Dette er et innlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Delta i debatten? Send innlegg til debatt@transitmedia.no.
Hva kan verdens land foreta seg for å hindre at statlige gjeldskriser i kjølvannet av pandemien skaper alvorlige samfunnsmessige konsekvenser?
I årene etter forrige finanskrise fra 2009 har den globale gjeldsveksten vært rekordhøy. Tiltak for å gjenopprette økonomisk vekst etter finanskrisen besto i stor grad i å gjøre tilgangen på lån enkel og billig. Målet var at privatpersoner, bedrifter og stater skulle låne penger til å skape arbeidsplasser som gikk tapt under krisen. En utilsiktet konsekvens av denne strategien har vært at utviklingsland har hatt svært enkel tilgang på statlige lån. Dette har innebåret at den statlige gjeldsveksten har vært rekordrask og det er særlig i de dyre lånene på det private markedet veksten har vært størst. At gjeldsveksten kunne bli så høy på så kort tid skyldes, blant annet, at verden mangler gode systemer for å sikre økonomisk bærekraftighet i statlige låneopptak.
Allerede store statlige gjeldsbyrder stilte mange afrikanske land i en sårbar situasjon i møte med pandemien. Land med høy statlig gjeld så seg nødt til å lånefinansiere krisetiltak. For mange land er gjelden nå blitt så høy at den ikke lenger lar seg betjene uten at det går kraftig utover oppfyllelse av menneskerettigheter og tilbud av grunnleggende velferdstjenester. I følge UNDP er det 82 utviklingsland som står i fare for å oppleve utfordringer med betjening av statlig gjeld i kjølvannet av pandemien.
Når et land ikke lenger makter å betjene sin statlige gjeld ender problemet som regel på Det Internasjonale pengefondets (IMF) bord. IMF tilbyr kriselån til land som ikke lenger klarer å skaffe refinansiering på det private markedet eller fra andre statlige långivere. I motytelse for mottak av kriselån fra Pengefondet må land som regel kutte dypt i offentlige utgifter for å frigjøre midler til nedbetaling av gjeld. Slike kuttiltak kan bety kutt i helsetilbud, utdanning, lønninger for offentlig ansatte eller reduksjon i pensjonsytelser, for å nevne noe. Slike sparetiltak faller sjelden i god jord hos befolkningen i kriselandet.
Strenge kuttiltak munner ofte ut i folkelig opprør og protester. I verste fall kan slike statlige gjeldskriser utløse samfunnsmessige sammenbrudd, slik som man nylig har sett i Venezuela og Libanon, der den utløsende årsaken til den nedadgående spiralen har vært mislighold av statlig gjeld.
At gjeldsveksten kunne bli så høy på så kort tid skyldes, blant annet, at verden mangler gode systemer for å sikre økonomisk bærekraftighet i statlige låneopptak.
IMF er ikke blind for sammenhengen mellom kuttiltak og sosial uro. I flere år har ansatte ved pengefondet understreket hvordan kuttiltak må gjøres på en måte som demper sjansen for sosial uro. At kuttiltak svekker tilgangen på grunnleggende og nødvendige offentlige tjenester, betyr dermed ikke at man skal styre unna dem, ifølge Pengefondet.
Denne logikken er tydelig i avtalen IMF er i ferd med å inngå med Zambia, det første landet til å havne i gjeldskrise i fjor høst etter pandemien. Til grunn for avtalen som sikrer landet rundt 1,4 milliarder dollar i kriselån, ligger lovnaden fra zambiske myndigheter om “bold and ambitious” økonomiske reformer – kuttpolitikk i IMF-språk. I en uttalelse fra IMF heter det at kuttene skal gjøres i “inefficient public investment and poorly targeted subsidies, towards greater investment in health and education and the delivery of more social benefits”. Særlig ungdom skal vernes, men hvordan dette er mulig gjennom en politikk som bremser økonomisk vekst er vanskelig å se. Kuttiltakene i Zambias IMF-avtale illustrerer hvordan dagens håndtering av statlige gjeldskriser bidrar til å skape negative samfunnsmessige konsekvenser.
Av de tre landene som etter pandemien har bedt om hjelp til å løse de statlige gjeldskrisene under G20s nye rammeverk for reforhandling av statlig gjeld (G20 Common Framework), befinner samtlige land seg i Afrika sør for Sahara: Tsjad, Etiopia og Zambia.
Hva må gjøres for å forebygge at statlige gjeldskriser medfører slike dype samfunnsmessige kriser? Dette redegjør FNs tidligere uavhengige ekspert på gjeld og menneskerettigheter, Yuefen Li, for i hennes nylige rapport om reform av den internasjonale gjeldsarkitekturen. Det er særlig to viktige grep Li peker på: Å skape et internasjonalt system for å sikre bærekraftige opptak av statlig gjeld og å skape en multilateral gjeldshåndteringsmekanisme, innenfor FN-systemet, som kan fasilitere reforhandling av statlig gjeld for land i krise. Hadde arbeidet med disse to viktige reformene kommet videre hadde verden vært noen viktige skritt nærmere mer bærekraftige systemer for statlig lånopptak og løsning av statlige gjeldskriser.
Å oppnå dette er avgjørende for å forebygge at de økonomiske konsekvensene av pandemien skaper ytterligere humanitær forverring i afrikanske land det neste tiåret.
Denne kronikken er skrevet av Pål Trautmann Olerud, leder i Fellesrådet for Afrika og Thea Sofie Rusten Grastveit, politisk rådgiver i SLUG-nettverk for rettferdig gjeldspolitikk.
