Ledige stillinger
Ledige stillinger

Ukraina: Urban gjenoppbygging og utvikling. Hvordan og av hvem?

KRONIKK: Krigen i Ukraina dreier seg om kontroll av byer og tilhørende regioner. Det gjenspeiler en global trend: 70% av dagens konflikter utspiller seg urbant.

Dette er et innlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Delta i debatten? Send innlegg til debatt@transitmedia.no.

Forliket mellom regjeringspartiene og SV innebærer at det for inneværende år for å nå 1% målet, avsettes 0,25% til et større, flerårig bidrag til gjenoppbygging og støtte i Ukraina. Og til økt bistand og humanitær hjelp til områder som rammes av krigens konsekvenser, særlig innen mat- og energiområdet.

Dette som del av en langsiktig bistand hvor det å huse millioner av hjemvendte flyktninger og internt omplasserte blir avgjørende. når en fredsløsning finnes. Dette prisverdige initiativet åpner spennende perspektiver og muligheter for norsk og internasjonalt utviklingssamarbeid.

Med en pågående krig blir spørsmålene mange. Hvordan f.eks. planlegge gjenoppbygging i det som trolig lenge vil bli karakterisert som en «ikke fred, ikke krigssituasjon»? Skal ruinhaugene Donetsk og Luhansk omfattes av planleggingen? Og hvilke institusjoner lokalt, regionalt og nasjonalt på ukrainsk side skal styre og koordinere Norges og andre giverland/ institusjoners bistand? Og hvem skal koordinere giverne?

Å bruke mer enn NOK 10 milliarder (0,25%) i 2023 for å oppfylle 1% målet blir lett til «frontloading». Dvs. at en uforholdsmessig stor del brukes i en kaotisk, innledende, midlertidig fase uten blikk for hvordan statlige strukturer og landets økonomi kan gjenoppbygges på bærekraftig vis.

Konflikter og kriger skjer urbant

Krigen i Ukraina dreier seg om kontroll av byer og tilhørende regioner. Det gjenspeiler en global trend: 70% av dagens konflikter utspiller seg urbant. Framtidas konflikter vil særlig finne sted i landlåste stater i tett befolkede e områder, ofte med en kystlinje.

Mariupol er bare ett tragisk eksempel. I det globale sør framstår slummen som fattigfolks slagmark i den daglige kampen for å overleve.

For norske aktører, som i mange tiår har arbeidet for å styrke og integrere urban fattigdom i norsk og internasjonal bistand, åpner «Ukraina-rammeverket» muligheter. Det samme gjelder for norske undervisnings- og forskningsmiljøer, arkitekt- og byggebransjen og ikke minst våre mange kompetente planleggings- og konsulentmiljøer.

Men kanskje ligger det største potensialet i norske kommuner og regionalmyndigheters fagmiljøer. De snakker samme «språk» som kolleger i Ukraina og vil respektere sentrale prinsipper som mottakers eierskap og deltakelse – gitt sin nærhet til folk – bedre enn de fleste.

Vi trenger å forstå byen. Hvor folk bor, hvordan boligområder utformes, hvilke politiske og juridiske retningslinjer som gjelder samt tilgjengelige ressurser. Konflikter i nabolag og uformelle bosettinger må skjønnes. Å fremme samarbeid mellom aktører som forstår slike kontekster blir avgjørende. Lokale myndigheter har her fortrinn.

Urbankompetansen og -kapasiteten er forvitret

Blant norske utviklingspolitikere, bistandsadministratorer i UD og NORAD, samt i flere av de største frivillige organisasjonene, har et dominerende perspektiv i hele bistandsæraen vært at urbanisering utgjør en hemsko med hensyn til å fremme rettferdig fordeling.

Disse miljøene har knyttet sosial og miljømessig forverring direkte til veksten av uformelle bosettinger og slum. Det må demmes opp for folkeflytting fra bygda til tross for at 60% av befolkningsveksten dette hundreåret skjer urbant.

Marginaliserte urbane områder er følgelig blitt neglisjert med betydelig sikkerhetsrisiko og manglende stabilitet som resultat.

Dette er godt dokumentert i Eilert S. Ellefsens «Norwegian Habitat Policy: Perspectives on  Urbanization, the City and Human settlement Patterns in Norwegian development aid” (UiO, 2021).

Konsekvensene av et halvt hundreårs «urban blindhet» og neglisjering er forvitring av urban kompetanse og kapasitet i norsk bistandsadministrasjon. En av våre fremste by-utviklere har nylig beskrevet situasjonen slik: «I en periode var en person i NORAD som kunne noe om urbanisering og bosetting. Så var det en halv person. Plutselig var det ingen».

I dag står etaten tilnærmet på «bar bakke» når det gjelder å møte planfaglige og operasjonelle utfordringer i for eksempel gjenoppbygging av utbombede bysamfunn i Ukraina. Og ikke minst når det gjelder å utvikle den økonom -iske, økologiske og sosiale infrastrukturen som binder samfunn sammen. Også globalt.

Et viktig element vil handle om å bygge samfunn hvor oppmerksomhet rettes mot menneskers brede biologiske, sosiale, økonomiske og politiske behov. Det blir avgjørende at enkeltindivider, deres samfunn og nærmeste myndig-heter involveres. Det er slik robuste og motstandsdyktige tilnærminger fremmes. Nødvendig for konflikten, krigen og raseringen av Ukrainas byer vil bare fortsette hvis fredsløsningen blir svak. Gaza er et skremmende eksempel.

Multilaterale kanaler: dyre, trege og ineffektive?

Potensialet for et norsk-ukrainsk folk-til-folk-samarbeid er betydelig selv om styresett situasjonen i Ukraina kan virke avskrekkende. Norske kommuner og regioner, sivile, kulturelle organisasjoner og institusjoner samt nærings-livet har mulighet til å bidra gjennom egne kanaler. Flere er velprøvde. «Twinning» og «mentoring» er to metoder som «Den internasjonale kommune -sammenslutningen» (UCLG) bruker. «Vennskapsbymodellen» har også potensial. Det har avgjort også det vellykkede norsk-russiske Barents-samarbeidet fra 1993 som inkluderer en viktig «folk til folk» – dimensjon.

Gitt gjenoppbyggingens omfang og behovet for rask kanalisering av «store penger» til Ukraina er det selvsagt de multilaterale utviklingsbankene, internasjonale flergiverfond og kommersielle, globale konsortier UD og NORAD vil henvende seg til. Det er verdt å merke seg at innen bolig- og byutvikling er disse aktørenes tilnærminger kjent fra flere utviklingsland: prefabrikerte standardhus i byenes utkanter basert på lave tomte-, bygge-, drift og vedlikeholdsutgifter samt subsidierte finanskostnader for kjøpere og utviklere.

Et annet alternativ kan være å bygge nye «world class cities», også kalt «fantasibyer» – etter modell av Dubai og Singapore. Samspillet rundt slike prosjekt mellom utenlandske kapitalinteresser/spekulanter og prestisjesultne statsledere har lange røtter. Og Kina? Østens rike ønsker trolig å eksportere sine versjoner av den økologiske byen – i pakke-form.

La oss fra norsk side i gjenoppbyggingen hegne om den lokale dimensjonen.

Utviklingsvisjoner i nord

Historisk har internasjonalt utviklingssamarbeid, slik det er registrert av OECDs utviklingskomite (DAC), hatt en ord-sør innretning. Det har dreid seg om å nå de minst utviklede og lavere middelinntektslandene i Sør. Tidligere sovjet-republikker og sør-østeuropeiske land har etter 1990 kommet til.

Norge har også bevilget midler til sivilsamfunns-organisasjoner i de fattigere landene i Europa (EØS midlene). Spørsmålet som nå bør reises er om det nye «Ukraina-rammeverket» kan ses som begynnelse på et mer «universelt» sammenhengende utviklingsengasjement hvor marginaliserte områder – fattigdomslommer – i «utviklede» land – for eksempel i det sirkumpolære nord – tar del?

Også i Arktis bygges «nye byer» som følge av havstigning, erosjon, ekstrem-vær, snøskred, smelting av permafrost og metan utslipp. Samt utvidede handel- og militærstrategiske interesser. En konsekvens er at rettighetene til verdens små folk – urfolkene – trues.

80% av befolkningen i Arktis – om lag 7 millioner mennesker – bor nå i mer enn 400 byer og tettsteder. Det er her geo-politikk, -fysikk og -økonomi møtes. Men: løsningene på miljø- og klimautfordringene overstiger ofte landenes økonomiske bæreevne enten det er i Russland eller USA.

Arktisk råd – uten byer

Det globale humanitære systemet er lite forberedt på katastrofer i nord. I dag mangler også lokalt innrettede, innovative klima- og investeringsfond. Ikke minst er diskusjoner fraværende i fora som Arktisk råd om byenes framtid. Der har byene ikke møterett. 

Det er lenge siden en NORAD direktør slo fast: «Du kan være sikker på to ting: NORAD vil aldri involvere seg i snøsmelting i Arktis eller i urbanisering i Afrika». Verden endrer seg og nå – noen tiår senere – må det være lov å leke med visjoner om bistandens framtid.

Erik Berg, Cand. philol. pensjonist, tidl. utviklingsarbeider og diplomat.

LES OGSÅ

FØLG

1,627FansLik
512FølgereFølg
924FølgereFølg
- Annonse -spot_img

SISTE NYTT