Lundin-rettssaken: Barnesoldaten vitnet mot oljeselskapet

(STOCKHOLM / BLANKSPOT)  Etter 20 år møttes de igjen: Ian Lundin og Liah Diu Gatkuoth. I mars 2001 sto Liah Diu som barnesoldat langs oljeselskapets vei. I dag sitter han på skrå overfor den tidligere konsernsjefen, for å vitne mot selskapet han dengang beskyttet.

Dette er en reportasjeartikkel i en pågående serie fra tingretten i Stockholm. Følg Martin Schibbyes WhatsApp-gruppe så du ikke går glipp av noe fra den historiske rettssaken.

Det er et ikonisk bilde. Automatgeværene henger slapt over skuldrene og ser uforholdsmessig store ut mot de små barnekroppene. Barna er barbeint og rundt ti år. Rett foran dem står Ian Lundin.

Tingrettens medlemmer har sett bildet før. Opptakene det ble hentet fra har både påtalemyndigheten og forsvaret vist i rom 34 det siste året, men bevegelige opptak fra blokk 5A i dagens Sør-Sudan er sjeldne og de få opptakene som finnes blir betydelige. 

Fra de hvite høyttalerne montert på det mørke trepanelet kan man høre filmskaper og journalist Bengt Nilsson spørre Ian Lundin hva han tenker om «barnesoldatene som vokter oljefeltene?» Det var under en reportasjetur at Nilsson fanget scenen på film. Ian svarer at det er en «generalisering å si at de vokter oljefeltene» og fremhever at han selv har barn og at barn med våpen er «veldig opprørende».

Han vil ta det opp med regjeringen, selv om de kanskje ikke hører etter.

Våren 2001 reiste Nilsson med selskapet gjennom blokk 5A. Han besøkte blant annet militsgruppene som stod for kompaniets sikkerhet i området da barnesoldatene plutselig dukket opp og omringet kompaniet. 

Resten er mediehistorie, og nå også bevis i Sveriges største rettssak gjennom tidene. 

Men det er én ting som skiller denne filmvisningen fra de forrige. En av barnesoldatene som skimtes i profil sitter nå, 23 år etter at filmen ble tatt, på skrå foran Ian Lundin for å vitne mot selskapet han da beskyttet. 

Etter to tiår møtes de igjen. Ian Lundin og Liah Diu Gatkuoth. Saksøker nummer 7. 

Barnesoldaten mot oljeselskapets administrerende direktør. 

LES OGSÅ: Raymond Johansen: – Aker BP har kjøpt verdier av Lundin som strengt tatt ikke var deres

Det er 12. august 2024 og Gatkuoth Liah Diu som har fylt 35 år blir ønsket velkommen av hoveddommer Tomas Zander. Etter en lang sommerpause er alle involverte igjen samlet i toppetasjen i Stockholms tingrett. 

Zander begynner med juridiske formaliteter og forklarer saksøkerne at det i tillegg til dommerne og de juridiske dommerne også er aktorer og forsvarere i rommet. Og at det er påtalemyndighetene som skal starte – for det er de som har kalt ham til vitne. 

Gatkuoth Liah Diu ble født i Duar i januar 1989 som Nuer og han er katolikk. I oppveksten beskriver han bygda, med hytter og gresstak, som et «godt område». Han husker hvordan han som barn lekte ute, var med på arrangerte fester og tok seg av storfeet. Store deler av sitt unge liv bodde han i Duar, en landsby sør for Bentio, i den nordlige delen av blokk 5A.

– Da disse menneskene kom, stoppet all moroa og det eneste spørsmålet vi stilte oss selv var hvor vi skulle dra, sier Gatkuoth Liah Diu.

Aktor Henrik Attorps beskrev i fjor høst hvordan den sudanesiske regjeringen, gjennom de militære og regimeallierte militsgruppene, gjennomførte offensive militære operasjoner i og ved blokk 5A våren 1999. 

Dette med sikte på å ta kontroll over områder for oljeleting og dermed legge forholdene til rette for selskapets virksomhet. Det er kjernen i påtalemyndigheten som selskapet forsvarer seg mot. 

Under en krig er det ikke ulovlig å gjennomføre offensive militære operasjoner. Det er heller ikke en forbrytelse å operere i et diktatur, selv i en krigssone, eller å benytte soldater for din sikkerhet. 

Forbrytelsen, ifølge tiltalen, handler om hvordan de slåss, ifølge aktor «et vilkårlig drap på sivile».

I følge tiltalen skal Ian Lundin og Alexandre Schneiter ha fremmet, «individuelt eller i fellesskap og i fellesskap innenfor rammen av deres respektive roller i Lundin-selskapene, de sudanesiske militære og regime-allierte militsgruppene til systematisk å angripe sivile».

Bevisene for dette varierer, men gjelder møter som Lundin-toppene hadde med Sudan-regimet. Ifølge tiltalen er det stilt krav til militæret om at de skal sikre og legge forholdene til rette for selskapets virksomhet i deler av blokk 5A. Den ble ikke kontrollert på den tiden av militæret eller regimealliert milits.

Året, da landsbyen ble brent og familien mistet storfeet, er saksøker ikke helt sikker på, men han tror det var 1999, eller 1998. Et år her eller der hadde ikke betydd så mye om det bare var et minne som skulle fortelles.

Men for jussen betyr det alt. Påtaleperioden starter i mai 1999 og retten kan ikke anklage selskapet for noe som kan ha skjedd før den tid.

>> TRANSIT MAGASIN FØLGER LUNDIN-RETTSSAKEN

Gatkuoth Liah Diu forteller at han som barn gikk for å se på veibyggingen da den kom nærmere landsbyen. Mennene med måleinstrumenter var spennende å følge og han husker å sette ut røde flagg på bakken.

Dels var det forberedelser til «veibyggingen», men han tror også de var på jakt etter olje. På avstand kunne han og vennene hans se gravemaskiner, men de fikk ikke gå i nærheten av dem, men ble redde og holdt seg unna. Veiarbeiderne ble på sin side beskyttet av soldater «med forskjellige typer våpen». De fleste hadde med seg Kalashnikovs, men noen bar også RPG’er (panservernraketter, red.anm). 

– Da de forlot området kunne vi gå frem og plukke opp flaggene og leke med dem, minnes Gatkuoth Liah Diu.

Retten har i løpet av våren sett bilder fra de seismiske undersøkelsene som saksøker nå snakker om. Leting etter olje gjøres ved å detonere små eksplosive ladninger langs rette linjer og deretter analysere hvordan trykkbølgene forplanter seg og beveger seg gjennom forskjellige materialer på forskjellige dyp.

Dette arbeidet ble utført i myrer og tett vegetasjon av spesialkjøretøy med larveføtter. En av de tiltalte, Alexandre Schneiter, er en av verdens ledende eksperter på å tyde disse dataene.

Gatkuoth Liah Diu forteller at det var fredelig da arbeiderne først dukket opp, men at trøbbel startet da det han kaller «veien» skulle bygges gjennom landsbyen.

I løpet av denne tiden husker han at faren var i et annet område med soldatene sine og at han bodde i hytta alene med moren. Pappa hadde 28 koner og han har ikke noe eksakt tall på antall søsken.

En dag ble de bedt om å forlate området men beboerne svarte at de hadde bodd her lenge og at de ikke ønsket å reise. 

Det første han husker fra den dagen, en tid senere, var lyden. Han lurte på hva den lyden var. Alle, gamle, barn og unge kom ut av hyttene, fordi de var nysgjerrige på lyden.

– Det var på morgenen og jeg hjalp mamma med å melke kyrne. Vi hadde sluppet kalvene, minnes Gatkuoth Liah Diu. 

Det han fikk se var ulikt andre helikoptre. Denne var bevæpnet. Foruten helikopteret så han også fire uniformerte og bevæpnede soldater. Han løp til moren som sluttet å melke kyrne. 

– Våpnene på vingene til helikopteret gjorde at hyttene eksploderte og brant. 

Stemmen brister. Han husker at moren var tung og at hun la seg over ham for å beskytte ham. Når han ser seg rundt, ser han: ingen.

– Jeg så moren min dø. Hun døde umiddelbart. Det brant rundt omkring.

Han husker morens siste omfavnelse og at han var gjennomvåt av blod. Han prøvde å gå, men det var vanskelig.

Han tror han var rundt ti år gammel da angrepet fant sted. Det regnet ikke så han antar at det var i den tørre årstiden.

Det var ingenting igjen av landsbyen. Han husker det varme vannet kvinnene kokte for å vaske sårene hans. Splinten fikk han inn i kroppen, men bena ble ikke skadet og sårene grodde til slutt.

Alt som gjenstår i dag er arrene. I løpet av gårsdagen tok hans bistandsadvokat nye bilder av arrene, som ble levert til tingretten som nytt bevis.

I følge Gatkuoth Liah Diu var det ingen opprørere i landsbyen på den tiden. Da faren kom etter å ha hørt om angrepet, fant han heller ingen regjeringssoldater å bekjempe. 

Saksøker sier at faren trøstet ham og ba ham ikke bekymre seg. Nå skulle han ta vare på ham. Gatkuoth Liah Diu syntes det var godt å slippe å være alene hjemme. Hvis han ble værende, risikerte han ifølge faren å bli slått. 

– Jeg ble med faren min og ble soldat, sier han like åpenbart som om det var hans ti år gamle jeg som satt på stolen. 

Han beskriver livet som soldat som rolig i begynnelsen. Tiden ble tilbrakt på opprørsbasen og han lagde mat og tok seg av andre sårede soldater. Etter hvert som han ble eldre, fikk han posttjeneste. En vanlig oppgave var å vokte ulike steder og i 2001 fikk han sitt eget våpen. 

– Min Kalashnikov hadde en trerumpe, husker han. 

Han fikk ingen egentlig militær trening, men han så på hva de andre gjorde og lærte seg dermed å håndtere det tunge våpenet. 

I årene etter flyttet han rundt med faren og soldatene og var på blant annet kilometermerker 7, 15, 20, 30 og 40, langs allværsveien. Det bodde sivile på flere av stedene og oljeselskapet hadde utplassert vakter.

Aktor ber vitnet fortelle om stedene og hvorfor de ble kalt «kilo».

– Lokasjonene ble kalt «kilo 7» og den syvende sto for syv kilometer, det var en måte for selskapet å legge ut stolper for å beskytte oljeinstallasjoner langs veien. 

Tidligere vitner har stort sett brukt Nuer-navnene på landsbyer. Det har skapt mye forvirring, men ved å bruke samme geografiske navn som selskapet blir det tydeligere for retten hvor i det store landskapet historien finner sted.

Stedene hadde også navn på både arabisk og Nuer. Ved «kilo fem» møttes flere veier og det var en av de første basene. Fra «kilo sju» gikk en vei til «kilo ti» og derfra var nærmeste base ytterligere ti kilometer nedover veien på «20 kilo», forklarer den tidligere barnesoldaten. 

– Sivile ble drept på flere av stedene, minnes han. 

Men det er ikke først og fremst det han er her for å snakke om. Det som knytter ham til påtalemyndigheten er at han bildet av ham ble lagret på dokumentarfilmskaperen Bengt Nilssons minnekort, våren 2001. 

>> TRANSIT MAGASIN FØLGER LUNDIN-RETTSSAKEN

Fire hvite lerreter er henger ned fra veggene i tingretten, og på dem projiseres nå bildet av Liah Diu Gatkuoth. Han ser opp og ser på seg selv som et barn, foran en Landcruiser. 

– Jeg kjenner igjen de andre guttene også, de jeg var sammen med, sier han. Den ene gutten heter Boul. 

Bak ham står Ian Lundin i blå skjorte med kommunikasjonsradio i beltet. 

Det neste stillbildet fra filmen viser to andre gutter. Begge var noen måneder eldre enn han var på den tiden. 

– En av dem er død. Den andre bor i Bentio. Den tredje er meg. Gutten med solbriller. Det er jeg, sier vitnet. 

Han husker at han var ute og patruljerte med vennene sine, de lette også etter mat, da han så en mann med kamera og bil og ble nysgjerrig. 

– Jeg husker jeg så en kameramann, men jeg er overrasket over at jeg kan bli sett på videoene. Det skjønte jeg ikke da. 

Han beskriver stedet der han møtte Ian Lundin og Bengt Nilsson som «et oljested» i nærheten av Thar Yath, men ikke ved selve boretårnet. Stedet kalles også «kilo 60» og veien hadde Lundin bygget i flere år, husker han. 

Han beskriver årsaken til at han og de andre barnesoldatene var der som en del av et oppdrag. 

– Faren min sa at vi skulle verne om oljeanleggene i området. Det var olje på stedet. 

Området skulle beskyttes mot Peter Gadet, SPLA og andre grupper som «ikke ville at det skulle bores etter olje». 

Filmen viser også onkelen hans som senere blir drept i et angrep.

Mellom 1998 og 2001 ble det publisert en rekke rapporter fra menneskerettighetsorganisasjoner om situasjonen i Lundin-selskapets blokk 5A. Det var ulike FN-rapportører, Christian Aid, Amnesty og Human Rights Watch, alle publiserte vitnesbyrd om situasjonen i Sudan og hvordan oljeselskapet forverret situasjonen for sivilbefolkningen. 

Reportasjene ble fulgt av innslag i både svenske og internasjonale medier. 

Våren 2001 dominerte negative nyheter om Lundinbolaget nyhetsdekningen. 

I en faks fra den våren, funnet under husransakingen, skriver Ian Lundin til en bekjent: «Vi blir virkelig banket opp av pressen, men hvem bryr seg til slutt, de er en gjeng uvitende skurker».

Innad i selskapet begynner en idé å ta form om å handle mer proaktivt og invitere journalister til området for å håndtere «massemediehysteriet». Bengt Nilsson har i intervjuer sagt at han tenkte seg om et sekund før han sa ja. 

Uten bildene hans, intet vitne. 

For selskapet ble turen sett på som en suksess på den tiden. De var i stand til å vise frem markeder med ferskvarer og landsbyer med strøm i de regjeringskontrollerte områdene. En offiser intervjuet av Bengt Nilsson sier at det ikke er noen «brent jord-taktikk» i området og at de var der for å beskytte oljeselskapet. 

For Bengt Nilsson selv var turen et utgangspunkt for å tilbakevise det han siden har hevdet var en politisk kampanje mot oljeselskapet fra amerikanske kirker, hjelpeorganisasjoner og SPLA.

Ian Lundin uttalte også selv i en intern rapport at det ikke var noen sjekkpunkter underveis. De sivile og humanitære organisasjonene kunne bevege seg fritt. Det var til og med en bussforbindelse mellom oljeriggen Thar Yath og Rubkona der selskapet var basert. 

Ian Lundin skriver også at siden han først kom hit i midten av 1997, har han aldri sett så mange mennesker i Thar Yath. «Det avhenger delvis av tilgjengeligheten av gress og vann. Men også at det er bygget en kanal for å vanne området”. 

Den andre grunnen var at «området vårt er trygt». Trusselbildet bestod av mindre grupper opprørere og av den grunn var det soldater på stedet: «De er der som en beskyttelsesstyrke mot opprørere som har erklært at selskapet er et legitimt militært mål». 

For Bengt Nilsson forteller sivile langs veien om hvordan de sulter etter å ha blitt angrepet av opprørslederen Peter Gadet og at de mistet kyr og husdyrhold. Andre som bor nærmere oljeriggen snakket om hvordan veien betyr at mat kan komme inn.

Materialet ble både en reportasje i Agenda og et nyhetsinnslag. 

Men så var det detaljen med barnesoldaten. Som plutselig dukket opp midt i veien. 

Gatkuoth Liah Diu er det syvende vitnet siden tingretten begynte å høre saksøkerne i mai. Ett og ett har vitnene sine styrker og svakheter i forhold til påtalemyndigheten. Forsvaret har så langt effektivt kryssforhørt de fleste av dem og påpekt avvik og hvordan ulike versjoner av historiene figurerte i ulike avhør opp gjennom årene. 

Men etter hvert vitnesbyrd kommer neste uke et nytt. Og en til. Saksøker, etter saksøker. Uke etter uke vever påtalemyndigheten et nett der de enkelte vitneforklaringene, selv om de blir tilbakevist av forsvaret med hensyn til detaljer, likevel gang på gang får rett til å ta del i hvordan sivilbefolkningen ble påvirket av krigen i blokk. 5A i den såkalte kriminaltiden, selv om tilknytningen til de tiltalte ikke alltid er selvinnlysende.

Det som skiller saksøker nummer 7 fra de andre er at han kan fortelle på en mye mer levende måte enn mange av de tidligere vitnene. Bortsett fra koblingen til skyldspørsmålet og at de tiltalte risikerer livstid i fengsel – kan ingen være uberørt av unggutten som ble skadet, mistet sin mor og ble barnesoldat.

Han husker livet som barnesoldat sporadisk. De andre barnesoldatene beskrives mer som «naboer» enn som våpenbrødre. Han husker hvordan sivile noen ganger ble drept av militæret hvis de var langt utenfor landsbyen for å ta seg av storfeet. Da det skjedde, fortalte faren dette til «høyeste kommando», og tropper ble deretter flyttet dit.

På et tidspunkt hørte faren hans at en annen av sønnene var blitt drept ved kilometermerket 40 og soldater ble deretter stasjonert der.

– Jeg var ikke der selv, men jeg var i andre kamper. Noen ganger ble vi angrepet og måtte forsvare oss. I Leer var jeg der da vi ble angrepet, husker han. 

Han husker også en annen anledning, da opprørshæren stengte veien slik at selskapets biler ikke kunne komme seg fra Rubkona til Thar Yath. Årsaken var at sivile ble drept i og rundt «50 kilo». 

– Det ble bråk, men så snakket de med faren min og vi åpnet så veien igjen. 

Som mange andre aktører i krigen i disse årene, bytter faren side og både beskytter selskapet mens han andre ganger angriper det. 

Forklaringen på at hans opprørsfar og ham selv voktet veien den dagen i mars 2001 var at SSIM på den tiden kjempet på den sudanesiske regjeringens side etter en «fredsavtale». Ifølge faren handlet avtalen mer om en taktisk retrett på grunn av mangel på ammunisjon og soldater enn et ideologisk skifte. 

Under aktors fremstilling i fjor høst kom farens navn opp i ny og ne. Fremfor alt i rapportene fra CPMT, som overvåket fredsavtalen fra 2003 og hvis beskrivelse av hvorfor volden oppsto ofte var i tråd med aktors beskrivelse. Etter at det ble funnet olje i Thar Jath, rapporterer selskapet at hæren sendte inn tropper for å «sikre stedet for videre leting». 

I en intern rapport fra Lundin er det beskrevet at i Rubkona, hvor selskapet har sin base, lander det etter hvert tre såkalte «Gunships», noe som betyr at hæren «har skrudd opp kapasiteten til å avvise angrep ved å støtte saksøkerens far James Lia Diu og Peter Faar». 

Faren er også nevnt i senere år, rundt 2003, som et av befalene på regjeringssiden som angrep langs Bentiu-Leer-Adok-veien og som hadde som mål å se at Bentiu-Leer-Adok-veien ble forlenget til Leer.

Gatkuoth Liah Diu beskriver faren som toppsjefen for militsgruppen SSIM i området på «7 kilo». 

Målet til militsgruppen SSIM var at Sør-Sudan skulle bli sin egen stat og at oljeressursene skulle tilhøre folket og «ikke bli utnyttet av nord». Det krevde at de kjempet. 

– Faren min forlot regjeringen i Sudan i 1983 og ble deretter opprører, sier sønnen. Alle de som forlot regjeringen sluttet seg da til ham. 

Fienden beskrives som «Riek Machar sammen med soldatene fra Sudans regjering». 

I utgangspunktet en taktisk manøver da de for øyeblikket var for svake til å kjempe. 

– Faren min sa at vi skulle beskytte veibyggingen og oljefeltene, men regjeringssoldatene stolte aldri på oss og drepte våre soldater og våre sivile. En av betingelsene min far satte var at hvis vi beskyttet selskapet og oljefeltet fra SPLA, ville de til gjengjeld ikke skade våre sivile, hvis det skjedde ville vi angripe dem også. 

I tillegg til det han opplevde som barn, var han vitne til flere andre overgrep i området før han forlot landet. Aktoratet ber ham fortelle om tiden da en Antonov slapp bomber på en kirke i 2001.

– Det var en søndag fordi mange var i kirken den dagen, vi hørte flyet nærme seg. Det var som om flyet fløy nær solen. Høyt på himmelen da den slapp en bombe. 

Bomben falt midt i kirken, omtrent en halvtime fra der han var. Han beskriver bomben som «en tønne». 

Etter at den åpnet og eksploderte kunne han se deler av bomben på bakken.

– Flere av prestene ble drept og det lå lik overalt. 

Gatkuoth Liah Diu sier det er vanskelig å vite hvor mange som døde da kroppsdeler ble kuttet og flyttet rundt. Han kunne skille både menn og kvinner i forskjellige aldre.

Grunnen til at han var der var «for å beskytte sivile» slik at ingen skulle skade dem. Han var også der for å beskytte husdyr og for at samfunnet skulle være «fredelig». 

Ansvaret for at kirken ble bombet, mener han er klart:

– Det var araberne og Lundin! 

Siktelsen for å ha brukt barnesoldater ble henlagt under forundersøkelsen, i stedet er Gatkuoth Liah Dius rolle i Sveriges lengste rettssak å fortelle som saksøker om angrepene og krigsforbrytelsene han opplevde. 

Men han er også vitne i en egen påtalemyndighet som ble gjenåpnet i løpet av sommeren. 

I august 2018 avslørte Dagens Nyheter opplysninger om at vitner i etterforskningen, som da pågikk mot det svenske oljeselskapet Lundin Petroleum, var blitt trakassert av personer som sa de jobbet for oljeselskapet. 

Flere personer i Sør-Sudan og dets naboland skal ha blitt tilbudt penger og mulighet til å gå på skole for barna sine, mot at de tok tilbake vitnesbyrdet. Vitnene ville også ha blitt forfulgt, truet og utsatt for vold.

I avhøret med saksøker Gatkuoth Liah Diu, avholdt i 2017 ved den svenske ambassaden i Nairobi, handlet mye om bildet av ham som barnesoldat. 

Han fortalte også i det avhøret at forskjellige personer oppsøkte ham i flyktningleiren, ved hjelp av bildet. Dels en NGO som vil at han skal vitne mot Ian Lundin og selskapet og dels personer som truer ham på livet hvis han ikke slutter å samarbeide med etterforskningen. 

«What I would like to add before we start our interview, is the concerns I have about my life. I have received threats from unknown people…» sa han da til etterforskerne. 

Lundin Petroleums pressesjef Robert Eriksson skrev i forbindelse med DNs avsløring at:

«Vi tar selvfølgelig disse anklagene svært alvorlig, som vi anser som helt ubegrunnede.»

Også den foreløpige etterforskningen ble til slutt henlagt, men under Liah Diu Gatkuoths vitneforklaring får retten opplyst at den nå er gjenåpnet.

«Vi kan bekrefte at den foreløpige etterforskningen ble gjenopptatt 13. juni 2024 på grunn av ny informasjon mottatt. Politiets forundersøkelsesleder heter Catrin Boodh og jobber på Noa, men hun vil ikke kunne kommentere mer enn ovenfor», skriver politiets pressesekretær Karin Styrenius i en e-post til Blankspot.

Aktor ber ham fortelle og han forteller at han og mange andre i begynnelsen var skeptiske til å saksøke Lundinbolaget, de hadde bygget skoler og gjort gode ting. Han ba om betenkningstid.

I løpet av sin tid i en flyktningleir i Kenya ble han en dag fortalt at folk hadde lett etter ham i Kampala. Motvillig reiste han dit etter å ha blitt overtalt av venner til å se hva det var de ville ha ham til. 

På baren «High Table» satt tre menn og ba ham sette seg ned. De forklarte at de hadde kommet til Kampala «for hans skyld» og at de ønsket at han skulle huske alle de gode tingene Lundin hadde gjort i blokk 5A.

– De fortalte meg at selskapet Lundin hadde gjort gode ting i mitt område. De hadde bygget en skole og et sykehus. Da jeg sa at jeg visste hva som ble bygget og ikke når jeg bodde der, ble de stille. 

I stedet tok de ut penger som de hadde i en konvolutt. 

– De sa at jeg bodde i en flyktningleir og at jeg hadde et dårlig liv og at jeg skulle fortelle faren min at Lundin har gjort gode ting og at vi ikke skal snakke stygt om dem. Jeg sa at det som skjedde gjaldt moren min og søsknene mine. Jeg sa også at penger uansett ikke ville ha noen betydning for meg. 

Den tidligere barnesoldaten la også til at han ville ringe politiet hvis de ikke lot ham være i fred. Etter det reiste han tilbake til flyktningleiren. 

Etter at han avviste mennene i Kampala, kom det trusler mot faren hans. En av mennene var deres tidligere nabo. En mann som «hadde samarbeidet med araberne og vist dem området på den tiden». 

Søsknene hans mottok også trusler og en bror flyktet til Etiopia og en annen tilbake til Sør-Sudan. 

Selv følte han seg styrket av truslene. Nå var ikke tiden for å trekke seg tilbake, følte han, og la ut bilder på Facebook om hva som skjedde under krigen. Dette førte igjen til nye trusler. En person ringte ham og sa at det var ‘folk fra Amerika som villedet ham’ og at han kom til å bli drept. Faren ble bekymret for hvordan situasjonen eskalerte og oppfordret ham til å reise tilbake til Sør-Sudan. 

– Det var truslene som gjorde at jeg bestemte meg for å delta i rettssaken, sier han. 

Kryssavhøret, dagen etter, begynner med at advokat Per Samuelsson presenterer seg for den tidligere barnesoldaten som «en av sakens forsvarsadvokater».

Forsvarsadvokatene har tidlig i prosessen kritisert det de mener er pågående siktelse mot de tiltalte. Da de spurte aktor om hvordan de skulle tolke historier, som den fra dagens vitne og hva Lundin har med det som skjedde å gjøre, har de fått til svar at «det er ikke påstått at de tiltalte hadde forhåndskjennskap til tid og sted for hvert av de enkeltangrepene som skulle gjennomføres som ledd i kampmetoden».

Et svar, som de mener gjør det umulig å forsvare seg mot påståtte forbrytelser, fordi de er så omfattende. Forsvaret har også tidligere argumentert for at det ikke er nok å presentere en voldshandling for at det skal være et brudd på folkeretten. De nevnte militsgruppene var ikke under en ryddig kommando og kunne ikke kontrolleres på en måte som gjør dem til «stridende» i folkerettens forstand. 

Ifølge forsvaret er det heller ikke mulig å forstå hvorfor det sudanesiske militæret ville ha angrepet «sin egen sivilbefolkning» for å legge forholdene til rette for oljeutvinning, og de har tidligere i vår kritisert aktor fordi beskrivelsen av bl.a. kriminalitet i seg selv inneholder ikke «en eneste beskrivelse av et angrep på sivile». Det er ingen konkrete hendelser å forsvare seg mot eller bli dømt for». 

Aktor har på sin side hevdet det siste året at det de ønsker å vise er en «systematikk».

Noen ganger har heller ikke forsvaret noen spørsmål til saksøkerne, da det er blitt vurdert at alt de sier er utenfor det retten skal undersøke.

Med den tidligere barnesoldaten er det annerledes.

De første spørsmålene er korte og gir ja eller nei svar. På spørsmål om hva faren gjorde etter uavhengigheten, forklarer Liah Diu Gatkuoth at han var i militæret allerede da og at han jobbet med fanger. 

Forsvaret har i innlegg til påtalemyndigheten før rettssaken, når det gjelder denne aktøren, vist til at det i avhøret fra 2017 kommer frem at Gatkouth Liah Diu fikk se bildene fra Bengt Nilssons reise i Sudan. Og at han da også ble invitert til å «lese seg opp» om saken på avisen Sudan Tribune sine nettsider. De mener også at han ikke deltok i noen offensive militære operasjoner, eller selv formelt kan sies å ha voktet veien som Ian Lundin reiste på. 

Da etterforskningen var i gang var hans rolle å vise eksistensen av barnesoldater, en sak som senere ble henlagt.

Saksøker beskriver igjen at han bodde i flyktningleirer mellom 2005 og 2017 og at han ble uteksaminert fra videregående skole i 2014. Han blir også spurt om hvor hans sympatier er: med andre sørsudanere eller med «araberne i Sudan?» 

På det spørsmålet svarer han: «Sør-Sudan!» 

Strategien i de tidligere kryssforhørene har vært å vise motsetninger i vitneforklaringene sammenlignet med tidligere avhør og på en måte redusere troverdigheten til det som blir sagt i rettssalen.

Innledningsvis fokuserer forsvaret på spørsmålet om når han lærte å håndtere et våpen. 

– Vi hadde ingen militær trening men måtte lære oss selv.

– Men før du ble barnesoldat, kunne du håndtere et gevær da?

– Nei. Jeg visste ingenting, jeg har aldri holdt en. 

– Så før 2001, da du ble barnesoldat, hadde du aldri holdt i en rifle?

– Jeg har aldri holdt i et våpen. 

– Det er ingen tvil?

– Nei. Det stemmer, jeg sier sannheten.

Samuelsson sier så til saksøker, og retten, at da han ble stilt det samme spørsmålet av politiet i Nairobi i 2017 «om han kunne håndtere en rifle» svarte han «ja». 

Når aktor ikke husker dette, ber Samuelsson om tillatelse til å vise side 33 i forrige avhørsprotokoll M21. 

Salen blir stille mens de hvite projektorskjermene rulles ned. Først er bare en blå boks synlig, men etter en liten stund er politiemblemet synlig på det hvite A4-papiret og advokat Per Samuelson blar til side 33 i det lange og transkriberte avhøret. 

Av avhørsprotokollen, som er på engelsk, fremgår det at saksøker sier at man som ung Nuer lærer å håndtere våpen i en tidlig alder. Han sier også at dersom ens far har storfe, har man råd til å kjøpe et våpen til sønnene for å vokte storfeet: «Ja, jeg kan håndtere et våpen», sier saksøker i 2017. 

Liah Diu Gatkuoth forklarer sitt forrige svar med at det var et svar om kulturen og at den er generelt beskrevet. 

– Men du sier at «du kan håndtere et våpen»

– Ja, men det er forskjell på å kunne håndtere et våpen og se andre holde våpen, skulle noe skje, og å eie et våpen, ens eget, forklarer Gatkuoth.

Et annet tema for kryssforhøret er at Per Samuelsson fokuserer på de ulike Nuer-gruppene som eksisterte på den tiden. Advokat Samuelsson opplyser at det i tillegg til militsene SSIM, SSUM og SPLA også er en gruppe under Tito Biel og spør om han kjenner til dem? 

Saksøker svarer at noen grupper forlot farens styrker under krigen og at det oppsto konflikter mellom gruppene. 

– I går sa du at sjefen til faren din var Riek Machar?

– Det stemmer.

– Kom Paulino Matiep og faren din overens eller ikke? 

– De kom ikke overens og de samarbeidet heller ikke. 

– Hva var de uenige om? 

– Det kan jeg ikke svare på. 

– Vet du hvem Tabang Gai er?

– Ja. 

– Var det ham de var uenige om? 

– Jeg har hørt at det handlet om det, men jeg kan ikke svare på hva som opptar min far. Jeg ønsker ikke å gå inn på detaljer om dette.

Advokat Samuelsson sier da at han har en e-post fra etterforskningen som saksøker skrev og som berører disse spørsmålene, hvorpå han ønsker å vise e-posten til retten, som er godkjent av rettens president. 

Skjermen viser først et bilde av aktors far og deretter en epost som journalisten Petter Bolme sendte til svensk politi i 2017. I eposten har han kuttet ut deler av en epost som aktor i sin tur sendte til Bolme. 

Saksøker spør hva saken dreier seg om og Samuelsson ber tolkene lese meldingen. Den beskriver rivaliseringen mellom de forskjellige Nuer-gruppene og hvordan Matiep angivelig forsøkte å arrestere faren, hvorpå krig brøt ut.

Det vil si en mer detaljert beskrivelse av motsetningene enn det han nå har hevdet å vite i retten.

– Det som står her er riktig og denne informasjonen kommer fra min far. Derfor sa jeg at jeg ikke kunne detaljene selv. Men ja, de delte seg og de kjempet. De beseiret faren min. Jeg vet ikke hva som gikk galt i 1999, men det jeg hørte er at de ble uvenner, derfor sa jeg at jeg ikke vet så mye om dette.

– Da skjønner jeg at Peter Gadet og Paulinio Matiep ble uvenner i 1999?

– Ja, akkurat, de var uenige og sloss.

– Angrep Peter Gadet styrkene dine?

– Ja, vi ble angrepet av Gadet i år 2000, på kilo 40. 

– Var det Peter Gadet som angrep? 

– Det var ikke han selv, han byttet side mange ganger, men hans styrker. Jeg vet ikke om han var sammen med Matiep eller alene. Han angrep oss og storfeet vårt. Han visste at faren min hadde ansvaret for området, så han tok alt storfeet vårt. 

For forsvarsadvokaten handler det om å skape tvil om hvem som angrep bygda. At angrep mot sivile, ikke som aktor hevder, utføres av den sudanesiske regjeringen slik at selskapet kan få tilgang til oljen – uten at dette er interne stridigheter mellom ulike opprørsledere. 

Diskusjonen om dette er ikke ny. Gjennom hele siste året er det to narrativer som står mot hverandre. Dels aktors beskrivelse av forbrytelsen, som beskriver konflikten som en kamp mellom regjeringen og opprørerne i SPLA om oljen. Mens forsvaret mener at det er for å forenkle og i stedet trekker frem at konfliktene som fantes handlet om «annet enn olje». 

«Kriger har aldri kommet oljevirksomheten til gode» har advokatene ofte påpekt og i stedet for «offensive militære operasjoner» ønsker de å male et bilde av «raid utført av ulike grupper for å stjele storfe» og ta kontroll over mindre områder.

Når det gjelder angrep i Duar, er det også en rapport fra Leger uten grenser (MSF) som beskriver at landsbyen ble angrepet 27. juni 1998 av Matieps SSUM-milits. Hjelpeorganisasjonens klinikk ble brent ned sammen med skolen og flere andre bygninger, en fjerdedel av beboerne flyktet og mange kyr ble stjålet. Også det en faktaopplysning knyttet til den enkle historien. 

Så etter spørsmål om våpenhåndteringen og minner fra fortiden, går advokat Samuelsson over til å spørre om angrepet på landsbyen der moren ble drept og spør om det er sant at han egentlig ikke vet hvilket år angrepet fant sted.

– Ja, faren min sier 1999 men jeg trodde det var 1998? 

I avhørene fra 2017 er også datoen 1998 nevnt. Men i dag har saksøker en annen dato etter å ha snakket med faren sin. 

– Så ditt standpunkt her i dag er at det skjedde i 1999?

– Ja, jeg stoler på faren min. 

– Hvorfor spør du faren din om når dette skjedde? 

– Før jeg gikk til politiavhøret spurte jeg faren min om detaljene og hva som hadde skjedd.

– Så du spurte ham før politiavhøret?

– Nei, det var etter. Da sa faren min «nei, det stemmer ikke, det var 1999» men han visste ikke innholdet i politiavhøret som skulle finne sted. 

— Nå forstår jeg ikke. Snakket du med ham før eller etter? 

– Etterpå. Jeg fortalte ham det jeg fortalte politiet dagen etter. 

Spørsmålet om det er 1998 eller 1999 kan virke som en mindre detalj. Men for den juridiske siden er linjen sylskarp ettersom den såkalte straffetiden starter i 1999. Alt som har skjedd før det er ikke en sak for vurderingsretten og forsvaret prøver å vise at saksøker nå har ombestemt seg slik at historien passer inn i påtalemyndigheten.

Advokat Per Samuelsson kommer tilbake etter dette for å se på året 1998 da han sier han bodde i Duar og så røde flagg.  

– Du sier du så røde flagg? 

– Ja, jeg så røde flagg som de satte ned på bakken og vi tok dem bort og lekte med dem?

– Hva lekte dere?

– Vi syntes det var morsomt at de var røde.

Per Samuelsson bemerker også at han i løpet av denne tiden også mottok en hvit reklame-t-skjorte med Lundinbolaget-logoen i løpet av disse årene. 

– I går sa du at de i begynnelsen var snille men at de så ombestemte seg, fortsetter han så. 

– Ja, det stemmer. De ba oss flytte. Alle landsbyene langs veien i Duar ville flytte. De begynte å snakke med høvdingene våre og sa at de fant olje i området og at vi skulle dra så de kunne bygge en vei. 

– I går sa du at landsbyhøvdingene nektet og så kom angrepshelikopteret og dette skjedde med moren din?

– Ja.

– Så dette betyr at dette skjedde da de skulle bygge veien. 

– Ja, det skjedde i forbindelse med veibyggingen fra Bentio til Duar, sier saksøker. 

Gjennom ytterligere spørsmål om sammenhengen mellom flaggene, kravet om å forlate omrpdet og angrepet forsøker advokatene å rydde opp i tidslinjen for seg selv. 

– Du sier at høvdingene nektet og at så kom angrepet. Så at angrepet da moren din døde skjedde da de røde flaggene var der?

– Ja, de satte dem bare opp og vi trodde ikke det skulle skje noe alvorlig, men så kom helikopteret, noen dager senere.

– Er det en dag etterpå, eller en uke? 

– Det er ganske lenge?

– Hvor lenge? 

– Jeg kan ikke si hvor lenge det var, men de snakket med høvdingene som takket nei, vi levde da som vanlig og senere kom angrepet. 

– Hvor mye senere?

– Jeg kan ikke si akkurat fordi jeg var barn?

– Men var det tørrtiden eller regntiden? 

– Det var en tørr periode. Hvis det hadde vært regntiden, ville alle bilene ha sittet fast i gjørma.

– Men var det samme tørre årstiden som flaggene ble satt opp og helikopterangrepet fant sted? 

– Ja, det skjedde i samme tørre periode. 

– Da vet vi det. Så går vi videre. Du var under politiavhør før. Husker du det?

– Jeg husker ikke hva jeg sa, men jeg husker at jeg ble avhørt og når det var, var det 2017, men jeg husker ikke hvilken måned. 

– Det var 21. november, sa påtalemyndigheten i går. Sa du i det avhøret at helikopterangrepet var i 1998?

– Ja, men så snakket jeg med faren min som sa det var 1999. Han rettet det jeg sa. 

– Men i Nairobi-avhøret sa du ikke en gang at det ville ha skjedd i 1999?

– Det stemmer, jeg trodde det var 1998. 

– Da sa du dagen etter at du snakket med faren din?

– Ja, det stemmer, jeg ringte faren min og da politiet så avhørte meg i Kampala ble jeg stresset fordi jeg da ble truet, så dette glemte jeg. 

– Snakker du nå om det andre avhøret da politiet avhørte deg nok en gang i Kampala, Uganda?

– Ja, men så erklærte jeg ikke i 1999, men sa igjen i 1998, men jeg ble stresset. 

– Så under det andre politiavhøret hadde du snakket med faren din, men du sa igjen i 1998? 

– Ja, jeg glemte dette. Jeg var stresset, men det var folk som lette etter meg og ville såre meg? 

– Så du visste at det var 1999, men på grunn av stress sa du 1998 igjen. 

– Jeg har rett, jeg glemte at far fortalte meg det i 1999. 

Per Samuelsson henvender seg så til rettspresidenten og forteller at det er en utskrift av avhøret som er «ganske intetsigende», men at det også er en lydfil fra avhøret som de ønsker å konfrontere ham med.  

Rettens president Tomas Zander lurer på om det de ønsker å konfrontere vitnet med er å stille spørsmål ved informasjonen om at han ble stresset? Per Samuelsson meddeler at det er tilfelle og at det er Zander selv som ga dem tillatelse til å ta del i lydfilen for en tid tilbake. 

Aktorsiden påpeker at lydfilen ikke er avklart konfidensielt og i så fall må spilles av foran lukkede dører. 

– Vi ønsker å sjekke med Henrik Attorps først, sier påtalemyndigheten.

Attorps, som ledet arbeidet i tingretten i fjor høst, er ennå ikke på plass etter sommerpausen. 

– Hvor er han, vi har ikke sett ham på et par dager, spør Zander. 

– Han jobber på kontoret, får han til svar fra aktors kolleger. 

– Da får vi spille klippet bak lukkede dører. Vi må be alle om å forlate rettssalen, sier Zander. 

Etter en kort stund lyser grønt lys utenfor rom 34 igjen og alle samles. 

I klippet som ble spilt, høres saksøker flere ganger si at året han snakker om er 1998. Han retter også tolken ved flere anledninger. 

Per Samuelsson spør så saksøker om han har forståelse for at selskapet som utførte undersøkelsen med «caterpillers» beltebiler og satte ut de røde flaggene, det såkalte «high land crew» også førte nøye oversikt over hvor og når de satte ut flaggene sine.

– Forstår du at det er viktig å registrere hva som skjer? Forstår du det?

– Jeg har sagt hvor jeg så med egne øyne, om de tok opp noe annet jeg ikke vet noe om. 

– Da skal jeg vise deg hva de skrev ned. Det er slik at denne veien du snakker om som larvene gjorde. Det er en seismisk linje. Vet du hva seismikk er?

– Nei, jeg vet det var en beltebil som ryddet veien. 

– Da skal jeg vise deg på et kart den røde linjen som gikk gjennom Duar sier Samuelsson og viser et kart fra de seismiske undersøkelsene. 

Skjermene viser sluttrapporten fra de seismiske undersøkelsene i området i 1998. 

– Jeg skal forstørre kartet, sier Samuelson. Her har vi landsbyen din. De stavet det litt feil. Men ser du det?

– Ja, jeg ser det. Ja, det stemmer, den heter Duar. 

– Se så nederst til venstre så ser du en strek, ser du den? En rett linje som går nesten rett gjennom landsbyen din.

Per Samuelsson beskriver at linjen ble laget den siste uken i februar 1998.

– Ikke i 1999, hva har du å si om det?

– Min kommentar er at det faren min sier er det jeg følger. Han er eldre og vet hva som har skjedd. 

– Men ser du her får du se nøyaktig statistikk på hvilken dag det som er gjort og så kan du selv se i forundersøkelsen på side 59 at på linje 22 var de der i slutten av februar, så faren din kan ikke ha vært rett. 

Aktor protesterer mot spørsmålet fordi de mener dette leder saksøker til noe han ikke har sagt. 

– Aktors side har oppfattet det slik at saksøker har sagt at det skjedde i den samme tørre perioden hvor det ble vist flagg og hvor angrepet fant sted, fra desember til mai. Han har fastholdt at angrepet skjedde i samme periode. 

Forsvaret sier de ikke forstår innsigelsen og rettens president tillater spørsmålet. 

– Så hvis disse tallene stemmer, må faren din ha tatt feil, ikke sant? Og du hadde rett, sier Samuelsson. Kan det være noen andre som fortalte deg at det var viktig at det ble 1999 og ikke 1998?

– Nei, det er meg selv, sier saksøker. 

Samuelsson fortsetter å redegjøre for skriftlige rapporter fra de seismiske undersøkelsene der de også gjelder Duar. I rapporten heter det at de holdt avstand fra hyttene og at de ble ønsket velkommen av landsbyboerne i Duar som nå hadde lettere for å få ved fra områdene som ble ryddet av selskapet. 

– Det er ikke et eneste ord her om et helikopterangrep heller, kan du forklare det? 

– De har ikke fortalt hele sannheten, vi nektet, men de nevner ingenting om at vi var imot selve bygget. De har skrevet det som passet dem.

Forsvaret påpeker da at Gatkuoth Liah Diu fortalte tidligere avhør at han så fire soldater i helikopteret som skjøt moren sin. Han sa at døren var åpen og at han også så uniformene og hudfargen deres.

– Ja, de var litt lysere i fargen, ikke svarte som oss.

For å overbevise retten om at det ikke kan stemme, ønsker forsvarsadvokatene å spille av et videoklipp som påtalemyndigheten viste under saksfremstillingen i fjor høst. I filmen sees et kamphelikopter lande utenfor Lundins base i Rubkona. Advokatene sier at det ikke er mulig å se inn i helikopteret. 

– De har forskjellige typer helikoptre, det som kom var annerledes, sier vitnet. Den som kom og drepte min mor var ikke så stor som denne.

Forsvaret vil også vise til at vitnet under tidligere avhør snakket om å ha blitt skutt mot i 2002. En e-post fra Petter Bolme beskriver hvordan basen ble bombet i 2002 og at Diu da ble skadet i arm og ben. 

— Jeg har fortalt deg om dette. Men jeg selv ble ikke truffet da. Jeg ble truffet i Duar i 1999, svarer han når han blir konfrontert med uttalelsen. 

– Men hvorfor skriver Petter Bolme at du ble skadet i en arm og et bein i 2002? spør Samuelsson seg selv og får samme svar at det ikke stemmer. 

I et annet innlegg til retten knyttet til erstatningskravet, skriver hans egen advokat for saksøkeren at han angivelig ble skadet i 2002 da basen i Tuar ble bombet i 2002. 

– Hvordan kan det ha seg at din egen advokat skriver dette?

– Jeg ble såret i 1999 i Duar, ikke da. Dette handler om andre soldater. 

– Så du mener at det er misforståelser?

– Ja, det kan stemme, de kan ha oppfattet det slik, svarer Gatkuoth Liah Diu.

En annen opplysning som strider mot hans eget vitnesbyrd er en rapport fra Leger uten grenser hvor det ser ut til at Duar ble angrepet i 1998 av militsgruppen SSUM.

– Det stemmer ikke, det er ingen grunn for oss til å angripe en landsby vi kontrollerte, sier saksøker. 

– Men kan det være dette angrepet som drepte moren din? 

– Nei, under det angrepet med et Gunship-angrep var det ingen soldater, svarer Gatkuoth Liah Diu.

Etter noen flere spørsmål om bildene som saksøker sendte til etterforskningen, spør Samuelsson hvorfor ingen andre organisasjoner som var aktive i Sudan på den tiden har informasjon om kirken som angivelig ble bombet. 

– Du sa i går at etter denne hendelsen kom et FN-fly og fløy bort de sårede og vi har sjekket med rapportene om FN-fly som finnes, men det er ingen fra noen NGO som forteller om en kirke i Tharyang som blir bombet. 

– Jeg vet at en bombe falt over en kirke.

Med det er Schneiters advokat ferdig og så er det Ian Lundins forsvarer som skal stille spørsmål. 

Torgny Wetterberg begynner med å spørre hvordan buskapen ble voktet – om de beskyttet farens storfe eller storfeet til alle bygdefolket. 

– De beskytter også andres husdyr fordi soldatene som far har er barn av andre familier i bygda. 

Advokat Torgny Wetterberg spør så om det var mulig å ha kyr uten også å ha «væpnet beskyttelse» og saksøker sier at dersom det var fredelig trengtes det ikke våpen, men fikk de meldinger om fremtidige storfetyverier, bevæpnet de seg. 

– Så hvis jeg forstår deg rett, mistet faren din kyr og flere av konene hans mistet også flere kyr. 

– Ja, andre mødre mistet kyr. Peter Gadet hadde også med seg kvinner og jenter. 

– Gjorde faren din noe for å få dem tilbake?

– Ja, det var krig. Faren min kjempet mot dem.

– Jeg forstår, tusen takk herr ordstyrer, jeg er ferdig, sier Wetterberg og mener han har vist for retten at også konflikter rundt storfe mellom ulike grupper fikk fatale utslag.

Kort tid etter går Gatkuoth Liah Diu ut på trappene utenfor tingretten, som er badet i sol. Retten har hørt den syvende av over tretti saksøkere, og det gjenstår et og et halvt år av rettssaken.

Denne artikkelen ble først publisert på Blankspot.se og gjengitt i Transit Magasin under Creative Commons-lisens BY-NC-ND 2.5 SE. Artikkelen er oversatt fra svensk til norsk av Terje Karlsen. Støtt opp om et leserfinansiert Blankspot: Donér månedlig eller et engangsbeløp, slik at Blankspot kan fortsette å rapportere.