Dette er et innlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Delta i debatten? Send innlegg til debatt@transitmedia.no.
Koronaviruset har bidratt til å forstørre og gjøre ulikhetsutfordringene vi står overfor tydeligere. Utfordringer som ligger i at både korte, tidsbegrensede og langsiktige kriser er samtidige krever nye måter å arbeide på. Vi kan f.eks. ikke i samme grad som før sende ut hjelpepersonell og materiell: det er beheftet med betydelig helserisiko og vi trenger utstyret selv.
Noen av de mer langsiktige krisene kan vi begrepsmessig oppsummere slik (på engelsk): finance (gjeld), food (matvare), fuel (energi), flight (flyktning/migrasjon), fire (brann) and floods (klima). Den siste er en slags «alle krisers mor» og den alvorligste.
Alle har til felles at de begynner med f, men også at de utvikler seg i byer og deres omland. 95% av korona tilfellene i verden er urbane. Det er også her at både menneske- og «gudskapte» ulykker rammer flest innbyggere med størst økonomisk tap av fysisk, sosial og økonomisk infrastruktur. F- krisene rammer også hardest de som har lite fra før: arbeidsledig ungdom, enslige mødre, funksjonshemmede og eldre uten nære omsorgspersoner.
Storebror ser deg-samfunnet?
COVID-19 har resultert i økt rasisme, xenofobi, overgrep mot kvinner og barn, men også styrket isolasjonisme, nasjonalisme og autoritære styresett. Vi er kommet nærmere kontroll-samfunnet hvor storebror ser deg. Pandemien sammen med terrorisme trusler og klimakrise har bidratt til økt overvåking. Vi bør unngå at den blir normalisert. FN og det multilaterale systemet er også i krise: finansielt, organisatorisk/ administrativt og etisk.
Noen av de utfordringene vi står overfor som enkeltpersoner, i familien, lokalt, nasjonalt og globalt kan oppsummeres slik:.
Når samfunnet stenger ned mister folk arbeid og inntekt med store konsekvenser for den enkelte, for familiene og ikke minst for lokale og nasjonale myndigheter som mister skatteinntekter. Verdensbanken peker på at de kommende årene kan antallet arbeidsløse øke med 2-300 millioner mennesker.
Pga. reduserte inntekter står særlig de fattige landene i sør overfor en gjeldskrise av dimensjoner vi aldri før har sett.
Vi risikerer også en ny global boligkrise dog noe ulik den vi hadde i 2008. Boliger blir for dyre. Spekulasjon og økt etterspørsel i form av befolkningsvekst bidrar. Når folk mister arbeid og inntekt kan de ikke betale leie eller låneavdrag. Eksisterende boligmasse blir overbefolket med begrenset tilgang til vann og sanitærtjenester. Det fremmer virusspredning.
Nye byer i Kina reduserer fattigdom
Pga. befolkningsvekst og klimautfordringer bygges det nye byer særlig i Asia og Afrika. Bare i Kina er det før 2025 planlagt å bygge 280 byer med mer enn 1 million innbyggere. Pga. pandemien blir et viktig spørsmål om de nye byene skal bygges tettere – mer kompakte – for å redusere økologiske fotavtrykk, særlig CO2-utslipp?
Eller skal det satses på mer spredte bosettinger for å unngå smitte med «urban sprawl» som resultat? I USA har vi sett tendens til at folk flytter ut av de store byene.
Å utvikle byer er én ting, men hvordan bygge sykehus, klinikker, aldershjem, skoler, universitet på en måte som hindrer spredning av virus og smittsomme sykdommer, men muliggjør sosial samhandling. Forskning fra Kina – ikke overraskende – tyder på at godt designet og forvaltet høyhusbebyggelse ikke gjør smittefaren større.
Noen mener at nå er tiden inne for å evaluere livsstilen vår. Mange har gjort det lenge. For eksempel: er korona-viruset anledningen til å «ta gatene tilbake» fra privatbilismen og investere i ren og trygg offentlig transport? Kan mer arbeid organiseres hjemmefra? Bør boliger og arbeidsplasser integreres i større grad? Blir det fortsatt viktig å bygge sykkelveier og stier for folk til fots? Og bør ikke by-parkene bli større, grønnere, tryggere, åpnere og lettere tilgjengelig? Men tar vi da kostnaden ved at boligprisene i nærområdet kanskje fyker i været?
Milliarden på bunnen neglisjeres
Sett med Habitat Norges globale øyne er den største utfordringen knyttet til «the bottom billion» – dvs. verdens slumbefolkning. COVID-19 har aktualisert at det internasjonale samfunnet har neglisjert byenes skyggeland. Systemer og strukturer som når de fattige finnes ikke. Heller ikke data og informasjon.
Forholdene folk lever under kan betegnes som sosialt mord, for å bruke Friedrich Engels karakteristikk om by-slummen i det industrialiserende England på 1800-tallet. Svaret fra «milliarden på bunnen» – særlig kvinner – er at de mobiliserer i grasrotorganisasjoner som f.eks. Slum Dwellers International, Asian Coalition for Housing Rights og Huairou Commission.
Skal Norge forfølge en grønn politikk og praksis som ser klima og fattigdom i sammenheng – som foreslått i en nylig NORAD-rapport (oktober 2021) – er dette samarbeidspartnere som ikke kan neglisjeres. Norske modeller for områdeløft eller integrert byutvikling kan også være interessante utgangspunkt for et innovativt, norsk bistandsarbeid.
Arktisk bykrise
Pga. COVID-19 akselererer ulikhet også i byer i nord. Det største ulikhetsgapet i verden går langs grensa mellom Russland og Norge. 80 prosent av befolkningen i det sirkumpolære nord – ca. 4 millioner – bor i byer. Russiske byer er snart på topp i verden mht. korona smitte.
Når permafrosten smelter, skogbrannene tiltar, kysterosjonen og snøskredene øker, metan-kratere eksploderer med giftig antraks og urfolkenes tradisjonelle livsgrunnlag og rettigheter trues, blir spørsmålet: er vi forberedt på noe som kan bli større enn korona? F.eks. de nordiske landene, de åtte medlemsstatene i Arktisk Råd, EU, NATO, Barents-samarbeidet og FNs humanitære organisasjoner med sitt universelle ansvar? Men først og fremst: er byene, deres innbyggere og myndigheter forberedt?
«The extent of a cities’ preparedness depends on its capacity to prevent, detect, respond and care», heter det i en engelsk rapport.
Frivilligheten er redningen
Lyspunktene verden over er eksemplene på menneskers omsorg for hverandre. Fra matinnsamling og -utdeling i større norske byer til 6.700 matstasjoner på Filippinene, bytteordninger av plastsøppel mot ris i Indonesia, nabolagsmilitsiaer i Washington DC for snillhet, hjelp og omsorg, Mathare ungdommens handvaskprosjekt i Kenyas støttet av Habitat Norge i landets nest største slum.
Det er viktig å styrke den frivillige innsatsen – også i Norge. Mindre lokale organisasjoner, grupper og bevegelser i utkantområder, sosialt og geografisk, gjør ofte en forskjell. De har tatt og tar viktige initiativ for å møte nedstengning og karantenebestemmelser. Det er viktig med beredskapen som ligger i disse organisasjonene fordi de springer ut av og er tilpasset lokale situasjoner. De eies av folk flest.
Denne kronikken er basert på et foredrag som Erik Berg holdt under Internasjonalt seminar i Tromsø, 4. november 2021. Erik Berg er tidligere diplomat og utviklingsarbeider. For tiden pensjonist. Styreleder i Habitat Norge. Artikkelen står for egen regning.
