Dette er et innlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Delta i debatten? Send innlegg til debatt@transitmedia.no.
Gasstankene skal innen november nå en fyllingsgrad på 95%, mobile tankanlegg for LNG (flytende gass) etableres i rekordfart, bortfallet av russiske gassleveranser søkes kompensert gjennom diversifisering av leverandørland (bl.a. Norge og Canada). I tillegg kommer videre midlertidig drift av kullkraftverk som var besluttet nedlagt, og ikke minst en omfattende pakke for energi- og strømsparing.
Spørsmålet om kortvarig videre drift av de tre gjenværende atomkraftverkene blir besluttet i løpet av kort tid på grunnlag av en såkalt «stresstest» regjeringen bestilte tidligere i sommer. Det vil i såfall kun dreie seg om en såkalt «Streckbetrieb» i maksimalt et år på grunnlag av reaktorenes eksisterende brennstaver. Effekten av de tre AKW’ene vil i 2022 ligge på ca. 5% av den samlede strømproduksjonen. Det er ikke mye, men i nåværende krisesituasjon kanskje likevel nok til at den tyske regjeringen finner det riktig å foreta en mindre forskyving av det besluttede «Atomaussteig».
Alvoret i den tyske gasskrisen henger sammen med gassens og oljens nærmest enerådende posisjon som oppvarmingskilde. Gassen benyttes i hovedsak på tre områder: som oppvarming av private og offentlige bygg, som råstoff i industrien og i strømproduksjon. Andelen strøm produsert ved hjelp av gass er likevel ikke mer enn ca. 10%. De to største kildene til tysk strømproduksjon er de fornybare energikildene (vind, sol, bioeenergi m.m.) og kullkraft (steinkull og brunkull). I den tyske debatten kan man derfor ofte høre at landets energikrise mer er en gasskrise enn en strømkrise. Kontrasten til den norske situasjonen med elektrisitet som hovedkilde til oppvarming er derfor stor.
For å fremme energisparing i næringsliv, offentlig sektor og husholdningene har den tyske regjeringen v/energi- og klimaminister Robert Habeck (De Grønne) i dag presentert to forordninger med varighet fra hhv. 1. september 2022 til 1. mars 2023 og 1. oktober 2022 til 1. oktober 2024. Forordningene foreskriver et bredt spekter av tiltak for sparing av gass og strøm, mange av dem t.d. svært inngripende. Forordningene har føderal gyldighet, hvilket betyr at fiklinger og nølinger utløst av delstatenes hang til egenrådighet denne gang ikke vil ha noen effekt.
De viktigste tiltakene er:
Oppvarming:
- I offentlige bygg skal fellesområder (haller, gulv osv) ikke lenger bli oppvarmet; unntak for sykehus, skoler og barnehager.
- Kontorer og arbeidsplasser i offentlige bygg skal maksimalt ha en temperatur på 19 grader.
- Også private virksomheter pålegges en makstemperatur på 19 grader i kontorlokaler; for arealer med kroppsarbeid skal temperaturene ytterligere senkes.
- Butikkeiere tillates ikke å ha ytterdører stående åpne over lengre tid.
Strøm:
- All ekstern opplysning av bygninger, statuer og offentlige minnesmerker skal opphøre.
- Alle elektroniske reklameskilt må kobles fra i perioden 22.00-16.00; butikkenes utstillingsvinduer er unntatt.
- Private svømmebassenger kan ikke lenger varmes opp med strøm eller gass; gjelder ikke hoteller og offentlige bad.
- Leietagere gis rett til å holde en lavere temperatur i leilighetene enn det som er avtalt i leiekontraktene.
Andre tiltak:
- Boligvirksomheter med mer enn 10 utleieenheter forpliktes til å informere leietakerne om energiforbruk, kostnadsøkninger og innsparingspotensiale.
- Eiere av bygninger med gassbasert oppvarming må innen 2 år gjennomføre en full teknisk gjennomgang av anleggene med sikte på gjennomføring av innsparingstiltak.
- Bedrifter med et energiforbruk på mer enn 10 Gigawattimer pr. år må dokumentere at energieffektiviteten økes, f.eks. gjennom omstilling fra lampe- til LED-belysning.
Innsparingsbehovet er nok betydelig høyere enn det disse forordningene alene kan bevirke. At en stor europeisk økonomi går til disse skrittene er nå uansett interessant, og da ikke minst som erfaringsbase for en type inngrep moderne vestlige samfunn må tilbake til 70-tallets oljekrise for å ha opplevd på samme måte. Selvsagt var restriksjonene i kjølvannet av Covid på mange måter mer drastiske, men det var likevel noe helt annet. De fleste vil nok kunne leve greit med romtemperaturer på 19 grader og nedstengning av private svømmebasseng. Halvveis mørklagte byrom og monumentalbygg og minnesmerker uten belysning vil nok mange derimot kunne oppleve som trist og stusselig.
Tiltakene for mer effektive oppvarmingsanlegg, kraftig utbygging av varmepumper i private og offentlige bygninger ol. er eksempler på grep det uansett ville vært fornuftig å ta. For Tyskland innebærer dette imidlertid en ytterligere skjerping av en allerede kronisk situasjon når det gjelder tilgangen på faglært arbeidskraft – en krisesituasjon utløst av demografisk ubalanse og av EØS- og EU-borgere som i kjølvannet av Covid-krisen har reist hjem. Alene regjeringens varmepumpe-offensiv vil kreve 60.000 nye montører.
Ekspertmiljøer, arbeidsmarkedsmyndigheter og lokale industri- og håndverkskammere er enig om at situasjonen hadde sett betydelig verre ut uten den relativt omfattende innvandringen Tyskland har gjennomlevd de siste ti-årene, flyktningtilstrømningen inklusive. Tyskland har allerede i dag Europas mest liberale lovgivning for arbeidsinnvandring utenfor EU-/EØS-området. Ytterligere utvidelse av disse bestemmelsene er nå under forberedelse. Om det holder, er imidlertid et stort spørsmål.
De tyske erfaringene kan bli viktige, og læring med overføringsverdi til oss andre kan godt ligge i dette. Men utfordringene vil stå i kø.
Denne teksten er skrevet av Karsten Aase-Nilsen, skribent og blogger – ansvarlig for bloggen Tysktime.
