Dette er et innlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Delta i debatten? Send innlegg til debatt@transitmedia.no.
Denne artikkelen er skrevet av Arne Melsom, nestleder Hongkongkomiteen i Norge, og Jessica KaYi Chiu, leder Hongkongkomiteen i Norge. Teksten ble først publisert i Asiapunkt, på denne lenken.
Nylig rapporterte nettavisen Hong Kong Free Press (HKFP) resultatene fra en meningsmåling om innbyggernes identitet. Målingen, som ble gjort av Hong Kong Public Opinion Research Institute (PORI) fant at andelen av befolkningen som identifiserer seg som “kinesere” øker, og nå er på det høyeste nivået siden protestene mot den kontroversielle utleveringsloven skjøt fart sommeren 2019.
Men de unge skiller seg ut. Blant de spurte i aldersgruppen under 30 år var det bare 2% som svarte at de identifiserer seg som “kinesere”, mens et overveldende flertall (76%) identifiserer seg som “hongkongere”.
Årsaker til endring
Kommentatoren Derek Yuen påpeker at en endring der flere ser på seg selv som kinesere er en utvikling Beijing vil være tilfreds med. Emigrasjonsbølgen har, ifølge ham, vannet ut antallet som kaller seg hongkongere, og mange av de som blir, er mer opptatt av materielle goder og eiendomsmarkedet. Beijings nasjonale sikkerhetslov har gitt denne gruppen en ønsket stabilitet, sier Yuen.
Yuens analyse deles ikke av alle. Universitetsforeleseren Paul Wong har vist til at svarene til de som er intervjuet kan være påvirket av samfunnets nye rammer, nå som den nasjonale sikkerhetsloven har lagt et teppe av frykt over folkemeningen i Hongkong.
Tallenes tale
Finnes det noe i tallmaterialet til PORI som kan gi relevante opplysninger om hva som ligger bak endringen? Antallet som svarer at de identifiserer seg som kinesere var 11% under 2019-protestene, og ligger nå på 18%.
Emigrasjonshypotesen
La oss først se på hypotesen til Derek Yuen om at emigrasjonen merkes i resultatene fra spørreundersøkelser. Det finnes ikke nøyaktige tall på hvor mange som har flyttet fra Hongkong, men ulike kilder indikerer at om lag 150.000 mennesker har forlatt byen fra 2020 og utover. Dette tilsvarer 2% av befolkningen.
Om vi videre forutsetter at ingen av de utvandrede identifiserer seg som kinesere, vil f.eks. en opprinnelig andel på 15 av 100 nå tilsvarer 15 av 98. Dette vil innebære en endring på godt under 0.5%. Vi kan fastslå at utvandring ikke er hovedårsaken til at svarfordelingen er endret.
Frykt, eller apati?
Hypotesen til Paul Wong om at svarene kan være påvirket av frykt er det umulig å etterprøve ut fra det tilgjengelige tallmaterialet. Likevel er det annen, tematisk tilstøtende, informasjon som det er verdt å trekke fram: oppslutningen. Det er denne rubrikken som har gått gjennom den mest dramatiske endringen i de siste årene.
Vi vet ikke sikkert årsaken til at det er så mange færre som lar seg intervjue. Likevel vurderer vi det slik at to forhold er de mest sannsynlige: apati og frykt. Begge disse forholdene vil utvilsomt gjøre seg mest gjeldende blant de som identifiserer seg som hongkongere.
Mulige konsekvenser av fall i oppslutning
La oss gjøre et enkelt overslag: I målingene før de to siste, var svarprosenten om lag 60, og omtrent halvparten av intervjuobjektene erklærte seg for å være hongkongere. Dette betyr at blant 60 av 100 som ble spurt, var det 30 som oppga hongkonger som identitet. Anta nå at 10 av de 30 hongkongerne ikke lenger vil delta, og at situasjonen ellers er uforandret.
Når 10 av 30 hongkongere i eksempelet ikke lenger svarer, går oppslutningen ned fra 60% til 50%. De 20 gjenværende hongkongerne blant 100 oppringte vil gi en andel på 40% blant de som oppga svar. Det var opprinnelig om lag 8 av 60 svar som oppga kineser som identitet. Etter forutsetningen er det ingen av disse som trekker seg fra å bli intervjuet, og når antall svar per 100 oppringte reduseres til 50, øker denne gruppens andel fra 13% til 16%.
Avsluttende betraktninger
Vi kan ikke utelukke at det er et stemningsskifte bort fra en hongkonger-identitet blant de som er eldre enn 30 år i Hongkong, slik Derek Yuen legger til grunn for sitt resonnement. Men når datagrunnlaget gås nærmere etter i sømmene, har vi pekt på en alternativ forklaring: En mulig forskyvning blant de som gir svar kan utmerket godt forklare trenden i meningsmålingene, uten at det har vært noen endring i identitetsfølelsene. Vårt eksempels reduksjon på 10% i svarandel blant de oppringte er også svært forsiktig. Er identiteten i endring? Vi vet ikke.
Det som derimot er åpenbart, er at nesten ingen av byens unge ser på seg selv som kinesere. Dette er en fortsettelse av en mangeårig trend. Det er ikke bare blant Hongkongs unge at skepsisen til Beijing fullstendig dominerer stemningen: Også i Taiwan er det bare 2-3% som identifiserer seg som kinesere.
