Ledige stillinger
Ledige stillinger

Møt overlevende på flukt fra vår tids verste humanitære katastrofe

(BLANKSPOT.SE / SUDAN) Krigen i Sudan har tvunget millioner av mennesker på flukt, men deres historier blir sjelden hørt. Møt advokater, mødre og unge overlevende som kjemper for en fremtid i nabolandet Sør-Sudan.

Martin Schibbye
Sjefredaktør ved  | Nettside |  + artikler

Sjefredaktør for det svenske magasinet Blankspot.

Denne artikkelen ble først publisert i Blankspot.se.

Den 25 år gamle, høygravide kvinnen Akello Nyalueth vagger fremover på den rette, asfalterte veien. Gresset er så tørt at det knitrer under de løstsittende sandalene. Foran henne gnager tunge bildekk, festet på kjerrer trukket av esler.

Alle som har bil, har for lengst flyktet. De som kommer nå, kommer til fots.

Om bare noen uker vil varmen få luften til å dirre, men nå, mot slutten av regntiden, kan man se over til Sudan i horisonten. For ti år siden flyktet hun med mannen sin langs den samme veien – bare i motsatt retning.

Da krigen brøt ut i Khartoum våren 2023, sto hun overfor et vanskelig valg. Først prøvde hun, som mange andre, å holde sammen i den kaotiske virkeligheten og være sterk for sine tre barns skyld. Men konflikten var ikke den eneste drivkraften bak beslutningen hennes. Hjemme i leiligheten utkjempet hun daglig en annen form for krig. Mannen hennes, som hadde mistet jobben i forbindelse med krigsutbruddet og begynt å drikke, hadde også begynt å slå henne regelmessig.

– Jeg er gravid med mitt fjerde barn. Jeg forlot de tre andre barna mine og har flyktet for mitt eget og mitt ufødte barns liv, sier hun til FN-funksjonæren i blå vest som tar imot henne ved veikanten ved grenseposten.

Uten å sette fra seg den rutete, tunge vesken hun bærer på hodet – med alle sine eiendeler – forklarer hun at hun trenger hjelp til å komme bort fra krigen, men også fra hjemmet sitt, som raskt var i ferd med å bli en dødsfelle.

I en stor loggbok skriver hun opp navnet sitt, alderen og nasjonaliteten sin. Deretter får hun en liten hvit lapp med et håndskrevet nummer. Nummeret indikerer at hun har et spesielt beskyttelsesbehov.

– Jeg er nødt til å flykte for å overleve, sier Akello Nyalueth bestemt, som for å kjempe mot skyldfølelsen over å ha etterlatt tre barn i krigen.

Akkurat som Sør-Sudan frigjorde seg fra nord, frigjør hun seg nå fra mannen sin.

UNHCR har etablert to transittsentre og et mottakspunkt for nyankomne. Selv om målet er å flytte folk til mer etablerte leirer, er mange fastlåst og kan verken komme seg lenger inn i Sør-Sudan eller vende tilbake til Sudan. Foto: Blankspot / Martin Schibbye
Renk, som ligger ved grensen til Sudan, er episenteret for nødhjelpen i forbindelse med konflikten i Sudan. Hundretusener av mennesker har flyktet fra Sudan til Sør-Sudan, hovedsakelig gjennom grenseovergangen i Renk – et område med begrenset infrastruktur og få tilgjengelige tjenester. Foto: Blankspot / Martin Schibbye

På kartet ligner området rundt flyktningleirene utenfor Renk en tannpirker som noen har stukket inn i Sudan. For de som flykter sørover fra de østlige delene av landet, eller fra Khartoum, er dette den nærmeste grenseovergangen.

Grensen mellom Sudan og Sør-Sudan er som et sår skåret med en sløv sag, i en prosess som har tatt flere tiår. Såret blør fortsatt og virker aldri å gro. I lang tid var det heller ikke noe land å flykte til her, men Sør-Sudan gjorde det umulige. De kjempet, og de vant: FN’s 193. medlemsland heiste det svart-rød-grønne flagget, dekorert med en gul stjerne i en blå trekant, i juli 2011, da en flere tiår lang kamp for selvstendighet ble avsluttet.

Sør-Sudan vant, men mistet friheten da håpet ble til en katastrofe, og krigen brøt ut. Dette tvang millioner av mennesker til å fly nordover til Sudan mellom 2014 og 2018. Det forklarer hvorfor en stor andel av dem som nå flykter tilbake, som Akello Nyalueth, er sør-sudanere.

Dette er også en del av grunnen til at det er vanskelig å fortelle om flyktningkrisen og krigen i Sudan. Konflikten har pågått så lenge at kampene overlapper hverandre. Aktørene er komplekse, ukjente, og de passer ikke inn i et mediebilde som krever en tydelig kontrast mellom gode rebeller og en undertrykkende stat.

I tillegg mangler det bilder, videoer og journalister på bakken. Når Sudan nevnes i debatten, brukes det ofte som et argument mot Palestina-aktivister, som blir spurt hvorfor de ikke også engasjerer seg for «barn som dør i Afrika.»

Eller så omtales det som «den glemte krigen» – men for dem som i dag beveger seg sørover, er det ingenting glemt ved å sette den ene foten foran den andre. I løpet av høsten passerte antallet flyktninger 10,5 millioner – som om hele Sveriges befolkning måtte forlate hjemmene sine, og alt dette skjer uten store overskrifter.

«Bortprioritert» er kanskje et mer treffende ord for å beskrive denne katastrofen av bibelske proporsjoner.

Ifølge 2024s humanitære plan for Sør-Sudan er 75 prosent av landets totale befolkning i behov av humanitær støtte. Foto: Blankspot / Martin Schibbye
Mer enn 880 000 mennesker har flyktet fra Sudan til nabolandet Sør-Sudan siden konflikten brøt ut 15. april, ifølge tall fra FN. Nesten alle av dem har passert gjennom Renk. Foto: Blankspot / Martin Schibbye

For advokaten Wahba Abdullah Saleem, kona hans Silva og deres fem barn, satt avgjørelsen om å flykte fra Sudan langt inne. Han kunne først ikke tro de videoene han så på mobiltelefonen: gatekamper rundt flyplassen og presidentpalasset.

Datoen glemmer han aldri – 15. april 2023. Været var varmt og tørt, og kvikksølvet steg til rundt 40 grader. Telefonen varslet igjen: kampene hadde spredt seg til den omstridte Darfur-regionen, Kassala og Port Sudan. I løpet av de påfølgende dagene begynte de første flyktningene å strømme sørover mot Sør-Sudan.

Hans landsmenn, som bare noen få år tidligere hadde gjennomført en demokratisk revolusjon som tvang Al-Bashir til å gå av, flyktet nå for å unngå å måtte velge mellom militæret og RSF (Rapid Support Forces), som kjempet om makten i Sudan.

Rundt familien flyktet naboene i panikk. Men sammen med kona, som jobbet for Finansdepartementet, tok Wahba den vanskeligste avgjørelsen i livet: å bli i stormens øye.

I ettertid har han ofte reflektert over hvorfor han ble så lenge. Én grunn var at han og kona var respektert i nabolaget. Dessuten ville det å forlate alt signalisere at håpet var ute. Derfor valgte de å tro på en fremtid og bli, til tross for volden og kaoset rundt dem. I stedet for å gå til advokatkontoret begynte han å rapportere om krigen på Facebook-siden sin. Hver dag publiserte han innlegg, bilder, analyser og vitnesbyrd fra byen.

Flere som nektet å velge side mellom militæret og militsen, sluttet seg til ham. Sammen begynte de å dokumentere overgrep i byen. Wahba mente at hvis man tiet om urett, ville ingenting noensinne forandre seg.

– «Vi vil ikke støtte noen av partene i krigen, og vi vil ikke la oss rive med av den splittende populistiske retorikken som drives av ondskap og desinformasjon. Sinjar, denne fredelige byen, skal forbli et symbol på sameksistens og fellesskap mellom alle sudanesiske folkegrupper,» skrev han i et innlegg.

Til barna sa han at stormen ville legge seg, at volden ville opphøre, og at livet snart ville bli normalt igjen. Men konflikten mellom de to partene, SAF (Sudanese Armed Forces) ledet av general Abdul Fattah al-Burhan og RSF, ledet av Mohammed Hamdan Dagalo (Hemedti), tiltok i styrke.

Regjeringsbygninger i Khartoum ble satt i brann, inkludert forsvars- og energidepartementet. Det sudanesiske luftforsvaret angrep RSFs baser. Strømmen forsvant, vannet tok slutt, og sykehusene ble angrepet. Det begynte å bli mangel på medisiner og utstyr.

Ikke engang da RSF tok kontroll over byen, brøt seg inn i hjemmet hans, rettet våpen mot ham og stjal familiens bil og eiendeler, ga Wahba opp.

Kanskje ville alt bli bedre på sikt? Hvis bare RSF gjenåpnet markedene og skolene, tenkte han. Samtidig fortsatte han å skrive om kampene, når strømmen tillot det, og dokumenterte angrepene på boligområdene og navnene på de som hadde forsvunnet.

Hans to sønner forsøkte å hjelpe familien ved å selge sigaretter og andre småting, men hans kjære by endret seg. Markedene var tomme, skolene var stengt, og maten tok slutt.

RSF-soldater tok alt de ønsket, fra husdyr til det lille familiene hadde igjen.

Da Wahbas 18 år gamle sønn Ali ble anklaget for spionasje for regjeringshæren, arresterte RSF ham, mishandlet ham og låste ham inne. Blødende fra et dypt sår i hodet, tilbrakte Ali en natt i fengsel. Under et oppgjør mellom soldatene klarte han å rømme. Han kom hjem, blodig og skjelvende, men i live.

Likevel holdt Wahba fast ved avgjørelsen om å bli.

Da regntiden tok slutt og veiene tørket opp, gikk regjeringshæren til offensiv. Men det som mange trodde var lyden av frigjøring, viste seg å være noe annet. Seks hele familier ble likvidert. Verst av alt var rapportene om voldtekter, men Wahba mente sannheten måtte ut, uansett hvor smertefull den var.

Han fortsatte å rapportere, men nå også om overgrep og massakrer begått av hæren. – «De militære styrkene som kom inn i Sinjar, gikk ikke mot de militære målene, men mot sivile hjem, der personlige og stammerelaterte konflikter ble avgjort. Dette strider mot byens lange tradisjon for mangfold og sameksistens,» skrev han.

Da han fikk vite at alle som hadde levd under RSF-styret, nå ble mistenkt for å støtte militsen, innså han at grensen var nådd. Etter halvannet år med kamp for å overleve, tok Wahba og kona den tøffeste beslutningen i livet: å flykte. Barna hadde mistet et år med skolegang, og de måtte få en fremtid.

De pakket lett.

Med tunge steg forlot Wahba byen Sinjar sammen med familien og flyktet sørover til grenseposten nær Renk. Et liv som flyktning i en leir så han som den eneste muligheten for sikkerhet og utdanning for barna.

For sin egen del visste han at han aldri ville kunne vende tilbake.

Ved grenseposten vinket soldater i den sudanesiske hærens uniformer familien videre, gjennom den tørre ørkenen og forbi uttørkede elver. De pekte dem mot et lite skur av plast og bølgeblikk ved veikanten.

Advokaten Wahba ville ikke flykte, han ble værende så lenge som mulig og begynte å rapportere om krigen på sin Facebook-side. Hver og en dag publiserte han innlegg, bilder, analyser og vitnesbyrd fra byen. Foto: Blankspot / Martin Schibbye
«Jeg har jobbet i vanskelige kriser i 30 år. Dette er sannsynligvis noe av det verste jeg noensinne har sett. Det er rett og slett overveldende,» sa ansatte fra UNHCR på stedet i 2023. Siden den tid har situasjonen i Renk stabilisert seg. Foto: Blankspot / Martin Schibbye

På overflaten ligner de ulike flyktningkrisene på hverandre. De hvite presenningene, hjelpeorganisasjonenes flagg, Toyota Landcruisere og alarmrapportene. Men til tross for at 800 000 mennesker har kommet på kort tid, er området ikke rammet av sult. Bak overskriftene har FN sitt maskineri jobbet utrettelig. For organisasjonens varslingssystem spiller nyhetslogikken liten rolle. Når en katastrofe nærmer seg, følger hjelpetiltakene uavhengig av avisenes overskrifter. Da krigen brøt ut i Sudan, spredte først ryktene seg, og deretter kom bekreftet informasjon raskt om at folk «hadde begynt å bevege seg».

– Da jeg ankom byen Renk, omtrent ti dager senere, hadde situasjonen allerede endret seg drastisk, minnes UNHCRs Charlotte Hallquist, som da var stasjonert i Sør-Sudans hovedstad Juba.

Renk beskriver hun, før krigen, som en søvnig liten by, vanskelig tilgjengelig og med svært begrenset infrastruktur. Det var knapt tilgang på vann, og det å komme dit var en utfordring i seg selv. UNHCRs personell måtte fly til en av de nærmeste flyktningleirene i Maban, hvor hundretusenvis av mennesker allerede befant seg, og deretter reise sju til ti timer langs dårlige veier til Renk.

– Da vi kom frem, begynte vi med å vurdere situasjonen. Hvor mange mennesker ankom? Hvor kom de fra? Hva hadde de opplevd? Snart ble det klart at vi måtte handle umiddelbart, minnes Charlotte Hallquist.

Fra de lokale myndighetene fikk de bruke universitetet, men området rundt var for det meste villmark. Selv området som senere skulle bli «Transit Center 2» og en markedsplass, var ugjennomtrengelig krattlandskap.

– Vi fant frem til den eneste markberedningsmaskinen som fantes i området, som også ble brukt for å forsøke å forbedre en nærliggende landingsbane.

Hovedprioriteten de første døgnene var å ordne vann.

– Vi begynte å transportere vann med tankbiler og fylle opp store beholdere. Folk ankom i små grupper, mange til fots, og slo seg ned der det var plass og der vi hadde ryddet marken for busker og kratt.

Etter dette begynte UNHCR å dele ut nødvendige forsyninger som ble hentet fra flyktningleirene i Maban, blant annet plastmatter, tepper, presenninger og bøtter.

– Dette betydde at vi tok fra andre utsatte grupper, men behovet her var akutt. Distribusjonen pågikk fra grålysningen til sent på kvelden, ofte i mørket, slik at familier i det minste kunne skape en form for ly for seg selv.

Neste steg var å bygge felles beskyttelse med lokale byggematerialer. Siden det ikke regnet akkurat nå, handlet det mest om å beskytte folk mot solen. Men snart ville regnet komme, og alt ville bli til gjørme.

– Hver morgen når vi kom tilbake til transittstedet, hadde befolkningen doblet seg over natten. Informasjonen om stedet spredte seg, og folk visste at det var her de kunne få hjelp, minnes Charlotte.

Renk er hovedbyen i fylket med samme navn. Den ligger i delstaten Øvre Nil, i den nordøstlige delen av landet, 800 kilometer nord for hovedstaden Juba. Foto: Blankspot / Martin Schibbye
Krigen i Sudan har havnet i skyggen av andre katastrofer. 11 millioner mennesker har blitt tvunget til å fly fra hjemmene sine. Menn, kvinner og barn har blitt skadet i kampene og utsatt for massakrer. Ifølge FNs matvareprogram WFP lider nå over 25 millioner mennesker av akutt sult. Foto: Blankspot / Martin Schibbye

Ved grensen mellom Sudan og Sør-Sudan beskrives området som et sted der «verdener møtes» – et sted med både moskeer og kirker, en bro mellom kulturer, men også en skyttergrav for hærer.

Den uttørkende terrenget har på nytt satt fart på krigen. Så snart veiene ble farbare, innledet den sudanesiske hæren en offensiv i Sennar-området, og frontlinjen rykker stadig nærmere.

Klokken er bare ti om morgenen, men allerede har rundt 40 familier passert grenseovergangen mellom Sudan og Sør-Sudan.

I løpet av året har totalt 880 000 mennesker kommet over grensen, noe som tilsvarer et par tusen mennesker hver dag. En FN-ansatt, som ønsker å være anonym, sammenligner situasjonen i Renk med den i Europa under migrasjonskrisen fra Syria-krigen. Da sto europeiske land overfor lignende utfordringer, men håndteringen var svært forskjellig, forklarer tjenestemannen. I Europa ble flyktningene sett på som ulovlige migranter, og alt ble håndtert av politiet. Lover og regler, byråkrati og rutiner hindret ofte muligheten for å hjelpe.

I Sør-Sudan, derimot, skjer alt med mindre ressurser, færre regler og en kirurgisk presisjon.

Å tidlig identifisere flyktninger med spesielle behov, såkalte PSN-er (Persons [with] Specific Needs), er noe personalet ved grensen i Renk har blitt svært dyktige på. Dette kan inkludere funksjonshemmede, enslige barn, eldre eller alvorlig syke. Å plukke ut de mest sårbare blant tusenvis av nyankomne krever en følsomhet som FN-personalet, dessverre, har blitt skremmende gode til.

En av flyktningene som får spesiell oppmerksomhet, er Zarah Mohammed. Hun kjenner ikke Akello Nyalueth, men de har begge tatt en lignende avgjørelse: å flykte mens de er gravide.

De to gravide kvinnene får en plass i skyggen og hver sin pakke med næringskjeks. Kjeksen som ikke deles ut, tas med til neste krise, siden holdbarheten er bemerkelsesverdig god. Så langt har UNHCR delt ut 15,7 tonn kjeks til 40 064 gravide flyktninger og barn i Renk. Hver utdeling registreres manuelt med blått blekk.

En egen enhet ved grensen arbeider med gravide, mens en annen fokuserer på kjønnsbasert vold (GBV). Akutte tiltak mot volden prioriteres, inkludert kontantstøtte til overlevende og utdeling av hygienepakker.

Zarah Mohammed hadde bare én termin igjen før hun skulle fullføre teologistudiet sitt da hun forlot alt og flyktet østover til Sinjar. Hun hadde sett hva bombingen i Nord-Darfur gjorde med hennes elskede universitet og hjemby.

Hun vil aldri igjen oppleve kaoset og frykten som fulgte da RSF drev regjeringshæren ut av delstaten for halvannet år siden. Nå, gravid i åttende måned, måtte hun bestemme seg: å føde i et hus i krigsherjede Sudan, eller forsøke å krysse grensen til Sør-Sudan.

Etter hvert vokste bekymringen for fødselen seg like stor som frykten for krigen.

Barnet i magen blir stadig mer aktivt og sparker kraftig. Rundt henne raser krigen, og hun tenker at hun må gi dette barnet, krigens barn, et kraftfullt navn.

«Alle ønsker å styre Sudan, mitt barn også,» tenkte hun.

Etter bare noen timers ventetid blir en gammel, rusten minibuss fylt med eldre barn og gravide. På hvert slitte sete hviler en drøm om en annen fremtid for et ufødt barn.

Sør-Sudan er verdens yngste land. Etter lange borgerkriger ble Sør-Sudan selvstendig fra Sudan i 2011. I løpet av 2024 avsluttet Sida utviklingssamarbeidet i Sør-Sudan, etter et beslutning fra regjeringen. Foto: Blankspot / Martin Schibbye
I Renk, i Sør-Sudan, ligger et transit-senter hvor tusenvis av flyktninger tar seg hver dag. Foto: Blankspot / Martin Schibbye

Ved transit-senteret, fire mil fra grensen til Sudan, blafrer teltdukene i vinden. De tynne teltveggene gjør ikke mye for å dempe støyen utenfra. Nå som regnsesongen er over, kan ikke bare de mekaniserte enhetene bevege seg, også barna kan løpe på den tørre jorden mellom skjulene og teltene.

I begynnelsen laget UNHCR varme måltider til flyktningene. Ved ett tilfelle ble det laget mat til 10 000 mennesker hver dag, men det ble ikke bærekraftig i lengden. Folk begynte å klage på at maten var den samme hver dag. Nå har de gått over til kontantstøtte, slik at familiene kan kjøpe maten de vil ha lokalt. Dette reduserer også spenningene mellom flyktningleirene og den lokale befolkningen, ettersom et marked oppstår. Men underfinansiering gjør dette vanskelig.

I Sudan har FN’s flyktningorganisasjon UNHCR bare fått inn 42 prosent av nødvendige midler, mens tallet i Sør-Sudan er 47 prosent. Dette til tross for at situasjonen her gang på gang beskrives som verdens verste humanitære krise. Og det i en tid hvor det knapt er mangel på væpnede konflikter andre steder i verden. Til tross for dette er nødhjelpsarbeidet kronisk underfinansiert.

Konsekvensen blir at flyktningene i Renk kun har tilgang til den mest akutte humanitære hjelpen. Det vil si tak over hodet, mat, toaletter og livreddende medisinsk hjelp. Og dette står ikke på noen måte i forhold til det enorme humanitære behovet som finnes både i Sudan og Sør-Sudan.

Transit-senteret i Renk, som først bestod av forfalne bygninger fra et gammelt universitet, var opprinnelig beregnet for 2 000 personer. Men ettersom transportmulighetene fra Renk blir vanskeligere med regnets ankomst, ble det raskt overfylt med fem ganger så mange. I morges, under en såkalt «headcount», teltet FN 17 000 personer.

En av de største utfordringene ble tidlig å organisere videre transport langs Nilen sørover til andre byer og leirer.

– Flyktninger satt fast på transitplassen, og selv om vi kunne hjelpe i noen uker, var det umulig å tilby langsiktig støtte til en raskt voksende befolkning, forklarer UNHCR’s Charlotte Hallquist.

Midt i kaoset av ulike telt sett opp for å komme unna den stekende solen, stikker advokat Wahba Abdullah Saleems hus ut. Som nyankomne fikk de ikke plass inne i plåthusene, og med hjelp av et presenning fra Den europeiske unionen og noen pinner, har han bygget et skjul som akkurat rommer ham selv, kona og de fem barna. I teltets absid ligger en geografi lærebok på et vevd plastteppe. Den eldste sønnen skulle ha tatt sin gymnasieeksamen for ett og et halvt år siden, og de to andre sønnene skulle ha gått videre til tredje året på videregående. Men i stedet sitter de her.

Wahba er selv kledd som om han skulle gå til advokatkontoret. En nystrøket lilla skjorte med den øverste knappen knytt, fine bukser og vakre lærsandaler.

På en snor henger klær til tørk. Ved inngangen henger tynnere stoffer med vakre mønstre, og familien har valgt et sted hvor det også vokser en busk, som overlevde da områdene ble gravd ut for å bli leir.

Rundt har andre familier satt opp telt festet til plåthusene som er bygget av UNHCR. På bakken sitter familiene og hviler. De som ikke har tørkesnorer, har hengt klærne på trepinner stukket ned i den tørre jorden, klær som nå har kunnet vaskes etter uker på flukt. På gavlene sitter solcelledrevne spotlights, og hele området dekkes av et Wifi-nett.

Advokat Wahba Abdullah Saleem er ikke håpefull.

– Begge parter anklager meg nå for å være spion for den andre siden, så uansett hvem som vinner krigen, kommer jeg aldri til å kunne vende tilbake til Sudan, sier han og forteller at fokuset hans nå ikke handler om det vil bli fred i Sudan eller ikke.

Fokuset nå er på barna. I hjertet bærer han håpet om at barna hans skal få en sjanse til et liv uten vold.

– Et liv hvor de kan gå på skole, drømme og bygge en framtid som er lysere enn den jeg selv har fått oppleve, sier han.

Fra sine venner som er igjen i Sinjar har han fått vite at den enheten fra hæren som inntok byen, manglet forsyninger, noe som førte til omfattende plyndring av hovedsakelig mat.

Navnet hans har også blitt publisert på en liste over personer som anses å ha samarbeidet med Rapid Support Forces og som har blitt spredd i mediene. Fem andre personer på listen har blitt henrettet, noen har blitt dømt til mange års fengselsstraff.

Fra UNHCRs personale har han fått vite at de om noen dager skal få plass på en flodbåt til byen Malakal, et par dagers reise nedover Nilen. Så nå er det bare å vente.

Moren har som foreldrestrategi i kaoset å fortelle barna at de “Endelig!” skal få komme hjem. Foto: Blankspot / Martin Schibbye
Det kommer nye mennesker hver dag til leiren i Renk. Det er ikke nok plass til alle innendørs, så mange lager telt av stoff, papp eller plast som de setter opp langs gjerdet som omkranser senteret. Foto: Blankspot / Martin Schibbye

En stykke unna familiens telt av plast laster minibussene og lastebilene av de som har kommet fra grensen i dag. Neste steg er å registrere seg.

Selv om menneskemassen som presser på utenfor det store hangarlignende UNHCR-teltet er tung, er det ingen som tråkker foran. Alle står i kø, i den brennende solen, og venter på turen til å legge sine fingeravtrykk og til slutt få et ID-kort.

Nyfødte barn ser rolig på sine mødre, uvitende om omgivelsene og den verden de er født inn i.

Eldre søsken står stille på rad og venter på å legge fingrene sine på den digitale leseren. For mange er dette den første identitetshandlingen de har fått. At de er flyktninger virker mindre viktig for barna, et ID-kort er et ID-kort, og stoltheten over kortene lyser i deres ansikter.

En av familiene i køen skiller seg ut. Etbal Andrews fem barn, mellom tre og ett halvt og 12 år gamle, er pent kledd og ser forventningsfulle ut. Wajwok, Nyajwok, Nyasgieth og Jwokpantei legger alle fnisende fingrene sine på den røde leseren. Jentene har mønstrede kjoler og håret er satt opp i flettede tofsar. Den eldste sønnen har på seg en svart t-skjorte med teksten «Streetwear».

Moren har som foreldrestrategi å fortelle barna i kaoset at de «Endelig!» skal få komme hjem. De fleste av barna er født i Sudan etter at moren flyktet fra borgerkrigen som raste i Sør-Sudan mellom 2013 og 2018. Nå vender hun hjem, sørover langs den samme veien hun tidligere flyktet mot nord.

For barna er landet Sør-Sudan noe de bare har hørt om i godnatthistoriene. Så lenge de kan huske har de drømt om å forlate den tørre ørkenen for flodene, grønnskapen og hjembyen, forteller de etter at de er registrert og har slått seg ned i det store teltet. Den minste, Jwokpantei, klatrer opp i morens fang, som snurrer med sitt nye rosa ID-kort i hånden. Smilende forteller hun at de, etter å ha ventet en tid ved den hvite Nilen på at krigen skulle ta slutt, bestemte seg for at de ikke kunne vente lenger.

– Barna vokste raskt og trengte utdanning.

Følelsen hos henne nå er ren glede. Å ha klart å ta seg hele veien hit med alle barna uten store problemer får henne til å puste ut.

– Vi vil så raskt som mulig til en skole, barna har lært på arabisk, men for deres framtid trenger de å gå på skole.

Spørsmål om pakkingen får et rett frem svar.

– Jeg bar barna mine. Det var det viktigste å få med meg. Jeg prioriterte ikke å pakke noe annet, sier Etbal.

Deres situasjon er på mange måter desperat, og de skal nå starte på nytt fra bunnen av. Men de gjør det i sitt eget land.

Barna er opprømte og moren er glad nå som barna er glade. Den eldste datteren sier at hun nå drømmer om en riktig skole, på sitt eget språk. Å studere på arabisk har vært vanskelig.

– En dag i fremtiden håper jeg å bli lærer, sier Kojwok.

Foto: Blankspot / Martin Schibbye
Kirken i Renk åpnet sine dører for de titusenvis av muslimer som kom flyktende fra Sudan. De fikk bo på kirkens indre gårdsplass. Presten i Renk mener at mediebildet av et muslimsk nord mot et kristent sør er forenklet. Foto: Blankspot / Martin Schibbye

En liten bit bortenfor, lent mot den korrugerede platen med teksten «Norwegian Church Aid», sitter en stolt Zarah Mohammed.

På et brunt frottéhåndkle som suger til seg den tørre sanden, forteller hun at hun akkurat rakk å komme fram til transittsenteret før det var på tide å føde.

– Jeg var så bekymret, men så fikk jeg vite at det var gratis å føde her, sier hun lettet. Hun er kledd i grønt, med den nyfødte babyen pakket i et håndkle på fanget.

Foran henne ligger restene av et bål, og bak huset er utgangen til lastingsområdet, der flyktninger to ganger i uken stiller seg opp for å bli transportert til prammene på Nilen for å bli sendt videre, sørover.

For å gi sønnen de beste sjansene til å klare seg, ønsker Zarah Mohammed å bli på transittsenteret i et par uker før hun planlegger å la seg transportere videre. På bakken foran henne ligger et «Dignity Kit» med grunnleggende nødvendigheter etter fødselen. Ved siden av ligger en sølvpakke med forsterket melkeerstatning fra USAID og WFP.

– Men det er fra seks måneder, jeg kan ikke gi mitt nyfødte barn dette, sier hun og rister på hodet.

Et annet problem er mangelen på bleier, forklarer hun og justerer håndkleet over barnet. På venstre hånd bærer hun en sølvring med en rød slipet sten. Hvis det blir fred, skal hun straks ta sin teologieksamen.

I de våkne nettene har hun tenkt mye på sønnens navn. At han ble født under et brennende krig, i en tid preget av både håp, lidelse og kaos, stiller spesielle krav til navnet.

– Han må få et kraftfullt navn. En dag skal han styre i Sudan, der alle vil styre, så jeg har derfor bestemt at han skal hete Sultan!

Sykehuset i Renk. At det fantes et lite sykehus som UNHCR og andre hjelpeorganisasjoner kunne bygge ut fra, var et stort pluss, selv om deler av bygningen var forfallen og hadde stort behov for både renovering og utbygging. Foto: Blankspot / Martin Schibbye
I køen for å få malariamedisin står et ti-talls personer. Det er få sammenlignet med hvordan det så ut under regntiden. Flere av familiene i venteværelset har kommet med sine barn, som er underernærte eller dehydrerte. “All medisin er gratis, men tar raskt slutt. I august fikk vi en last, og så kom en ny i desember. Vi gir den hjelpen vi kan med de ressursene vi har.” Foto: Blankspot / Martin Schibbye

Det er ikke alle fødsler som går så smidig som for Zarah Mohammed. På sykehuset i byen Renk, en kort biltur fra transittsenteret, slår den medisinske sjefen ut med armene bak et spartansk treskrivebord. Om natten ble det utført et akutt keisersnitt, og mange av de ansatte er i dag trette, men også stolte over at alt gikk bra.

– Flere av flyktningene som kommer fra Sudan er gravide, andre har alvorlige sykdommer som krever behandling og oppfølging, og noen er skutt, men vi har mangel på personell, sier Ayuel Lual Ayuel, ved Renk County Civil Hospital.

Før krigen kunne sykehuset sammenlignes med en søvnig nær-legevakt som tilbød lokalbefolkningen helsehjelp. Men etter at flyktninger og hjemvendte sørsudanesere begynte å komme i hundretusener over grensen, endret alt seg.

I et av operasjonsrommene lyser solen inn gjennom et åpent vindu, og det lukter sterkt av desinfeksjonsmiddel.

– Hver uke fødes rundt femti barn her, og hittil i måneden har det vært 188 fødsler. Før krigen var det ikke så mange operasjonssykepleiere, gynekologer og jordmødre her som det er nå, sier jordmoren Lobota Daniel, som ble vekket midt på natten da alarmen gikk.

Inne i et mørkt rom ligger et titalls nyfødte kvinner med sine barn. I en seng ligger Fatima med sin sønn, som ifølge tradisjonen skal få sitt navn om noen dager. Men i en av sengene ligger en ensom kvinne. Når hun blir spurt hva hun skal døpe barnet sitt, er hun stille en stund og svarer deretter at barnet hennes ikke lever lenger.

Oddsen har aldri vært på de sør-sudanske kvinnenes side. For mødrene i Sør-Sudan, der landets fremtid lå i deres armer, var risikoen for å dø større enn å ta eksamen da landet ble selvstendig i 2013. Talibanenes Afghanistan hadde bedre nøkkeltall når det gjaldt kvinners helse.

Jordmoren Lobota Daniel sier at det er «vanskelig å stoppe alle infeksjoner», men at de er et bra team på plass for kvinnene.

– Det vi kan gjøre er å holde infeksjoner i sjakk. Hittil har vi ingen tilfeller av blodforgiftning. Det er noe vi kan være stolte av, sier han.

På en steinmur står en gul radio og sender informasjon om kolera og andre sykdommer til de ventende. En omfattende vaksinasjonskampanje mot kolera er nå i gang, og hele sykehuset blir nå ekstra grundig rengjort. Veggene er dekorert med plakater om alt fra Covid til «Monkey Pox», den såkalte «apepesten».

Selv om alt er presset til bristepunktet, er sykehusdirektøren Ayuel Lual Ayuel fornøyd med at de proaktivt satte opp både en spesialklinikk for kolera og begynte å vaksinere. Dette har vært til stor hjelp når situasjonen eskalerte. En type skader har de derimot vanskelig for å forhindre.

– Skuddskadde ankommer hver dag, og vi kommer snart til å sette opp telt rundt sykehuset for de krigsskadde pasientene, sier han og går raskt mot avdelingen for de skutte.

Snart har det gått to år siden en dødelig konflikt brøt ut — uten forvarsel — i Sudans hovedstad Khartoum. Voldene spredte seg raskt til resten av landet. På sykehuset i Renk behandles flere av de som er skadet i krigen. Foto: Blankspot / Martin Schibbye
For å stoppe utbruddene av kolera i grenseområdene pågår det nå et omfattende vaksinasjonsprogram. Foto: Blankspot / Martin Schibbye

I denne delen av sykehuset lukter det av åpne sår, tørket blod og gjennomblødte bandasje. En pasient klynker høyt og monotont, og på gulvene ligger pasienter som er skutt i magen, beina og hoften.

En av de som klynker på gulvet er 25 år gamle Juma Adam, som ligger med et innpakket bein og et blikk fylt av smerte. Han er husdyrskjærer fra Sudan, og for fem dager siden, midt på dagen, ble livet hans forandret.

– Jeg var ute med dyrene da bombingen plutselig startet. Jeg ble truffet og falt til bakken, forteller han.

Såret på beinet ser ille ut, og de pårørende forklarer at mangelen på bandasje gjør at det ikke byttes ut hver dag.

Livet som ung husdyrskjærer har alltid kretset rundt dyrene og det enkle livet, forteller Juma, som sier at området Sinjar ble rammet av kamper i sommer. Til tross for konflikten forsøkte han og naboene å leve et så normalt liv som mulig frem til dagen han ble skadet.

Etter å ha blitt truffet av granatsplinter, lå han hjelpeløs til familien hans klarte å komme til ham. På grunn av mangel på kjøretøy i området ble han fraktet på esel til sykehuset i Renk.

– Det tok oss en dag å komme hit. Da jeg kom hit og fikk behandling, føltes det bra, sier han.

Selv om legene ikke har kunnet gi et eksakt svar på når han kan forlate sykehuset, håper Juma snart å kunne returnere til sitt liv som husdyrskjærer. Hans historie minner om de tause ofrene for krigen – de som ikke kjemper, men likevel betaler den høyeste prisen.

– Jeg vil bare tilbake til min vanlige rutine, sier han. Jeg er bekymret for kuene.

Ved siden av ham ligger Abdullaha Jakop. Slektskapet med hvete, sorghum, hadde vokst til en høyde på nesten fire meter, og det var på tide å høste da han og broren hørte motorsykkelen. På den satt militsmenn fra RSF som ba om penger.

Da de ikke hadde noe, skjøt de en av brødrene før de kjørte bort på motorsykkelen.

– De kom raskt og åpnet ild. Vi hadde ingen sjanse til å flykte, forteller broren, som trodde de begge skulle dø.

Livredd løp han for å finne hjelp og fikk tak i en traktor som de kunne kjøre et stykke med. Etter en ukes lang kamp mot klokken nådde de en moské, hvor de fikk en liten pause før de fikk plass i en bil som rullet over grensen.

Da de endelig kom til sykehuset, var tilstanden til broren kritisk. Legene kunne ikke gi noen garantier for hvor lang tid det ville ta før han kom seg, men broren var lettet over at han nå i det minste fikk behandling.

– I begynnelsen visste vi ikke om han ville overleve. Men nå får han behandling, og vi er takknemlige, sier broren.

Nå håper de på fred, men de innser at livet i regionen vil forbli farlig så lenge konfliktene pågår. Det har vært snakket om at de som tilhører kategorien med de mest alvorlig skadde, skal bli fløyet ut med FN-fly for behandling i nabolandene. Men ennå vet ingen når.

Nesten to år med borgerkrig har hatt store konsekvenser for Sudan. Sivilbefolkningen utsettes for gjentatte angrep, og menneskerettigheter krenkes, samtidig som landets helsevesen har kollapset. Dette fører til at mange skadde tar seg over grensen. Foto: Blankspot / Martin Schibbye
I Sør-Sudan dør flere kvinner i barselseng enn nesten noe annet sted i verden. Komplikasjoner i forbindelse med graviditet og fødsel er den største dødsårsaken blant landets kvinner. Foto: Blankspot / Martin Schibbye

Når solen går opp over transit-senteret dagen etter, roper ansatte fra FNs migrasjonsbyrå (IOM) i megafonene at alle de hundrevis som har samlet seg, skal stille seg i tre rette rekker foran de gule lastebilene.

De fleste har stått her siden lenge før soloppgang og har pakket eiendelene sine i poser og gamle kofferter for å flytte eller fly videre, eller «re-lokaliseres» som det formelt heter.

Det blytunge presset av 17 000 mennesker skal nå reduseres litt på transit-senteret, som er bygget for litt under 4 000.

Det er ingen trengsel, ingen rop. Selv de aller minste barna ser seg forventningsfullt rundt.

Langs med køen går den 21 år gamle Wang Junior og leter etter sin 19 år gamle søster. Kledd i en kortermet skjorte og svarte Crocs på føttene, søker han gjennom ansiktene på de som har kommet. Han ble separert fra søsteren under borgerkrigen i Sør-Sudan som barn, og hun har nå flyktet sørover fra Sudan. Planen var at de skulle møtes i Renk.

Selv har det tatt ham en måned å komme fra Uganda, hvor han har bodd siden han var 13 år. Selv om han er lillebror, følte han et ansvar for å samle familiens rester, og derfor kom han hit.

– Alderen er bare et tall, svarer han på spørsmålet om han ikke er for ung til å krysse kontinentet.

For flere av de andre i køen er det ikke første gang de skal reise på et lastebillass. Dagens tur på ti minutter er ingenting sammenlignet med de tre dagene noen har reist på lastebil gjennom Sudan. Da steg ikke alle som klatret på heller av. Noen livløse kropper måtte bæres bort. Nå skal de til det FN-ansatte kaller for «havnen», altså en bukt i Nilen der de kan kjøre.

Når lemmen på en av de gule lastebilene senkes, tar de som står i kø sikte på flaket. Hvordan barndommens landsbyer ser ut vet de ikke, men flere er for første gang på lenge glade.

De er på vei. Fremover. Bort fra leiren der tiden sto stille.

(2 bilder)

Fremtiden vet ingen noe om. En bekymring er den politiske situasjonen i Sør-Sudan. Det var ikke et blankt ark som politikerne i Sør-Sudan startet med i 2011: Det som fantes var generaler og oljepenger. Så lenge det var mulig å holde alle på godt humør ved hjelp av oljepenger, gikk alt bra. Men når pengene tok slutt, sank alt. Nå har to rørledninger som eksporterer olje fra Sør-Sudan gjennom Sudan blitt sprengt, og i kjølvannet av den økonomiske krisen kan landet raskt kollapse. Foto: Blankspot / Martin Schibbye
Flere av flyktningene flyktet som barn fra Sør-Sudan for lenge siden for å unnslippe borgerkrigen. Nå tvinges de tilbake til et sted som fortsatt kjemper for å komme seg etter år med kamper og sult. Foto: Blankspot / Martin Schibbye

Ved Nilen stopper den tunge, gule lastebilen med et sukk, og sekunder senere virvles støvet opp når kofferter, tepper og senger blir kastet av. Noen hopper ned, mens andre blir løftet ned.

Raskt vokser tre lange køer fram. En etter en klatrer først de eldre, deretter barnefamiliene ombord, ved å balansere både seg selv og bagasjen på en smal treplattform som er lent mot båtens spisse for.

Den nå velkjente megafonstemmen informerer de hjemvendte om at reisen vil ta to til tre dager, og at de ikke skal gå glipp av pråmen når den går om morgenen – hvis de har gått i land. Om natten vil pråmene ligge stille langs Nilen.

De samme myrområdene som lenge har beskyttet Sør-Sudan fra omverdenen, tilbyr nå beskyttelse og en vei bort fra krigens vold. I Sør-Sudans historie har både vold og Nilen vært sentrale. På 1800-tallet, da slaveriet ble avskaffet rundt om i verden, trengte kanonbåtene gjennom myrene langs den hvite Nilen.

Skjoldene laget av flodhesteskinn var ikke sterke nok til å motstå kulene, og de som ble tatt til fange ble rekruttert for å fange flere. En evig maskin av vold herjet videre.

Så kom de britiske offiserene med drømmen om imperiet Sudan. De ga deretter makten videre til en elite i Khartoum, som Sør-Sudans opprørere kjempet mot – og vant.

Vold ser ut til å være den nye normalen når nye stater blir til. Ikke et unntak.

Mens båten sakte fylles og alle blir sjekket av på FNs lister, tester kapteinen motoren. Kjølesystemet ser ut til å være problemer, men etter en stunds leting klarer kapteinen å få ut det som satt fast i slangen.

(2 bilder)

Nilen renner 5 760 km gjennom 11 land og består av et komplekst system av elver, innsjøer, sumpområder og fossefall. Den har fungert som ferdselsvei for mennesker i tusenvis av år. Foto: Blankspot / Martin Schibbye
Familiene som er stuet sammen på båtene er utmattet og sjokkert etter sine opplevelser. Men de er også lettet over å være på vei mot en større trygghet. Foto: Blankspot / Martin Schibbye

De lune vindene får stoffene til å vai i de små teltene som folk har satt opp for å selge te og kaffe til de ventende. Denne plassen opplever Wang Junior som annerledes enn barndommens Yei. Han er bekymret for å være i en helt annen del av Sudan.

De sterke etniske- og klansystemene blir ofte sett på som årsaken til volden i Sør-Sudan – men man kan vende på det. Kanskje er de tvert imot et resultat av en dysfunksjonell stat og de lange krigene. Den eneste tryggheten er å vite at om jeg tar vare på mine, så tar de vare på meg.

Wang Junior glemmer aldri hvordan det var for ham som barn under krigen, og at nå, når han er tilbake i Sør-Sudan og ser den samme situasjonen som han forlot, smerter det.

– Jeg vil ikke at barn skal ha det slik igjen, sier han.

Han vil heller ikke be moren begynne å gå mot grensen før han har tjent noen penger, slik at han kan ta vare på henne. Det var lenge siden hun traff sønnen, og han vil ikke møte henne uten å ha «ordnet noe enkelt» for henne når hun kommer.

– Jeg lå i mammas mage i ni måneder, så jeg må gjøre dette for henne.

Helst ville han imidlertid til Egypt og spille fotball. Han har talent og spilte tidligere på et akademilag i Juba. Men så kom krigen, og det er som det er.

Når alle de nyfødte mødrene, familiene og de ensomme eldre etter et par timer har fått, om ikke en plass, så i alle fall et sted på gulvet å sette seg på, starter kapteinen den grå 150-hestes utenbordsmotoren, så sjøgresset spruter i alle retninger.

Båten legger ut, kapteinen vrir på rattet, og med kursen sørover setter pråmen kursen gjennom Nilens myrområder.

Etter bare noen minutter er pråmen ute av synet. Om noen dager er det på tide å fylle en ny pråm. Og en til. Igjen. Og igjen. Verdens største flyktningkrise skal håndteres. En familie av gangen.

Igjen står Wang Junior på stranden sammen med søsteren som han til slutt fant.

– Hun skal ikke med båtene, sier Wang. Hun skal bli med meg, og så, når vi har funnet mamma, skal vi alle til Uganda. Det er planen.

Ett av navnene i reportasjen er endret. Akello Nyalueth er et fiktivt navn.

Denne artikkelen er oversatt fra svensk til norsk med hjelp av ChatGPT.

Martin Schibbye
Sjefredaktør ved  | Nettside |  + artikler

Sjefredaktør for det svenske magasinet Blankspot.

LES OGSÅ

FØLG

1,627FansLik
512FølgereFølg
924FølgereFølg
- Annonse -spot_img

SISTE NYTT