Fransk høyreside beiter på ytre høyres jorder

KRONIKK: For første gang siden 1945 kan Frankrike oppleve en situasjon hvor en allianse mellom en høyreside i ideologisk villrede og et ytre høyre som veier 35% av stemmene kan ta form.

- Annonse -

Denne kronikken er skrevet av Kjerstin Aukrust og Franck Orban.

Dette er et innlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Vil du skrive? Send innlegg til debatt@transitmedia.no.

Sist det historisk største høyrepartiet Republikanerne («Les Républicains», LR) hadde Frankrikes høyeste embete, var i 2012 – altså for 10 år siden. Vinner ikke deres kandidat presidentvalget i april, vil de måtte vente fem år til før de får en ny sjanse. Da vil LR, arvtageren etter partiet Rassemblement du peuple français (RPF), som ble stiftet av Charles de Gaulle i 1947, ha vært utenfor den innerste maktsirkelen i 15 år.

Det vil i så fall være en historisk rekord, som kan bety kroken på døra for det tradisjonsrike partiet. For å unngå det katastrofescenariet, tar partiets kvinnelige presidentkandidat, Valérie Pécresse, i bruk kontroversielle metoder, og blir kritisert både av politiske motstandere – og partifeller.

Mission impossible?

Det er ingen lett oppgave hun har tatt på seg, LRs første kvinnelige presidentkandidat. Etter å ha vunnet nominasjonskampen internt i partiet i desember i fjor til manges overraskelse, er det altså den 54 år gamle Pécresse, som er født på selveste Bastilledagen 14. juli, som har fått i oppdrag å få det gamle styringspartiet tilbake i Élysée-palasset.

For å kunne oppnå det, må hun først komme til andre valgomgang, hvor hun etter alle solemerker vil møte nåværende president Emmanuel Macron, som for øyeblikket er for opptatt med Ukraina-krisen til å erklære sitt offisielle kandidatur.

- Annonse -

Men veien til andre valgomgang ser kronglete ut: Pécresse må slå sine to hovedkonkurrenter på ytre høyre fløy, Éric Zemmour og Marine Le Pen, for å komme dit. Det er ikke gitt at hun klarer det: Foreløpig er det svært jevnt mellom de tre på meningsmålingene, mens Macron ligger et godt hestehode foran.

Spørsmålet for Pécresse blir da: Hvordan kan hun slå Zemmour og Le Pen? Det foreløpige svaret synes å være: Ved å etterligne dem.

«Den store utskiftningen»

Søndag 13. februar holdt Pécresse sitt første, store folkemøte i Paris, der hun talte for 7.000 tilskuere. Møtet ble ikke den suksessen partiet hennes håpet på, og Pécresse fikk kritikk for både form og innhold.

Når det gjelder formen, skal det sies at hun har store sko å fylle: Hun har verken Sarkozys kjappe replikker eller Chiracs velgertekke. Hun deler heller ikke de store talegavene som andre franske politikere har til gagns, som Zemmour, eller Jean-Luc Mélenchon fra ytre venstre flanke. Selv om hun har vært troverdig og solid i tv-intervjuer, passer ikke det store folkemøte-formatet til henne: Hun fremsto stiv, tilgjort og utilpass.

Til tross for at formen ikke imponerte, var det innholdet som skapte de største overskriftene: Pécresse tok nemlig i bruk det svært kontroversielle begrepet le grand remplacement, «den store utskiftningen», som Zemmour skryter av å ha introdusert i valgkampen. Begrepet viser til konspirasjonsteorien som vil ha det til at Europas hvite befolkning er i ferd med å bli skiftet ut, både demografisk og kulturelt, med en muslimsk befolkning.

Det er ikke første gang høyresidens presidentkandidat har tatt i bruk dette begrepet, men tidligere har hun lagt til at hun «hater» det – den presiseringen kom ikke nå. Ifølge henne er ikke Frankrike dømt til «den store utskiftningen», som Zemmour påstår er i full gang allerede, men hun mener samtidig at den kan oppleves som en realitet flere steder i Frankrike. Dette har fått mange av hennes partifeller til å reagere.

En umulig spagat

Allerede før det mye omtalte folkemøtet, var det trøbbel innad i høyrepartiet: Mange mente at valgkampen til Pécresse rett og slett var for høyrevridd, og at forskjellene mellom det som ofte blir omtalt som det republikanske høyre og ytre høyre var blitt for små.

En av dem var Éric Woerth, en ledende høyrepolitiker og tidligere statsråd, som mente at han ikke lenger kjente igjen det partiet han hadde vært medlem av i flere tiår – det var blitt for nostalgisk, for navlebeskuende, for besatt av kampen mot radikal islamisme. Og han er ikke alene om å mene det: Stadig flere folkevalgte, partimedlemmer og velgere på høyresiden melder overgang til Macron. For som Woerth sier om presidenten: «Han er ikke mer venstremann enn det jeg er».

Så da står hun der altså, Pécresse – i en umulig spagat mellom Macrons sentrum/høyre politikk på den ene siden, og duoen Zemmour/Le Pens nasjonalistiske retorikk på den andre. For i øyeblikket er LR-båten lekk på begge sider: Velgere og støttespillere renner ut til begge kanter. Hvordan vil det ende?

Den enes drøm er den andres mareritt

Klarer ikke Pécresse å holde begge ytterpunkter i sjakk, samtidig som hun ikke finner sin stil, kan valgeventyret være over for henne 10. april. Det samme kan skje dersom avsløringene fra avisen Libération om valgfusk i anledning av partiets nominasjonsvalg i desember 2021 stemmer.

Forsvinner høyresiden tidlig fra valget, vil Pécresses parti rives i filler rett etter første valgomgang. Et nytt nederlag vil være beviset på at det ikke lenger finnes politisk rom for et “catch all” høyreparti, som rommer de liberale og moderate på den ene siden og de mer verdikonservative på den andre. Høyrevelgerne på vandring vil da stå foran et enkelt alternativ: De kan slutte seg til Macron eller velge en nasjonalistisk linje. Om det blir le Pens nasjonalpopulisme eller Zemmours nasjonalrevisjonisme vet vi ikke.

Macrons gjenvalg vil ha samme ødeleggende effekt på ytre høyre: Marine le Pen vil da, mest sannsynlig, raskt byttes ut som partileder for Nasjonal Samling. Spagaten mellom venstre- og høyrevelgerne, samt normaliseringen av partiet, vil ta slutt. I verste fall kan partiet slukes av Zemmours nye parti “Gjenerobringen!”

For første gang siden 1945 vil man oppleve en situasjon hvor en allianse mellom en rest-høyreside i ideologisk villrede og et ytre høyre som veier 35% av stemmene, kan ta form og kapre makten i 2027. Denne såkalte “alliance des droites” forfektes av blant annet Zemmour og Marion Maréchal, Marine Le Pens niese. Den har vært det ytre høyres drøm i en årrekke. For høyresiden er den et mareritt, fordi den vil bety at det høyrepartiet som grunnla den femte republikk i 1958 med de Gaulle, definitivt er dødt.

For å snakke om situasjonen på den franske høyresiden bare noen uker før presidentvalget, har Frankrike forklart denne uken invitert Raino Malnes, professor i statsvitenskap ved Universitetet i Oslo.

HØR UKAS EPISODE HER:

Frankrike forklart inviterer Kjerstin Aukrust fra UiO, Geir Uvsløkk fra UiO og Franck Orban fra HiØ kompetente og frankofile gjester til samtale om temaer som er viktige for å forstå det som skjer i Frankrike i dag, og for å vite mer om landets historie, politikk og kultur. Frankrike forklart er også tilgjengelig via Spotify og iTunes.

Følg med på vår Facebook-side og på vår webside: https://www.hiof.no/lusp/slik/forskning/grupper/areas/podcast-frankrike-forklart/

Frankrike forklart-episodene tilgjengeliggjøres for Transit magasins lesere med tillatelse fra Aukrust og Orban.

- Annonse -