«Megalopolis» – et varsko om den globale urbaniseringens konsekvenser

I sin nye bok tar arkitekt Peter Butenschøn oss med på en reise verden rundt for å lete etter urbane svar på fremtidens utfordringer. Butenschøn har i et halvt århundre preget norsk debatt om urbanisering og byggekunst. Han har blant annet vært direktør i Norsk Form og rektor på Kunsthøgskolen i Oslo.

Boka Megalopolis – en fremtid av storbyer er en unik presentasjon og oppdatering av nyere forskning og observasjoner om global byutvikling i polykrisenes tidsalder. De samles og utvikler seg i byene. For våre utenriks- og utviklingspolitikere som i tiår etter tiår har neglisjert byenes rolle i kampen mot miljøforringelse og fattigdom er den et kraftig memento.

Megalopolis bør bli obligatorisk lesning i tillegg til et viktig oppslag- og referanseverk for alle som er opptatt av vår framtid. Den blir garantert urban.

Transit Magasin har stilt forfatteren noen spørsmål:

Med din rolle som samfunnsdebattant fokusert på norske by-utviklingsutfordringer, hvorfor er det nettopp du som har skrevet boka om de globale storbyenes muligheter og begrensninger?

— Jeg har vært mye i utlandet gjennom årene, bodd et tiår ute i Europa og i USA, og hatt mye reiser og utenlandsjobber siden. Jeg tror nok særlig hyppige besøk i Asia og Afrika, særlig i Lagos i Nigeria, har vekket en lyst til å kople dette til en litt hjemmekjær og selvgod norsk byplanlegging. Her er det utfordringer som i alt for liten grad har engasjert oss her hjemme; vi har tenkt mer på byer som  noen koselige småbygater med industribygg langs innfartsveiene og villabebyggelse spredt oppover i åsene rett utenfor. 

Kort fortalt, hvilke urbane svar skisserer du på polykrisene som i dag samler seg i verdens storbyer? Hvilke løsninger identifiserer boka? Nevn de viktigste.

— Det er et ganske bredt knippe av utfordringer – av utstrakt fattigdom, dårlig helse, manglende infrastruktur og tjenester, elendig bebyggelse, forurensing og trafikkfare… Listen kan bli lang og traurig. Den viktigste utfordringen er nok å få stater, med betydelig internasjonal hjelp, til å bygge ut nødvendig struktur for vann, strøm, kloakkering, skole- og helsevesen. Samtidig må lokalsamfunnene i byene gis mandat og styrke til å utvikle lokale løsninger, bygge opp lokale tjenester, få til små og store forbedringer som gjør skraklete skur til solide hus.

Du framhever storbyenes rolle. Men er det ikke et urbant verdenssystem vi har sett vokse fram de senere årene i takt med globaliseringen hvor store og små urbane aktører spiller sammen – helhetlig. Selv ørkenen urbaniseres.

— Det er nok, som du sier, en svært omfattende urbanisering som berører store områder, forurenser og bygger ned natur. Når folk presses ut av et forarmet liv på landsbygda og lokkes inn til byer, til muligheter for å få del i en global velstandsvekst, gir det vekst til både små og store byer. Men det er de store byene, metropolene, som trekker mest, som blir det endelige målet for så mange. Det er fra reklamebildene og filmsnuttene av et liv i luksus i storbygatene i Dubai, Singapore, New York og London at de store drømmene gis næring.

I det som kalles «den fjerde globale bølge» sprer makten seg i verden østover og sørover og desentraliseres til nye aktører og teknologier som utfordrer statens kontroll. Storbyer framstår ikke minst pga. et liberalistisk internett som aktører som truer det statlige hegemoniets kontroll. Framtidsforskere mener vi er i en «slutten på staten – fase». Hvordan vil du kommentere det?

— Når storbyene vokser og eser utover, bygges de sammen med nabobyer til et kontinuerlig urbant landskap. Du vet ikke når du forlater én by og kjører inn i den neste. Mest kjent av slike ‘megalopolis’ er båndbyene fra Washington til Boston, fra Amsterdam til Bryssel og Paris eller de gigantiske urbane regionene i Sør-Kina. I Vest-Afrika vokser det nå frem en kontinuerlig by fra Lagos i øst til Abidjan i vest, med 400 millioner mennesker, tilsynelatende helt ubesværet på tvers av landegrenser og språk. Byene samhandler mer og mer, om handel og energi, trafikk og arbeidspendling. Jeg tror ordfører Khan i London snakker oftere med sin kollega Hidalgo i Paris enn med sin egen statsminister.

— Dette er en debatt som nå, etter oppløsningen av Viken storfylke, også er aktuell i Oslo – bør den funksjonelle sammenvoksingen med omegnskommunene føre til kommunesammenslåing, som non vll, eller vil en slik storkommune gå på bekostning av det viktige lokaldemokratiet?

Du tillegger det urbane sivilsamfunnet og bevegelsene til innbyggerne i uformelle bosettinger og slum en viktig rolle både i rettighetsarbeid og byplanlegging/utvikling. Ledende samfunnsforskere – allerede Karl Marx i 1852 faktisk – peker på «filleproletariatets» begrensninger i samfunnskampen. Hvordan ser du på endringspotensialet «nedenfra og opp» i en situasjon hvor  våren i Midt Østen er blitt til vinter?

— Jeg ser vanskelighetene med å gi lokalt engasjement en fast politisk grunn å stå på. Det blir lett som den ‘arabiske våren’ for noen år siden: Et voldsomt politisk engasjement, fyrt opp i sosiale medier, med heroisk okkupasjon av Tahrir-plassen i Kairo, førte til at president Mubarak måtte gå, men aksjonistene hadde ikke noe strukturert alternativ, noe samlet program eller ledelse, og resultatet ble, som så ofte, at al’Sisi og generalene overtok og ga dem et enda mer autoritært og brutalt regime enn det de hadde kjempet seg bort fra.

— Hvordan det kan bygges opp handleføre lokaldemokratiske strukturer i storbyene er noe vi, med norske politiske tradisjoner, burde kunne bistå med, selv om vår egen urbane kompetanse kanskje er begrenset. 

Ved norske universitet, høgskoler og forskningsinstitusjoner produseres stadig flere avhandlinger og oppgaver knyttet til global byutvikling. Mye er av høy kvalitet og relevant for den globale diskursen. Hva er grunnen til at så lite tilflyter offentligheten og at vårt urbant innrettede akademia er fraværende i diskusjonen om norsk utenriks- og utviklingspolitikk?

— Jeg tror dette bedres. Fagmiljøer som NIBR ved Oslo Met og UiO bygges ut, og stipendiater og doktorander kommer til fra utlandet, med verdifull erfaring og skarp nysgjerrighet. Jeg tror også virkeligheten i storbyene ute i verden kommer nærmere, når folk skjønner at ødeleggelsene av Kharkiv og Gaza og andre krigssoner faktisk handler om folk nær oss. Den voldsomme byvekstens forhold til klimaendringer og helse, migrasjon og politisk konflikt, vil oftere prege nyhetsbildet. Kontrastene mellom slummen i Dhaka, Mumbai og Lagos, og shoppingparadisene i Dubai blir for voldsomme til å overses. 

Jeg vil karakterisere kildegrunnlaget ditt som «eurosentrisk». Hvordan kan vi legge til rette for økt kompetanse- og kapasitetsbygging i Sør? Eller bør vi holde oss helt borte?. Reflekterer det en situasjon hvor forskning og utredningsarbeid om urbane utviklingsspørsmål står svakt i det globale sør? Uansett, hvordan bør norske institusjoner og relevante myndigheter handle? Eller bør vi holde oss helt borte? 

— Jeg tror selvfølgelig ikke at vi bør holde oss borte! Heldigvis erkjenner nå NORAD at denne urbaniseringen i større grad må prege vårt internasjonale engasjement. Men hvordan det best bygges opp sterkere kompetanse på slikt både her i landet og i Sør vet jeg faktisk ikke. Hensikten med denne boka er å rope ut at dette må vi ta inn over oss og diskutere heftig, for klodens fremtid er avhengig av at folk nå skjønner alvoret.

Intervju ved Erik Berg, Cand. philol. pensjonist, tidl. utviklingsarbeider og diplomat.