Dette er et innlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Delta i debatten? Send innlegg til debatt@transitmedia.no.
For et halvt års tid i 2009 befant jeg meg i Eritreas hovedstad Asmara. Som stasjonssjef på den norske ambassaden med et spesialoppdrag. På den første mottakelsen i byen kom jeg i prat med en eldre, eritreisk lege. Været, tjenerskap, kriminalitet og de siste fotballresultatene blir ofte tema i slike sammenheng. Tilfeldig nevnte jeg var involvert i idrettsarbeid i hjemkommunen min Asker. Det vakte interesse og han fortalte straks at han under studietiden i Italia hadde spilt profesjonell fotball. Og samtidig vært landslagsspiller for kolonimakten Etiopia. Kontakt gjennom mange år med idrettsstormakten Italia – særlig i fotball og sykkel – ga eritreiske utøvere inspirasjon og ferdigheter tross kolonial relasjon. Tidvis var eritreiske spillere i flertall på det etiopiske landslaget, mente han.
Nordmann satte spor
Legen fortalte også om TESFA Football Club – som jeg kjente litt til fra før – startet i 1994 av nordmannen Terje Thodesen. Etter arbeid for Handikapforbundet ble han en av våre mer erfarne utviklingsdiplomater med fartstid fra flere afrikanske og asiatiske land. I krigsherjede Eritrea gjorde han nybrottsarbeid blant skadde ungdommer. Thodesen mobiliserte og organiserte gjennom TESFA tusenvis av unge i store turneringer. Og trakk også jentene inn i idretten. Et unikt og forbilledlig arbeid ble utviklet støttet i mange år bl.a. av Norges Handikapforbund, Norsk Folkehjelp og Fredskorpsets utvekslingsprogram. Nesten alle trenere og ledere i TESFA var skadde fra den lange krigen med Etiopia (1961-93). I 2008 hadde klubben mellom 3.000 og 4.000 aktive på ulike aldersnivå.
Å bruke fotball som sosialt utviklingsredskap hadde lenge interessert meg. Som mangeårig styreleder/-medlem i Asker fotball (2002-11) hadde jeg flere ganger vært med å invitere fotball-lag og deres kulturgrupper fra Øst Afrika til Føyka stadion. Allerede i 1981 fikk jeg fotballpresident Eldar Hansen og kirkestatsråd Einar Førde, samt gode NORAD kollegaer, med på å invitere et tanzaniansk fotball-lag – Mwenge Stars – til Norway Cup. I sin første kamp møtte de Asker. Det ble begynnelsen på et enestående idrettslig og utviklingsmessig samarbeid i regi av norsk idrett og NORAD. Se Solveig Straume, «Norsk idrett som bistand – i eit historisk perspektiv». Masteroppgave i idrettshistorie, NIH 2005.
«Spise stein»
Jeg møtte ikke Thodesen i Asmara. Derimot dukket Trygve Augestad i Norges Handikapforbund opp på ambassaden. Vi hadde interessante samtaler om den politiske utviklingen i Eritrea og på Afrikas Horn. Langsiktig økonomisk støtte til Handikapforbundets arbeid var ofte tema.
En særlig utfordring var hvordan få fortgang i Helsedepartementets godkjenning av et fireårig rehabiliteringsprogram: 25.000 soldater var i ferd med å bli demobilisert. President Isaias Afwerki og partiet hadde et ambivalent forhold til utenlandske frivillige organisasjoner. Også til Kirkens nødhjelp som drev et viktig landbygdutviklingsprogram som jeg besøkte. «Mitt folk kan spise stein» var presidentens lakoniske kommentar til utfordringene.
Modellen TESFA
TESFAs metoder – særlig turneringsarbeidet – var som nevnt langt utviklet. Problemet var ressurser, faglige og økonomiske. Særlig utstyr var mangelvare. Klubben min – Asker fotball – hadde i 2008 skiftet sponsor. Atle Brynestads «SMART klubb» var ikke lenger med. Hans generøse samarbeid, ikke bare gjennom FC Lyn og Asker, men med dusinvis av mindre bydelsklubber i Oslo og Akershus, tok slutt på denne tiden. Med nye Asker sponsorer og logoer ble flere, nesten ubrukte draktsett til overs. Her lå det muligheter.
Augestad fikk sammen med driftssjef Singstad på Føyka ordnet transport av utstyret. 3. juni var det klart for toppkampen: TESFA mot «Red Sea» på det enorme Nasjonalstadionet. Å møte laget til det statsbærende partiet «People’s Front for Democracy and Justice» (PDFJ) var ingen spøk. I Eritrea var staten partiet og partiet var staten. TESFA hadde spilt mot dette laget 26 ganger uten å vinne. Men «mot normalt» scoret TESFA velfortjent midtveis i andre omgang. Dommeren likte situasjonen dårlig: «represalier» kunne muligens vente om resultatet ble stående.
Den laange kampen
PFDJ var ikke kjent for å bruke «silkehansker» og dommeren produserte febrilsk avgjørelser som kunne gi partilaget seieren. I det minste uavgjort. Først ble et straffespark feilaktig idømt. Det ble «blåst over» mål av en nervøs eksekutør. Så haglet det med uriktige frispark- og corner-avgjørelser. Men tre cornere er ikke mål – heller ikke på Afrikas horn. I desperasjon la dommeren til tid. Først 10 minutter så 5 til av ekstratiden. Men TESFA «feide unna» det som kom med dyktighet og flaks.
Etter å ha spilt et kvarter over tiden, måtte dommeren blåse av kampen. Ikke fordi han ville, men fordi mørket satte inn og det var umulig å fortsette. Flomlyset fungerte heller ikke. Ellevill jubel fulgte med spillere på gullstol. Både SMART-draktene og jeg hadde brakt hell og jeg måtte komme igjen. Det ble det dessverre ikke tid til. Forskning har for øvrig vist at i ettpartistater er tribuneopptøyer en av få kanaler for å markere regimemotstand. Så langt kom det dog ikke denne juni-kvelden i Asmara.
Salt i såret?
En uke senere ble jeg invitert til møte hos partisjefen – Alamin M. Seid som nylig døde av matforgiftning i Saudi Arabia. Han var Norgesvenn med tjenestetid på Eritreas (EPLF) representasjonskontor i Oslo. Daværende statssekretær og Vålerenga Fotball – sjef Raymond Johansen – også med arbeidserfaring fra Asmara – hadde før utreise informert meg at han var stor tilhenger av Manchester United. Jeg kjøpte med meg et MU-draktsett for å gjøre positivt inntrykk. Det var en gave han satte pris på og som han ville gi til sønnen som var aktiv spiller. På «Red Sea» for øvrig. De hadde nylig gått på et uventet, forsmedelig nederlag, kunne Seid fortelle. Mot TESFA – «smart guys» – fnyste han.
Jeg lot det andre draktsettet jeg hadde med meg – Askers Smart klubb drakt – forbli i veska. Ingen grunn til salt i såret. Gode diplomatiske relasjoner er viktig.
Denne artikkelen ble først publisert i Bistandsaktuelt, og gjengitt i Transit magasin med Erik Bergs tillatelse.
