Riv av plasteret, Huitfeldt! Normaliseringspolitikken overfor Kina må settes til side

Dette er et innlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Delta i debatten? Send innlegg til debatt@transitmedia.no.

Om ministeren heter Ine Eriksen Søreide eller Anniken Huitfeldt, så er uansett mantraet fra Utenriksdepartementet at Normaliseringserklæringen ikke legger begrensninger på norsk kritikk mot Beijing. Ikke alle deler den oppfatningen. Miljøpartiet De Grønne (MDG) har karakterisert dokumentet som en husmannsavtale. Ungdomspartiene har nær enstemmig bedt Norge om å snu.

Snart ti år med gjentatt unnfallenhet

Det er naturlig å se på hvilke erfaringer vi har for å avgjøre om kritikken fra MDG er berettiget. En rekke hendelser viser hvordan det ene knefallet har blitt fulgt av et nytt, også før erklæringen ble presentert. Norge har i vesentlig grad skilt lag fra land og nasjonsgrupper vi deler verdisyn med, som EU og G7.

1. Da Dalai Lama besøkte Norge i 2014 nektet såvel Regjeringen som Stortingets presidentskap å møte ham. Aldri før har en tidligere fredsprisvinner fått en slik fornedrende behandling.
2. I 2016 dømte tvistedomstolen i Haag i favør av Filippinene i en sak om kinesisk annektering i Sør-Kinahavet. EU publiserte en støtteerklæring som flere ikke-medlemmer sluttet seg til. Fra havrettsnasjonen Norge har det vært stille.
3. I 2017 ble det kjent at den fengslede fredsprisvinneren Liu Xiabo var dødssyk. Det kom da internasjonale krav, blant annet fra EU, om at Liu måtte slippes fri. Norges statsminister og utenriksminister nektet å kommentere saken.
4. EU frøs arbeidet med en investeringsavtale i mai 2021. Dette var en reaksjon på at kinesiske myndigheter kom med straffetiltak mot folkevalgte EU-parlamentarikere og europeiske akademikere. Norge fortsetter  frihandelsforhandlinger som om ingenting har skjedd.
5. Under et møte i Verdens handelsorganisasjon (WTO) i oktober 2021 kom en nær samlet vestlig blokk med kraftig kritikk av Kinas handelspolitikk. Norge var igjen unntaket, og stilte seg på siden av et samarbeid for å styrke multilateral regelbasert handel. 
6. En rekke nasjoner valgte å utebli fra vinter-OL i Beijing på politisk nivå. Den norske regjeringen insisterte på å være representert på ministernivå.
7. I januar i år gikk EU til sak mot Kina i WTO på grunn av sabotasje av import fra Litauen. Mange land har sluttet seg til EUs klagesak, blant annet et samlet G7. EU gikk på nytt til sak mot Kina i februar for brudd på patentrettigheter i telekom-sektoren. Norge har ikke så mye som uttrykt støtte til EU, langt mindre gitt en formell tilslutning.
8. Lovgivende forsamlinger i flere land har erklært et pågående folkemord mot uighurer, eller forbrytelse mot menneskeheten. 9. juni ble en resolusjon om disse overgrepene vedtatt med overveldende flertall i EU-parlamentet. I Norge er Regjeringen tro mot Normaliseringserklæringens løfte om å “unngå å skade forholdet” til det brutale diktaturet, og avviser muligheten for å legge fram noen sak for Stortinget.
9. Utenriksministeren poserer gjerne sammen med lederen for opposisjonen i Belarus, og møter menneskerettighetsaktivister i India. I vår har vi hatt besøk av en rekke modige menneskerettighetsaktivister som står opp mot Xi Jinpings diktatur. Ikke en av dem satte Huitfeldt av tid til å møte.

Utenriksministrenes påstander om en verdibasert og ansvarlig norsk politikk overfor Beijing forsvinner som dugg for solen i møtet med en kritisk gjennomgang av norsk unnfallenhet.

I sitt innlegg i Stortingets Europautvalg i mars viste utenriksminister Huitfeldt til at Norge har en tradisjon for nøytralitet i WTO. Dermed valgte Regjeringen å unnlate å støtte en liten europeisk nasjon, Litauen, når motparten er et diktatur og framvoksende supermakt som skyver alle spilleregler i internasjonal handelspolitikk til side. Solidaritet er et fremmedord i UD når Goliat trakasserer David.

Svaret fra norske myndigheter når de blir oppfordret til å erklære folkemord mot uighurer, er at dette spørsmålet hører hjemme i domstolene. Dette er en åpenbar unnvikelse gjennom sirkulær argumentasjon: Folkemordanklager hører hjemme i Den internasjonale straffedomstolen (ICC). Men ICC kan ikke behandle saken fordi Kina ikke har ratifisert Roma-vedtektene. Kina har gjort seg urørbar i ICC, det passer knelende norske politikere godt.

Og domstolsbehandling er uansett ikke nok for at norske myndigheter våger å ansvarliggjøre Beijing for sitt maktmisbruk. Det viser den manglende oppfølgingen fra norske myndigheter av dommen mot Kina om annektering i Sør-Kinahavet med all ønskelig tydelighet.

Marerittet som følger av Xis krav om total ensretting

Utviklingen i Kina etter at erklæringen kom på plass i 2016 har vært den mest dramatiske og hurtige menneskerettighetstragedien vi har sett i en stormakt siden 2. verdenskrig: Folkemordet mot uighurer, hjernevaskingen av tibetanske småbarn, sviket mot Hongkongs befolkning. Legg så til daglige aggressive operasjoner i Taiwans luftrom.

Gjenreisning

Gjennomgangen her viser at det er et gap mellom Norges reaksjoner og tilsvarende fra land som vi er i verdifellesskap med. Dette har pågått i nesten ti år nå. MDGs karakterisering treffer godt når det gjelder etterlevelsen: Norge har praktisert erklæringen med gjentatt underkastelse for diktaturets interesser.

Det finnes ingen bedre måte å gjenreise en ansvarlig, verdibasert utenrikspolitikk på, enn å sette Normaliseringserklæringen til side.