Kjære Fredrik Solvang,
Takk for spennende debatter. Jeg lurer på om du våger å ta opp spørsmålet om hva som er sikkerhet i dag? Kan verden forsvare seg mot dagens trusler med våpen? Eller umuliggjør i stedet militært forsvar det de fleste mennesker ønsker seg, nemlig menneskelig sikkerhet, fra sykdom, nød, fattigdom, krig, miljø- og naturkatastrofe?
SIPRI, Stockholm International Peace Research Institute, lager årlige statistikker over hvor mye penger som brukes til forsvaret. 1.917 billioner dollar siste år. Så høye tall har aldri eksistert før, ikke engang på toppen av den forrige kalde krigen. USAs militærutgifter er større enn de 10 neste landene på lista til sammen. NATO er desidert verdens aller største militærmakt – og ekspanderende ut av sitt opprinnelige område. Russland er på størrelse med Frankrike.
Til sammenligning er FNs regulære budsjett ca 1/600 del av verdens militærbudsjett og 8 dager av militærbudsjettet ville gi 12 års gratis kvalitetsutdanning til alle verdens barn. Med en reduksjon på ca. 10% årlig ville vi kunne nå alle Bærekraftsmålene. Hvis vi ønsker fred i verden kan vi ikke overfóre militærvesenet og underfóre FN, som skal hjelpe oss å bygge fred med fredelige midler. Hvis vi ønsker fred, må vi forberede fred, ikke krig.
Våpnene er blitt mye farligere, raskere, og lettere å bruke, i sjøen, på land, i lufta og i rommet. De ni atomvåpenlandene ruster nå opp, så også Kina som i mange år ikke brukte mye penger på våpen og slett ikke på krig. USA og Russland har omtrent like mange atomvåpen. Vi som er under NATOs «atomforsvarsparaply», er kneblet og tør ikke engang å gå inn for FNs nye atomvåpenforbud. De 5 faste i Sikkerhetsrådet har alle atomvåpen og er blant de største militærverstingene.
For de av oss som er redde og sinte på grunn av den enorme opprustingen i Vesten, i Norge og også i verden forøvrig (bortsett fra Afrika og Sør-Amerika) ser det ikke ut til å være noe alternativ foran høstens valg.
På de foreløpige partiprogrammene er det ingen parti på Stortinget som går inn for nedrustning. Også de utenrikspolitiske kvinnelige talspersonen fremstår som hauker, selv om kvinner over århundredene har vært sterke anti-krigsforkjempere. Kun det minimale kommunistiske partiet snakker om nedrustning. Rødt og SV, som nok vil ut av NATO, ønsker likevel opprustning, men ikke NATOs out-of-area angrepskriger. De ønsker et sterkt nordisk militært forsvar. De andre støtter NATOs atomvåpenbaserte, aggressive «forsvars-politikk» med min. 2% av brutto nasjonalprodukt til militære formål.
Selv ikke MDG ser ut til å bekymre seg over den enorme forurensingen fra militæret, eller det enorme forbruket av naturressurser. Militærsektoren har hatt unntak fra pålegg om reduksjon av miljøgifter fra miljøkonferansene i Rio og Kyoto, og i Parisavtalen er det nøytral språkbruk, men med tidligere, underliggende, «eksepsjonalitet» for militært forsvar. Krigsindustriens forbruk av sjeldne mineraler og energi er meget stort. Militærvesenet og oljeindustrien er nært forbundet.
Det hadde vært svært nyttig og opplysende for folk med en debatt mellom alle partier om hva slags sikkerhet de vil gi folket. Syns de et utdatert og livsfarlig militærvesen er viktigere enn å styrke helsevesenet (også mot ødeleggende pandemier) og møte folks behov – for utdanning, jobb, husvær, infrastruktur og kultur?
Dersom dette skulle være av interesse, sender jeg gjerne mer referanser og henvisninger, og hele den utsultede fredsbevegelsen står sikkert til tjeneste med mer informasjon.
Vennlig hilsen,
Ingeborg Breines,
Oslo
Dette brevet fra Ingeborg Breines er også sendt direkte til NRK og Fredrik Solvang. Breines har jobbet som direktør for Women and a Culture of Peace Programme i UNESCO, og fra 2009 til 2016 var hun også president for Det internasjonale fredsbyrå (IPB). Brevet til Solvang gjengis her med tillatelse fra Breines.
