i en voldssammenheng i en institusjon som vår. Hvis det har vært overgrep – og det har det vært –  må vi finne ut hvordan vi skal gjenkjenne dem. Men dette er ikke en generell regel, derav behovet for etterforskningsarbeid for å sikre resten av gjenstandene. Jeg er også for mobilitet. Hvert museum bevarer en universell arv og sirkulering av verk mellom etablissementer er en vanlig praksis. Quai-Branly-museet er også en stor utlåner av gjenstander i internasjonal målestokk. Vårt oppdrag har også som mål å fremme kunst i regioner som ikke alltid har tilgang til dem,» sa han til avisen Liberation.

26 presise verk er allerede restituert til Benin. De ble plyndret av de koloniale franske styrkene i 1892 fra det kongelige palasset i Abomey. Dette er den første større restitusjonen etter president Emmanuel Macrons tale i 2017 og den påfølgende rapporten av Benedicte Savoy og Felwine Sarr, beskrevet i den første artikkelen i Transit magasins serie, av Karsten Aase-Nilsen. Quai Branly ansatte i januar én person til å gjøre dette kolossale arbeidet. Det gjelder å etablere biografien til 1.556 donorer og samlere, samt et – offisielt – ukjent antall kunstgjenstander, utstilt og/eller på lager.

Jeg kan likevel ikke la være å nyte museet ved Seinen. Det er så grønt, lyst og fint. De små barna jeg går forbi lytter intenst til fortellerens stemme og forheksende trommespill. Noe positivt må det jo komme ut av deres besøk, selv om gjenstandene de ser kan ha en tvilsom anskaffelse, som president Kasarhérou selv vedgår. Nemlig at kunst ikke bare er hvit og vestlig. Da er mye vunnet – for vår felles fremtid.

Denne artikkelen er skrevet av Vibeke Knoop Rachline, norsk journalist og forfatter, bosatt i Paris. Hun har arbeidet for norske og franske medier i en årrekke, og dekket åpningen av Quai d’Orsay-Jacques Chirac-museet i 2006. Hennes siste bok, «Terror i Europas hjerte» (Res Publica) kom ut i 2019.

Artikkelen er støttet av Fritt Ord.