Dette er et innlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Delta i debatten? Send innlegg til debatt@transitmedia.no.
Ikke bare menneskerettigheter
For 12 år siden ble Qatar tildelt verdensmesterskapet i fotball. Løftene i anbudsprosess og ettertid har vært mange. Ett var at turneringen skulle være karbonnøytral. Med det tok et lite, oljerikt land på en ørkenhalvøy i Den persiske gulf grønnvasking til nye høyder.
Qatar – med 3 millioner innbyggere på et areal halvparten av Viken – manglet fullstendig infrastruktur for arrangementet. Planen ble med FIFAs tilslutning å bygge syv nye stadion for å ta imot 1,2 millioner besøkende. Målet: ikke å bidra med en eneste ekstra kilo karbonutslipp.
Som vaktbikkja «Carbon Market Watch» (CMW) peker på i en nylig rapport er hovedfeilen i Qatars regnestykke at effekten av å bygge nye anlegg undervurderes. For å arrangere mesterskapets 64 kamper trengs sju nye anlegg. Ett – «Stadium 974»- er satt sammen av 974 skipskontainere som demonteres etter turneringens slutt. Mht. de øvrige forventer arrangørene i årene som kommer effektiv gjenbruk. Utslipp ved byggingen skal avskrives over tid.
Qatars hvite elefanter
Moderne idrettshistorie viser at slike forutsetninger er fantasi. Anleggene etter VM i Russland, Sør Afrika og Brasil er blitt hvite elefanter til tross for at hvert av landene har en mange ganger større befolkning enn Qatar. CMW hevder det er usannsynlig at de ville ha blitt bygget uten et VM. Og at effektiv etterbruk er lite trolig. Ikke bare på grunn av tynt befolknings-grunnlag men også fordi ørkenlandet i et 60 års perspektiv kan forvente en økt gjennomsnittstemperatur på 4 grader. Dvs. 62 dager i året varmere enn 45 grader sammenlignet med mindre enn en dag siste tiår.
I forsøk på å redusere utslipp har Qatar – ifølge Det globale karbon-rådet – som arrangørene etablerte for å kartlegge og verifisere reduksjoner – kjøpt karbonkreditt fra tre fornybare energiprosjekt i Tyrkia og Serbia på i alt 350.000 tonn CO2 ekvivalenter. Ifølge CMW ville de to vindfarmene og et vannkraftprosjekt vært i drift uten finansiering fra Qatar. De selger elektrisitet og tjener penger uansett karbonkjøp. Å plante 16000 trær i ørkenen oppfyller heller ikke løftet om karbonnøytralitet. Det utligner utslippene til 11 innbyggere.
«Quick fixes»
Arrangørene hevder å ha kjøpt 1,5 millioner tonn fra store og små prosjekter verden over. Men informasjon og verifikasjon mangler. Å bevise at arrangement er karbonnøytrale innebærer metodiske problem. Det er heller ikke mulig å «trekke tilbake» fossil energi brukt til å bygge stadioner, «fan»- landsbyer, flyturer til og fra Doha eller dokklagte cruiseskip for overnatting. Kort sagt finnes det ikke nok prosjekter til å «offset everything». Hadde de eksistert ville klimakrisen vært historie.
I en nylig artikkel i «Tourism Management» peker forskere ved universiteter i Lausanne og New York på at den raske veksten de siste 130 årene i omfang og antall mega-arrangement ikke er bærekraftig. Følgelig må framtidige OL- og VM-arrangement tilpasse seg klima- og miljøutfordringene. Utfordringen blir: hvordan beholde de enorme idrettslige, sosiale og kulturelle verdiene som skapes?
I Qatars VM-kontekst er internasjonal luftfart største enkeltkilde for utslipp: mer enn 1,7 millioner tonn. En umiddelbar konklusjon er at langdistanseflygninger må reduseres. Den utsatte sommerolympiaden i Tokyo i 2020 – hvor COVID-19 sterkt begrenset antall besøkende – førte til 80% reduksjon i antatt flyutslipp. At øvelsene ble konsentrert i og omkring Tokyo gjenspeiler også Qatars fortrinn: begrenset avstand mellom kampene.
En ny flåte med 800 elektriske busser og hurtigtog står klar til å transportere publikum mellom arenaene. Men vinningen går opp i spinningen når 168 flyvninger per dag fra nabostatene gjennomføres. Ifølge karbonforvalterne «Greenly» vil de alene skape mer enn 80.000 tonn CO2 utslipp. I framtida kan CO2 fangst direkte fra lufta lagret under jorda bidra til reduksjon. Det kan også nytt flybrennstoff og solenergidrevne luftfartøy. Pågående forskning og utprøving gir håp.
Noen løsningsforslag
En forutsetning for at FIFA skal kunne redusere VMs klimautslipp er at bygging av nye stadion stanses. For VM i 2026 – som arrangeres av Mexico, USA og Canada med 48 deltakende lag – gjenbrukes 16 «gamle» anlegg. Selv om avstanden mellom dem er betydelig, er dette skritt i riktig retning. I lengre perspektiv vil en mulighet være å konsentrere kampene i en by eller by-region. Som for OL.
Må nye anlegg bygges bør de være flerfunksjonelle for å sikre optimalt gjenbruk. Modulbaserte, demonter-bare tilnærminger – ref. skipscontainer-eksemplet – tilpasset arrangørbyenes behov for sosial, fysisk og økonomisk infrastruktur – betyr gjenbruk og reduserte utslipp. Energieffektiv materialbruk – f.eks tre – blir også viktig.
Norsk fotballs Ståle Solbakken og Lise Klaveness har forbilledlig – også globalt – satt søkelys på Qatars og andre totalitære staters menneske-rettsbrudd. Ingen oppmerksomhet er gitt den globale klima- og miljøkrisen som VM bidrar til. Idrett er verdens største masse-bevegelse. I forhold til den kan en uavhengig, demokratisk norsk idrett vise vei. Det er langt fram.
Denne kronikken er skrevet av Erik Berg, styreleder i Habitat Norge. Berg er også tidligere formann i Asker fotball og medlem av Asker idrettsråd.
