- Det er en bred tilslutning til en «streng og rettferdig» innvandringspolitikk. Men det protesteres når strengheten er i utakt med en grunnleggende forståelse av hva som er en rimelig og medmenneskelig balansegang, skriver Pål Nesse i denne kronikken.

I 2020, etter en omfattende global kampanje for å sikre Norge plass i FNs sikkerhetsråd, lyktes vi. Norge understreket viljen til å styrke FNs rolle, fremme internasjonalt samarbeid og – ikke minst – forsvare folkeretten og menneskerettighetene.

Men når FN forsøker å tette hull i menneskerettighetene her i Norge, er svaret vårt litt for ofte at FN tar feil i tolkningen av sine egne konvensjoner.

Regjering og opposisjon innførte en rekke nye asylinnstramninger i 2020, senest i innspurten til behandlingen av statsbudsjettet like før jul. Regjeringen skjerpet kravene til permanent opphold for flyktninger, mens opposisjonen ba regjeringen begrense retten til asyl og familiegjenforening. Flere av forslagene er stikk i strid med FNs høykommissærs anbefalinger til Norge.

LES OGSÅ: Rekordfå asylsøkere til Norge i 2020, melder NOAS

Annonse
Arabiske filmdager viser det beste fra og om den arabiske verden.  Festivalens 11. utgave blir heldigital og går av stabelen 11.–17. mars på digital.arabiskefilmdager.no.
Arabiske filmdager 11.-17.mars

Samtidig viser holdningsundersøkelser fra Statistisk Sentralbyrå og Institutt for Samfunnsforskning en stadig mer positiv trend i nordmenns holdninger til flyktninger og innvandrere. Økt kontakt med innvandrere forsterker en positiv innstilling.

I 2020 var vi vitne til en omfattende tverrpolitisk grasrotmobilisering for at Norge skulle ta et større ansvar for flyktninger i Moria-leiren på øya Lesvos i Hellas. Norske humanitære organisasjoner som Leger uten grenser og Dråpen i havet leverte sterke vitnesbyrd om medisinske og sanitære forhold langt under enhver akseptabel standard. Hellas, FN og EU anmodet flere europeiske land om å bidra ved å ta imot flere av disse flyktningene, og spesielt utsatte barn.

Svært mange norske kommuner vedtok at Norge burde gjøre akkurat det – og at de selv hadde kapasitet og vilje til å bosette flere av flyktningene hos seg. Regjeringen nølte i mange måneder – før de besluttet å relokalisere skarve 50 asylsøkere fra Hellas – et land som året i forveien hadde tatt imot 75.000 nye asylsøkere på Europas vegne.

Vi fikk en annen mobilisering i forbindelse med «Mustafa-saken», en ungdom fra Asker som etter 12 år i Norge skulle deporteres til Jordan, fordi hans mor angivelig hadde løyet om statsborgerskap. Utlendingsnemnda (UNE) henviste til at «det er et politisk spørsmål om man vil lage regler som presiserer nærmere innvandringsregulerende hensyn». I denne saken var det én nemndleder alene, hvis skjønn avgjorde at hensynet burde trumfe «barnets neste» og tilknytning til Norge i denne saken. I Mustafas hjemkommune engasjerte ungdomsvenner og et bredt politisk flertall seg i protest, ledet av høyreordfører Lene W Conradi.

Vi fikk nok et eksempel på et bredt lokalt engasjement som meddelte nasjonale myndigheter at de var i utakt med folkemeningen.

Jeg tror det er en bred tilslutning til en «streng og rettferdig» innvandringspolitikk. Men det protesteres når strengheten er i utakt med en grunnleggende forståelse av hva som er en rimelig og medmenneskelig balansegang – og vi mangler det humanitære lederskap som kreves.

Rettssikkerhet

«Uskyldig inntil det motsatte er bevist» er barnelærdommen om et av rettsstatens viktigste prinsipper.

I utlendingsforvaltningen får jeg inntrykk av at det av og til gjelder «ikke troverdig inntil det motsatte er bevist – og staten er overbevist». Bevisbyrden flyttes over på asylsøkeren hvis myndighetene er i tvil, slik vi for eksempel stadig erfarer ved spørsmål om asylsøkeres identitet.

I NOAS får vi mange henvendelser fra asylsøkere og flyktninger som mener avslag på asylsøknaden eller andre viktige søknader – som familiegjenforening eller statsborgerskap – er feil eller urimelig.

Selv om vi kanskje deler oppfatningen om urimelige beslutninger, forfølger vi kun saker der vi mener det er et rettmessig grunnlag for omgjøring.

I 2020 fikk vi en positiv omgjøring hos utlendingsmyndighetene for hele 54% av personene omfattet av sakene der NOAS valgte å engasjere seg.

I samarbeid med en rekke advokatfirmaer – som bidrar uten vederlag – forbereder NOAS hvert år en del saker også for domstolene – der vi mener utlendingsforvaltningens beslutninger er i strid med gjeldende rett. Selv om FN og NOAS mener domstolene ikke i tilstrekkelig grad tar innover seg Norges internasjonale forpliktelser, vinner vi stadig frem. Siden «Domstolprosjektet» vårt startet i 2015, har vi oppnådd en omgjøring i nærmere 60% av sakene. Da er det vanskelig å akseptere myndighetenes påstand om at forvaltningen fungerer som den skal.

Dette viser at NOAS’ rettshjelp virker!

Men det er urovekkende høye tall. Jeg mener det viser at rettssikkerheten i utgangspunktet ikke forvaltes godt nok. Tenk hvor avgjørende og viktig disse beslutningene er for fremtiden til flyktningene dette gjelder. Og husk hvor krevende det kan være for en asylsøker – ofte med dårlig råd og lite kunnskap om regelverket – å utfordre norske myndigheter.

Det bør være til ettertanke, både hos Stortinget som lovgivende myndighet – og departement og fagorganer som utøver myndigheten.

Denne kronikken er skrevet av Pål Nesse, generalsekretær i NOAS, Norsk organisasjon for asylsøkere.

Annonse
Kjære leser, når du først er her: Transit Magasin har ingen millionærer i ryggen, og vi er helt avhengig av støtte fra våre lesere. Å bli abonnent koster kun 83 kroner i måneden hvis du kjøper for ett år. Pengene går direkte til mer kritisk journalistikk om internasjonale spørsmål.
Du får tilgang til alt innhold - PLUSS (+)