«I dag er det Pakistan. I morgen kan det være ditt land.»
FNs generalsekretær António Guterres
Alvorlig flom og oversvømmelse på grunn av kraftig regn har skapt kaos i Pakistan. Nå har Pakistan vært rammet av flom i flere måneder, og det har lenge vært advart om en gigantisk flom. Politisk ustabilitet i landet har dessverre ført til at flomtrusselen ikke har fått mye oppmerksomhet.
Den ustabiliteten får vi komme tilbake til senere en gang, men denne flommen, eller egentlig denne serien med flommer og oversvømmelse som følge av det, er et resultat av ødeleggende klimaendringer. Dette er ikke noe som vi kan snakke om vil skje i en mer eller mindre fjern fremtid, men noe som skjer her og nå.
Søvngang mot katastrofen
FNs generalsekretær António Guterres har kalt flommen et resultat av en monsun på steroider og advart verden mot det han kaller en «søvngang» mot «planetarisk ødeleggelse». Selv om mange bidrar med sitt så kan man ikke helt si at vi har våknet helt som verdenssamfunn til den utfordringen som klimaendringene fører til.
Jeg selv har vært sykemeldt siste uken og tilbragt mye tid i sofaen foran TVen, og sett nyhetssendinger fra Pakistan med den ene historien mer depressiv og skremmende enn den andre.
Det er lett å forstå kommentaren fra Sherry Rahman, den pakistanske klimaministeren, som kaller dette en apokalyptisk flom.
Megaflommer
Pakistanske myndigheter har vært kritisert for deres sene reaksjon, og jeg kan si meg enig med deler av den kritikken, men intet land, ingen grad av forberedelser kan gjøre noe med en slik massiv flom. Nå har Pakistan også tidligere opplevd megaflommer, senest for 12 år siden i 2010.
Det er vanskelig å sammenligne disse to flommene før vi har fått den nåværende litt på avstand, men at de kommer såpass tett på sier dessverre noe om at vi kan forvente dette langt oftere. Det kommer hjelp fra verden, men det er likevel behov for mye mer.
Enorme ødeleggelser
Ødeleggelsene er enorme, og den reelle kostnaden kommer trolig først frem en stund etter at flommen er over. Vi snakker allerede om over 1200 liv som har gått med til nå, tallene på meldte skadde er over 12.000. Disse tallene vil trolig ende opp med å bli høyere. Vannbårne sykdommer og forurensing av drikkevann vil skape enda flere problemer på sikt.
Samtidig er det noe grunnleggende urettferdig med det som skjer. Pakistan er et av verdens mest utsatte land for klimaendringer, og et av de som har bidratt minst til det. Landet har likevel satset en del på å redusere klimagassutslippene, i stor grad gjennom treplantingsprosjekter. Klimaminister Rahman sier: «Vi har vært veldig fokusert på våre globale løfter om reduksjon, men det har ikke ført oss noe sted, som man kan se.»
Med en befolkning som er verdens 5. største, bidrar landet med mindre enn 1% av de globale utslippene. Likevel er det altså et av verdens 8 mest utsatte land for globale klimaendringer. En rekke geografiske omstendigheter bidrar til det, men det er også direkte konsekvenser av klimaendringene. Er en interessert i mer informasjon om dette, så anbefales denne artikkelen fra Yale Climate Connection.
Bistandsarbeid
Landets statsminister Shahbaz Sharif og utenriksminister Bilawal Bhutto Zardari har vært ute og bedt om hjelp fra verden. Etter hvert som katastrofens omfang har gått opp for verden kommer det også hjelp, men det er foreløpig altfor lite, og altfor sent.
Også den tidligere statsministeren og trolig Pakistans mest populære politiker, Imran Khan, har holdt innsamlingsaksjoner via TV og samlet inn penger fra pakistanere i inn og utland. Store beløp, men i møte med de enorme ødeleggelsene er det langt fra nok.
Snakker vi om direkte effekt på bakken er det trolig Alkhidmat foundation, bistandsarmen til Jamat e Islami (JI), som er den tyngste aktøren. JI er et konservativt religiøst politisk parti med veldig liten parlamentarisk representasjon, mye grunnet det pakistanske valgsystemet. Men partiet er trolig landets best organiserte og har en lang tradisjon med bistandsarbeid.
Beredskap under press
Landets sivile og militære beredskapsapparat jobber på spreng, men mangler utstyr. Det er et stort behov for telt, medisiner og nødhjelp. Det store og velorganiserte militæret er landets best organiserte etat, og har mye utstyr og personell. En god del av dette brukes allerede med hell i hjelpearbeidet.
Landets sivile beredskap består i stor grad av Rescue 1122, en etat som ble etablert tidlig på 2000-tallet. De har blitt synlige for folk flest under denne flommen, etter flere vågale redningsoperasjoner med dårlig eller lite utstyr. Forhåpentligvis er dette en etat som vil bli bygget videre på fremover.
En video fra en hjelpeoperasjon hvor de reddet en familie fra flommen, og hvor et mannskap til slutt redder familiens katt har gått viral i sosiale medier. En trøst i alt det vonde som ruller over TV skjermene.
Bygninger feid vekk
Men hva kunne man ha gjort? Visst kan man snakke om klimabestandig infrastruktur, men vi snakker altså om mange ganger mer regn enn normalt.
Normalt snakker man om 3-4 sykluser med regn i en monsunsesong – nå er vi i den 8. syklusen. Videoer av store bygninger som kollapser eller blir feid av gårde med flommen viser noe om intensiteten, spesielt i nordområdene med enorme fjellområder.
Det vanskeligste og vondeste er dog alle de personlige katastrofene, familier som mister sitt levebrød. Vannmasser som drar med seg hus, kyr og mennesker. Eller aller verst, resultatet: Døde dyr, ødelagte avlinger, og ikke minst døde voksne og barn. Vondt og vanskelig å se på!
Over en meter regn
Ifølge nettstedet floodlist er totalen for regn i Pakistan normalt 50,4 mm i perioden 1. til 26. august, i år har landet fått 176,8, mm regn i denne perioden. Men gjennomsnittstallene for hele landet skjuler den virkelige katastrofen:
Sindh- og Balochistan-provinsen mottar normalt henholdsvis 20,9 mm og 50 mm, men her har det i år regnet hele 129,7mm og 442,5mm. Dessuten, regnet og flommen nord i landet vil etter hvert bevege seg sørover, og i disse områdene hvor det allerede er fylt opp med vann så vil ytterligere vannmasser bidra til flere ødeleggelser.
En landsby i Sindh-provinsen, Padidan, fikk over en meter regn i samme periode, 1187 mm for å være nøyaktig. Hele 55.000 km2 står under vann, og over 33 millioner mennesker er berørt av katastrofen så langt.
Klimatilpasning
I alt det negative kan man også skimte noen håp. I SWAT-området i KPK- provinsen nordvest i landet har tidligere treplantingprosjekter bidratt til å redusere tapene og greide å bryte farten og intensiteten til de massive vannmassene.
Treplantingen stoppet på ingen måte flommen, og trærne har i stor grad blitt utradert som følge av stormen, men minket intensiteten nok til at det ikke gikk med liv og de materielle skadene var mindre etter oversvømmelsen.
I enkelte områder har man bygd murer for på den måte å prøve å beskytte bebyggelsen, som f.eks. i byen Nowshehra. Etter flere megabølger gav muren etter, men dette gav folk tid til å flykte og redde livet. De materielle skadene er der, men liv gikk ikke tapt.
Lyspunkter
Det viser at det tiltakene nytter, og viser samtidig hvor viktig treplantingsprosjekter er spesielt i et land som Pakistan, hvor man har ekstremt lite tredekke. Prosjektet i SWAT var en ung skog, men en litt mer etablert skog kunne gjort enda mer.
Diskusjonene om slike mer langsiktige prosjekter og grep må tas, men ikke nå. Akkurat nå handler det om å samle og distribuere hjelp og utstyr gjennom de aktørene som er på bakken.
På mer langsiktig løp må Pakistan hjelpes med bedre og mer klimabestandig infrastruktur! Jeg håper norske myndigheter vil bidra. Så langt har regjeringen lovet 25 millioner kroner, det beløpet kan en håpe vil vokse, men enda viktigere tenker jeg akkurat nå er utstyr som telt og annet utstyr til støtte for hjelpearbeidet i de berørte områdene.
Jeg håper også at hjelpeorganisasjoner og ikke minst at folk flest vil bidra med å støtte de pakistanske eller internasjonale organisasjoner som har prosjekter i landet.
MDG-politiker Shoaib Sultan skriver jevnlig om Pakistan i Transit magasin. Sultan kjenner landet godt og skriver om den politiske og humanitære situasjonen i landet.
