På områder hvor tillit står som et sentralt begrep, for eksempel knyttet til valgdeltagelse og vaksineaksept, opptrer nordmenn og russere svært forskjellig. Tillit spiller en stor rolle når et land skal ta beslutninger eller reagere i en krise, og det er derfor viktig å forstå hva tillit betyr i forskjellige kontekster.
Jeg som lingvist er opptatt av språk og hva ord som tillit betyr i et menneskets liv. Jeg mener ikke at et språk nødvendigvis begrenser eller bestemmer hva vi tenker på, eller hva vi gjør. Men hvis et begrep fremstår sterkt i språket ditt, blir du trolig mer oppmerksom på dette området enn noen som snakker et språk med mindre fokus på dette begrepet.
I dag har vi tilgang til store samlinger av språkdata på internett som vi kaller for «korpus», som for eksempel HaBiT Norwegian Web Corpus 2015 (bokmål) og Araneum Web Corpus for russisk. Begge inneholder mer enn 1 milliard ord. I slike korpus kan vi måle assosiasjoner som finnes mellom ord. Når vi sammenligner det norske ordet tillit med det tilsvarende russiske ordet doverie er det selvfølgelig mye som overlapper. I begge språk snakker folk om «gjensidig tillit» og bruker det med verb som «undergrave» og i sammenheng med «respekt». Men når det gjelder hvem og hva man har tillit til, da ser vi vesentlige forskjeller.
På norsk dukker opp substantiver som befolkning, politi, ledelse og samfunn. Det kommer sterkt frem at nordmenn ofte snakker om tillit i det offentlige rom hvor man ofte kan høre at en leder takker for tilliten. Slike assosiasjoner er sjeldne eller fraværende for russere som bruker tillit i mer intime forhold som vennskap og kjærlighet. Myndighetene kommer ikke inn i bildet i Russland.
— Når det gjelder hvem og hva man har tillit til, da ser vi vesentlige forskjeller
Vi har nylig hatt nasjonale valg i både Norge og Russland, med nokså forskjellig valgdeltagelse. I Norge var det 77,2 prosent av velgerne som deltok, som er ganske normalt: Siden 1945 har norsk valgdeltagelse variert mellom 75 og 85 prosent. Valget i Russland ble gjennomført én uke senere, оg det var omtrent 45-55 prosent som deltok. Jeg sier omtrent fordi jeg har sett forskjellige tall. Det er noe strid om de offisielle tallene, og bildet er ekstra komplisert siden det var mulig å stemme flere ganger i dette valget hvor de brukte blockchain-teknologi for å sortere ut den siste stemmen til hver velger.
I alle fall var valgdeltagelsen lavere i Russland. Men hvorfor? Ifølge en meningsmåling gjennomført av Levada Center i Moskva sier 21 prosent at de ikke tror på noen politikere, 17 prosent viser til personlige årsaker, og 10 prosent sier at de er overbevist om at deres valgdeltagelse ikke vil ha noen påvirkning på valgresultatet. Til sammen er det altså 31 prosent som mangler tillit enten til ledelsen eller til selve prosessen. I Norge sier seks av ti at de har høy tillit til politikerne og myndighetene (se for eksempel rapporter fra Institutt for samfunnsforskning og Statistisk sentralbyrå).
Når det gjelder forskjeller i vaksineaksept mellom Norge og Russland ser vi noe av det samme bildet. Ifølge Our World in Data, er det per i dag i Norge 68,4 prosent av befolkningen som er fullvaksinert (med to doser), mens i Russland er det bare 30 prosent fullvaksinerte, selv om vaksinen har vært lett å få tak i (den er gratis, og man trenger ikke å vente på en time i Russland).
Tallet forsetter å stige i Norge, men i Russland er situasjonen mindre lovende. Igjen kan vi hente ut forklaringer hos Levada Center, som rapporterer at 52 prosent av russerne ikke er villige til å ta vaksinen. Når russere blir intervjuet i media, sier de ofte at de ikke vil ta vaksinen fordi de mangler tillit til myndighetene.
Det er selvsagt at jeg ikke kan påstå at det er en direkte sammenheng mellom betydning av tillit i norsk versus russisk på den ene siden, og deltagelse i valg og vaksinering. Det er ikke slik at svakere assosiasjoner mellom tillit og myndighetene i språk nødvendigvis peker mot svakere engasjement i offentlige rom. Men tendensene er i samsvar med hverandre, og dette tyder på at vi kan bruke språkforskning til å forstå mer om for eksempel hvordan et land vil reagere på en samfunnsutfordring eller krise.
Laura Janda er professor i russisk språkvitenskap ved UiT – Norges arktiske universitet. Hun er også leder for forskningsprosjektet Threat -Defuser, som utforsker bruk av språk (russisk, norsk og nordsamisk) i spredning av desinformasjon og feilinformasjon.
