VM-ARENA: Al-Rayan i Doha, Qatar, er bygget for fotball-VM i 2022. Over 6.500 mennesker har mistet livet under konstruksjonen av VM-anleggene i Qatar. Leder for Utviklingsfondet, Jan Thomas Odegard, mener Dag-Inge Ulstein og Erna Solberg nå må reagere. Bakgrunnsfoto: Wikimedia / Mohaguru / CC SA-4.0

Fotball-VM i 2022 bygges på moderne slaveri, der menneskeliv ikke ser ut til å ha noen verdi. Den britiske avisa The Guardian anslår at tallene sannsynligvis er langt høyere, fordi tallet 6.500 bare gjelder Sørøst-Asia.

Det skulle bare mangle at norske fotballklubber nå spør seg om Norge burde boikotte hele fotball-VM i 2022, og all ære til klubbene som tar et tydelig standpunkt mot det brutale slaveriet. Nå når det viser seg at prisen for å bygge moderne VM-arenaer kan måles i tusenvis av menneskeliv, må vi stoppe opp og tenke oss om. Og det bør gjelde flere enn aktørene i Fotball-Norge.

Regjeringen ved utviklingsminister Dag-Inge Ulstein har lansert en satsing mot moderne slaveri internasjonalt, så man kunne kanskje forvente at han og Erna kom på banen i denne saken?

La oss se nærmere på Nepal, et av partnerlandene for norsk utviklingspolitikk. I løpet av de siste 25 åra har over fem millioner ungdommer forlatt Nepal på jakt etter jobb i andre land. Det tilsvarer omtrent hele Norges befolkning. Nå avsløres atter en gang de grusomme arbeidsforholdene fremmedarbeiderne møter når de kommer til et sted som Qatar. Over 1.600 unge nepalesere har mistet livet under byggingen av VM-stadionene.

Bakjrishna Khada er en av disse fremmedarbeiderne. Han forteller om forferdelige arbeidsforhold da han forlot Nepal på jakt etter jobb og en jobbhverdag så utmattende at flere av romkameratene hans døde av hjerteinfarkt. Han erindrer med gru en intens frykt for selv å dø mens han sov. Hans historie er dessverre ikke unik. Han er en av mange. Fellesnevneren i historiene er grusomme arbeidsforhold, brutte løfter og ikke minst manglende alternativer der de kommer fra.

Hva gjør at 200.000 ungdommer hvert år reiser ut av Nepal for å finne jobb? For å svare på dette må vi zoome inn på hvor disse menneskene kommer fra. Et stort flertall er unge mennesker fra landsbygda. De lever i fattigdom, mangler utdannelse og har svært få muligheter til inntekt der de bor. I tillegg til de økonomiske faktorene ligger et sosialt press. I mange familier forventes det at man drar ut. Det har blitt en «rite of passage» inn i de voksnes rekker, og gir en livsviktig inntektsstrøm hjem som gjør at familier kan sette mat på bordet. Det er imidlertid ingen av de vi har snakket med som ønsket å reise.

Annonse
Arabiske filmdager viser det beste fra og om den arabiske verden.  Festivalens 11. utgave blir heldigital og går av stabelen 11.–17. mars på digital.arabiskefilmdager.no.
Arabiske filmdager 11.-17.mars

Vi vet at ungdommene som reiser til Qatar fra Nepal ikke ønsker å være der – de vet at det er livsfarlig og de blir behandlet dårlig, de er vekke fra sin familie og sitt land i årevis av gangen. Hvem ønsker vel å reise fra alt de kjenner i en alder av 15 år?

Sist jeg var i Nepal møtte jeg flere unge menn som måtte reise fra sine jobber som bærere i India for å gjenoppbygge familiens hus etter det store jordskjelvet i 2015. De ble med på en satsing Utviklingsfondet hadde for økt lokal matproduksjon, med enkle og rimelige drivhus i plast, dryppvanning og gjødsel fra husdyr. De fortalte at bare etter et par sesonger tjente de like mye på salg av grønnsaker, som de hadde tjent i India. I tillegg til å ta vare på familiene sine og sørge for at ungene kom seg på skolen. Det viser hvor lite som skal til for å forhindre denne utvandringen.

Når man vet at Nepal importerer halvparten av all mat fra India, er det lett å forestille seg hvor mange muligheter for ungdom små investeringer i lokalt landbruk kunne ha skapt.

Bakjrishna Khada, som selv har levd som en moderne slave i et fremmed land, løfter fram at opplæring i landbruk, tilgang på gode såfrø og mer moderne landbruksutstyr ville skapt et bedre livsgrunnlag på landsbygda.

Men slikt gjøres dessverre i altfor liten grad mener Khada. Han er overbevist om at ingen ungdommer ville ønsket å reise dersom det fantes jobbmuligheter lokalt. Å leve som slave i et fremmed land er ingen ønskedrøm dersom man kan skape seg et levebrød hjemme.

I høst ble den omfattende studien CERES2030 lansert. 78 forskere fra 23 land har analysert over 500 000 forskningsartikler. Det de fant var tydelig: Bistand til landbruksutvikling må dobles de neste åra. Økt støtte til småbønder kan innen 2030 redusere antallet som lever i sult og fattigdom med 500 millioner mennesker – samtidig som klimautfordringene takles. Prislappen tilsvarer omtrent det rike land bruker på parfyme hvert år.

Utviklingsminister Ulstein har løftet fram arbeidet mot moderne slaveri som et av sine satsingsfelt. Det er viktig og bra, og vil kunne hjelpe noen av dem som allerede er fanget i dette helvetet. Norge kan imidlertid gjøre langt mer for mange flere ved å satse på å gi flere ungdommer muligheter der de bor – på landsbygda i utviklingsland. Men inntil videre er Norge et av de rike landene som bruker minst andel av bistanden på nettopp det å utvikle lokalt landbruk. Det har konsekvenser.

Denne kronikken er skrevet av Jan Thomas Odegard, leder for Utviklingsfondet

Kronikken stod først på trykk i Dagbladet.

Kjære leser. Vi har ingen millionærer i ryggen. Våre lesere er våre viktigste støttespillere, nå trenger vi din støtte for å kunne levere mer kritisk og uavhengig global journalistikk. Det beste bidraget er et abonnement ved å benytte en av knappene nedenfor. Tusen takk!