KRONIKK: For første gang i historien saksøkes staten Norge av et privat selskap i en spesiell type internasjonal domstol de fleste ikke engang har hørt om.
Det latviske rederiet “SIA North Star” krever økonomisk gjenreisning etter at en av deres fartøy ble anholdt av kystvakten for å drive snøkrabbefangst utenfor Svalbard vinteren 2017. Selv om selskapet hevder å ha fisket lovlig med EU-tillatelse, slo Høyesterett fast at denne tillatelsen ikke var gyldig og opprettholdt at fangsten var ulovlig. Denne avgjørelsen, samt det betente politiske spørsmålet om hvem som har rett til å forvalte havressursene rundt Svalbard, forsøker selskapet nå å overprøve.
For å forstå hvordan dette er mulig må man forstå ISDS-systemet. Såkalte investor-stat-tvisteløsningsmekanismer inngår i en rekke bilaterale handels- og investeringsavtaler, eller BITs, og utgjør en spesiell type voldgiftsdomstol ment å beskytte investeringer i utlandet. Som Attac har satt fokus på tidligere gir disse selskaper makt til å saksøke land og kreve ubegrensede summer i erstatning dersom myndighetene vedtar lover eller gjennomfører politiske tiltak som selskapene taper penger på. Dette er ikke en domstol i tradisjonell forstand, men består vanligvis av tre advokater oppnevnt av de ulike partene, og dersom en part måtte ønske det, skjer saken i konfidensialitet.
Innskrenker staters selvråderett
Det er i en slik voldgiftsdomstol det latviske rederiet nå saksøker Norge. Dette søksmålet er et forsøk på overprøve både et forkastet latvisk søksmål i EU-domstolen og en dom i norsk høyesterett som slo fast at den norske staten har legitim rett til å forvalte ressursene på havbunnen rundt Svalbard. Målet med søksmålet er å potensielt kunne kreve gjenreisning av den norske staten. SIA North Star estimerer selv tapene til å være på over 200 millioner kroner per år, selv om det nøyaktige kravet er ukjent.
Da investeringsavtalen som muliggjorde dette ble inngått mellom Latvia og Norge i 1992 var poenget å fremme og sikre beskyttelse av investeringer. Ved å implementere ISDS-mekanismen i avtalen ga staten samtidig fra seg retten til å gjennomføre politiske vedtak som kunne være nødvendige for å sikre uante fremtidige behov. Snøkrabbe ble ikke funnet i norske farvann før i 1996. Norske myndigheter kunne ikke ha forutsett hvor attraktivt snøkrabbefiske ville bli, og behovet for å regulere denne ressursen oppstod først etter at avtalen var blitt inngått. Hvem vet om “det norske oljeeventyret” hadde fått en like lykkelig slutt, hadde lignende avtaler vært på plass da man oppdaget olje på norsk sokkel i 1967. Med trussel om søksmål fra store oljeselskaper i milliardklassen ville man kanskje ikke kunnet gjennomføre de politiske prioriteringene man gjorde den gang.
Saken peker mot et svært viktig politisk spørsmål, nemlig hvorvidt selskapers rett til å investere burde være overordnet suverene staters selvråderett? Poenget med å sette fokus på denne “snøkrabbe-saken” er ikke nødvendigvis de faktiske saksforholdene, men det prinsipielt problematiske ved implementeringen av slike investor-stat-tvisteløsningsmekanismer i handels- og investeringsavtaler.
Investeringer over demokratisk og bærekraftig ressursforvaltning
Akkurat i denne saken virker det usannsynlig at rederiet vinner frem. I følge jurist ved Universitetet i Oslo, Ivar Alvik gir ISDS kun beskyttelse til investeringer som myndighetene tillater, og i dette tilfellet har norske myndigheter gjennom høyesterettsdommen fastslått at EUs kvoter ikke er gyldige. Norsk rettspraksis og rett til forvaltning av havressursene rundt Svalbard er med andre ord relativt godt fastsatt. Det er likevel knyttet usikkerhet til utfallet av søksmålet, og det er mye prestisje og penger involvert.
Det historiske opphavet til ISDS-mekanismene er derimot enda mer problematisk. Opprinnelig var de ment for å beskytte investorer i en tid der nye stater begynte å ta tilbake utenlandsk eiendom i nasjonaliserings- og avkoloniseringsprosesser. Det finnes flere andre skrekkeksempler på hvordan disse domstolene har blitt brukt. For eksempel da Argentina i 2010 ble dømt til å betale 40 millioner dollar i erstatning til et fransk vannselskap etter å ha innført reguleringer for å sikre innbyggerne tilgang til drikkevann. Konklusjonen var at selskapets rett til å sikre sine investeringer var overordnet de legitime, demokratiske og politiske avgjørelsene som var blitt tatt i et forsøk på å sikre innbyggerne sine rettigheter.
Mekanismer for voldgift og tvisteløsning brukt slik som vi ser i denne saken, bidrar til å forsterke urettferdig maktdynamikk i global handel og investering. Rike land kan sette krav om at ISDS-mekanismer implementeres i avtalene, hvis ikke vil investeringer holdes tilbake. Ofte skjer dette med land hvor dyptgripende politiske reformer kreves for å sikre innbyggernes rettigheter. Dermed kan man ende opp i lignende situasjoner også i fremtiden, hvor utenlandske investorers rettigheter kan overprøve landenes politiske selvråderett.
Erna vil øke bruken av ISDS
Ivar Alvik og Josefin Engström skriver i en artikkel i DN (fra 04.06.20) at en begrunnelse for ISDS er “[…] behovet for et nøytralt rettsmiddel som kan gi sikkerhet for investeringer, og kanskje særlig i saker der den aktuelle vertsstaten har sterke politiske interesser.” I dag har Norge 14 slike avtaler med land som blant andre Chile, Sri Lanka og Romania. Solberg-regjeringens politiske plattform slår fast at de ønsker å øke bruken av slike avtaler, med det formål «å beskytte norske investeringer i utlandet.» De lytter her til norsk næringsliv og prioriterer dermed private selskapers rett til å investere.
Snøkrabbe-saken og de andre nevnte historiske eksemplene viser derimot hva som skjer når kapitalinteresser overprøver legitime politiske prioriteringer. At ISDS-mekanismene nå vendes mot norske politiske interesser gir grunn til å reflektere over hvorvidt dette er en ønskelig utvikling. Søksmålet mot den norske staten burde være en vekker. Den dystre realiteten er at bruken av ISDS har medført en utvikling der privat kapital settes over viktige politiske prioriteringer, og er antagelig noe vi vil se mer av dette også i fremtiden. En fremtid der viktige demokratiske avgjørelser må tas for å sikre retten til klima og miljø.
Denne kronikken er skrevet Axel Haraldsen-Sverre, styremedlem i Attac Norge. Haraldsen-Sverre (f. 1995) tar master i statsvitenskap ved UiO, og har bachelor i internasjonale Studier fra UiO og The University of Edinburgh.