Debutromanen fra Zeshan Shakar har fått femmere og seksere i fleng, og har blitt karakterisert som «rå», som «et fornemt lærestykke» og som «et godt plassert knyttneveslag». En anmelder har delvis spekulert i om forfatteren tidligere har skrevet under pseudonym, siden boka er så godt skrevet.
Tante Ulrikkes vei handler om Jamal og Mohammed. To tenåringer fra Stovner som går på Bredtvet videregående skole. Det er i starten av 2000-tallet. Guttene har drømmer og håp, men også forventninger fra familie og venner, som de skal prøve å realisere.
Forlaget selv sier dette om boken:
Det er Norge på 2000-tallet. To gutter vokser opp i Tante Ulrikkes vei på Stovner i Oslo. Foreldrene hadde et håp. Selv står de midt i brytningen mellom drabantbyen og storsamfunnet, mellom vaskehallen og studentkantina, karakterer og keef.
Det første vi som lesere får vite er at NOVA, et forskningsinstitutt med hovedfokus på oppvekst, velferd, sosialpolitikk og eldre år (slik de sier det selv) skal gjøre en undersøkelse blant ungdom med minoritetsbakgrunn. Ungdommene skal skrive, eller ta opp på diktafon.
Jamal og Mohammed er to av ungdommene som blir en del av dette forskningsprosjektet, og romanen består av deres stemmer, bokstavelig talt. Mohammed skriver eposter til forskeren, og Jamal snakker i en diktafon og sender teipene til forskeren. Med andre ord kommer vi tett inn på de to hovedpersonene, deres opplevelser, refleksjoner, tanker og følelser.
Da jeg først begynte å lese Tante Ulrikkes vei, ble jeg raskt skeptisk. Skulle dette være enda en bok om en fra Groruddalen som snakka kebab-norsk og var litt gangster. Ville jeg nok en gang få en fortelling om hvor dårlig det stod til med såkalt innvandrerungdom. Enda en sosialpornografisk helvetesskildring?
Men det tok ikke lang tid før jeg var helt oppslukt av både Jamal og Mohammed. Etter å ha gjort meg ferdig med boken, har jeg tenkt på hvorfor jeg ble så engasjert og revet med. Svaret jeg har kommet fram til er at jeg aldri før har lest en bok hvor jeg i så stor grad har kunnet indentifisere meg med karakterene og til en viss grad deres historier. Aldri før har jeg, mens jeg har lest meg gjennom en bok, tenkt at denne boken handler om meg. Men med Tante Ulrikkes vei følte jeg nettopp dette, at denne boken handler om meg.
Jeg vokste opp med typer som Jamal. Jeg gikk på skole sammen med dem, jeg hang på senteret sammen med dem. Riktignok på Furuset, men det er ikke så langt unna, og Stovnerbussen gikk jo hvert kvarter fra Furuset og brukte omlag et kvarter dit. Han var en av mine beste venner da jeg gikk på ungdomsskolen, og vi hang sammen, hørte på 2pac og Wu Tang.
Men jeg var også Mohammed. Den litt tilbaketrukne, stillfarne og skoleflinke minoritetsgutten. Identfikasjonen blir så sterk, for min del i hvert fall, fordi jeg gikk selv på Bredtvet videregående skole fra 2001 til 2004. Skildringen av skolen, av de andre elevene, lærerne og miljøet er som en reise tilbake til tida på videregående. Faktisk helt ned på detaljnivå er det skildringer som gjør at jeg blir imponert (og kanskje litt skremt).
Til forskjell fra en del annen litteratur om karakterer som Jamal og Mohammed, er ikke Jamal og Mohammed typer. Shakar får fram individualiteten hos begge, han får fram frustrasjonen hos begge, og som leser blir man sittende og kjenne på den frustrasjonen selv i kroppen. Når Jamal ikke klarer livet, ikke fordi han selv ikke vil, men fordi det er så mye annet rundt som stikker kjepper i hjulene.
Eller når Mohammed forsøker å finne seg selv et sted mellom mellom livet sitt på Stovner og kjæresten og det nye livet på Blindern, mellom det å være seg selv og å være «minoritetsmannen» som portretteres i media, forsvinner han på en måte fra jordens overflate og inn på gutterommet foran tv-en.
Et sted i boken hvor Mohammed og faren blir sittende og se et debattprogram på tv-en, kom jeg på at jeg og faren min pleide å sitte og se på Holmgang og Tabloid på TV2. At jeg bua på Carl Ivar, og heia på Abid da han tok innersvingen på Hagen.
Det er som en anmelder skrev. Jamal og Mohammed representerer ingen andre enn seg selv. Men jeg tror de taler til unge gutter og menn som til nå ikke har funnet seg selv mellom to permer. Det er faen meg på tide, og det er jævla godt gjennomført.
