Dette er et innlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Delta i debatten? Send innlegg til debatt@transitmedia.no.
— Det lukter gass, sier onde tunger i Frankrike.
Etter at Russlands president Vladimir Putin skrudde av kranen for russisk gass til Europa, er alle på jakt etter andre leverandører. Og Algerie leverer allerede mye gass til Europa, rett bak Russland og Norge. Så Frankrike er interessert. Veldig interessert. Men Algeries kapasitet er noe begrenset. Og det er slett ikke sikkert Frankrike står først i køen. Det skyldes landenes lange, innfløkte felles historie.
Ingen, aller minst algerierne, kan glemme at Frankrike var landets koloniherre i 132 år.
Fremdeles åpne sår
Det begynte i 1830. Koloniseringen var brutal og førte til store motsetninger mellom Algeries muslimske befolkning og franskmennene. Frankrike avviste ethvert krav om selvstendighet. Det gikk som det måtte og endte med en væpnet frigjøringskrig, fra 1954-62. 60-årsdagen for slutten av denne ble nylig minnet i begge land, igjen med ganske kontrære tanker.
Sårene fra den gangen er fortsatt åpne. Seks generasjoner har måttet leve med det. Macron, som selv er født etter krigen, vil så gjerne bøte på det. Han har allerede tatt et viktig skritt ved å kalle koloniseringen for en «forbrytelse mot menneskeheten». Men Frankrike har ennå ikke bedt om tilgivelse, og det sitter langt inne. I mange år ville ikke franskmennene snakke om Algeriekrigen, bare om «hendelsene».
Mange døde
— Krigen var hard. 250-450 000 algeriere mistet livet, sier historikeren Benjamin Stora.
Macron ba ham om å forsøke en forsoning via historien, men denne gangen var motstanden trolig størst på fransk side. En million såkalte pieds noirs (franskmenn eller europeere som levde i Algerie) måtte emigrere til Frankrike etter krigen, og de ønsker ikke at Frankrike skal be om unnskyldning.
De ble veldig dårlig mottatt da de kom fra Algerie, og har i alle år følt seg fremmede og utstøtt. Men de kan heller ikke reise tilbake til Algerie. Algerierne føler på sin side at landet stagnerer. Med sine enorme ressurser (olje, gass, mineraler, vann …) burde Algerie ha hatt en helt annen posisjon i verdensøkonomien. Men et svakt politisk styre har endt med at de militære har tatt over makten – i kulissene.
Islamistene holdt på å ta over makten i 1991 og Algerierne ble kastet inn i en borgerkrig. President Abdelmajid Tebboune er bare en fasade.
Fremtid og breakdance
Macron ønsker at det tre dager lange besøket skal være vendt mot fremtiden, med ungdommen. Den tok for noen år siden initiativet til bevegelsen Hirak, med ukentlige fredelige demonstrasjoner i Alger. Makten har klart å slå den ned, men mange algeriske unge er på hugget. Da Apple nylig varslet om en sikkerhetsfeil i sine telefoner og nettbrett hadde de blitt varslet av en viss Abdelkader Mouaz fra Tiaret i Algerie:
(Kilde: The Algerian Post på Twitter)
Macron skal blant annet treffe unge bedriftsledere i Oran og kanskje ta noen skritt breakdance med dem. Uten å gå like langt som Sanna Marin. Han vil danne et nytt forhold til landet, ikke bare vende seg mot fortiden.
Gass og atter gass
Det er ikke bare Frankrike som vil fornye sine forbindelser med Algerie. Norske Equinor signerte nylig en intensjonsavtale for å styrke samarbeidet med algeriske Sonatrach. De vil samarbeide mer om leting og produksjon av olje og gass, samt reduksjon av klimagassutslipp og CO2-håndtering.
De to selskapene har samarbeidet i en rekke år allerede, og det var på deres felles anlegg i In Amenas at 23 personer – deriblant fem nordmenn – ble drept i en blodig terroraksjon i januar 2013.
Granskingen etterpå viste at Statoil manglet forståelse for og ikke hadde prioritert sikkerhet godt nok. I rapporten slo granskerne fast at det er terroristenes ansvar at liv gikk tapt. Men samtidig sto sikkerhetsforståelsen i Statoil til stryk. Siden 2013 har ikke sikkerheten akkurat blitt bedre i Algerie. Men oljen, og nå aller mest gassen tiltrekker.
Som sagt: Macrons besøk lukter gass.
SE OGSÅ: France-Algérie : la réconciliation impossible ? | ARTE Info plus – YouTube
Denne teksten er skrevet av Vibeke Knoop Rachline, journalist bosatt i Paris.
