Dette er et innlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Delta i debatten? Send innlegg til debatt@transitmedia.no.
7 lik ligger i dag på stranden på Lesvos.
9 lik ble løftet opp mellom Lampedusa og Tunis.
Før de ble lik var de noens alt.
Et ukjent antall mennesker er savnet i begge de to store forlisene.
Hva ser vi når vi betrakter andres lidelser?
Når handler vi?
Hvilke liv er verdt å sørge for?
Det er krig i Ukraina. Mediene fylles av bilder fra et nærområde i bunnløs krise. Dokumentasjonen derfra er viktig, men vi kan ikke et øyeblikk slippe den andre samtidige krisen av syne. Også Middelhavet er vårt nærområde.
Aldri før har det vært så mange mennesker på flukt, og i natt druknet minst 16 mennesker i forsøket på å ta seg til trygghet. Det er ikke slik at en krise forsvinner fordi media skifter fokus. Flyktningenes krise forsvinner heller ikke fordi media velger å skifte ord.
Menneskene som flykter fra Ukraina omtales av norske medier i sin helhet som flyktninger. Menneskene som skyller i land på våre strender er i beste fall migranter. Hvis du i det hele tatt får høre om dem.
Natten mellom 28. februar og 1.mars 2022 skjedde det to tragiske forlis samtidig i to helt ulike deler av Middelhavet. Så langt i morges har syv lik skylt i land på Lesvos og ni lik mellom Lampedusa og Tunis.
Dersom dette hadde vært europeere, ville dette vært forsidesaken i landets største medier og redningsaksjoner ville blitt iverksatt. Det er lett å få inntrykk av at menneskene som krysser Middelhavet, er annenrangs mennesker.
Kanskje er dette hele essensen i behandlingen av mennesker på flukt: Menneskeliv er i fare og når disse menneskene er brune mennesker så har livene deres har ingen verdi.
I boka Frames of War: When Is Life Grievable? fra 2009 beskriver Judith Butler hvordan verdien av menneskeliv rangeres ulikt.
Hvem teller som mennesker?
Hvilke liv regnes som verdifulle?
Hvilke liv er verdt å sørge over?
Butlers problemstillinger er brennaktuelle i samfunnsdebatten om mennesker på flukt.
I år er det 100 år siden Fridtjof Nansen mottok Nobels Fredspris for asylpasset.
Europa er fult av lukkede leire som pressen ikke har tilgang på. Bilder som blir lekket fra leire på Malta, Lampedusa og Sicilia ser ut som om de kommer fra Libya. Mennesker er ribbet for klær, eiendeler, mobiler og papirer. Imens sitter de innestengt bak gitter i årevis fordi landet de har ankommet ikke makter å behandle asylsøknadene deres.
Ett av EUs grunnprinsipp er «Solidaritet mellom medlemsland», men er det noen nevneverdig solidaritet i det hele tatt lenger for mennesker som ikke er hvite?
Klarer vi bare å forholde oss til en krise av gangen? Hvordan ser egentlig situasjonen ut for mennesker på flukt nå 100 år etter at Nansen fikk Nobelprisen?
LES OGSÅ:
