29. nov 22

Har Midtøstens Paris kollapset? 

Flyet tar en skarp sving til venstre og ser ut som om det skal lande i Middelhavet før hjulene slippes ned og den vakre innflyvningen over Beirut starter. Denne gangen ankommer vi Libanon sent om kvelden. Byen er opplyst, det er tydelig ikke strømbrudd i kveld.

Kristina Quintano, også kjent som Budbringeren fra Helvete, er Transit magasins faste Middelhavskorrespondent. I 20 år har hun skrevet fra områder i og rundt Middelhavet. Nå er hun i Libanon hvor hun deltar i bistandsarbeid med organisasjonen Salam LADC.

Ordet Libanon kommer fra det semittiske ordet Liban og betyr hvit. Fargen på fjelltoppene som omkranser Beirut har et elfenbenslignende skjær, de bærer navnet sitt med rette.

Med sine knappe 10.400 km2 tar det ikke mange timer å kjøre landet på kryss og tvers, men likevel oppdager man snart at en reise gjennom Libanon er som en reise gjennom historien. For når man sammenligner Libanon med sine arabiske naboland, er landet unikt på så mange måter. Her er ingen ørkenlandskap, alkohol er tilgjengelig overalt, og området er det mest skogkledde i hele Midtøsten.

(Artikkelen fortsetter etter bildegalleri.)

Beirut, en by i konstant endring

Libanon bærer fortsatt preg av å ha vært en fransk koloni, og i flere områder er alt fra veiskilt til restaurantnavn tydelig preget av det franske. I mange områder snakker innbyggerne fortsatt fransk, og mange snakker godt engelsk. I tillegg er Libanon det landet i området med størst religiøst mangfold.

Før vi i morgen setter kursen mot Bekaadalen for å jobbe med flyktninger har vi satt av en dag til å vandre gatelangs i Beirut. 

Beirut er en by i konstant endring, en by som kan ha forandret seg fra det ene besøket til det neste. Stadig flere bydeler er i ferd med å pusses opp, og det sentrale Beirut er en fryd for øyet der den lange strandpromenaden møter den arkitekttegnede handlegaten i den gamle souken. Likevel er det også fortsatt enorme ødeleggelser etter eksplosjonen i 2020 og overalt i byen ser man minnesmerker over de som døde. 

Den verdenskjente arkitekten Renzo Piano, hvis verker strekker seg fra vårt eget Astrup Fearnley museum på Tjuvholmen og til den nyoppførte hovedporten i Maltas hovedstad Valletta, har også satt sitt preg på Beirut. 

Byen er en fargerik blanding av Orienten og Vesten, og til tross for årevis med konflikter, har den på sta og eget vis beholdt sin personlighet og sin sjarme.

(Artikkelen fortsetter etter bildegalleri.)

Den perfekte stormen

Det er tydelig at befolkningen er slitne nå. Det er en grense for hvor lenge man kan være utholdende. Jeg opplever en slags resiliens-fatigue jeg ikke har sett før. 

Økonomisk kollaps, korrupsjon, covid og den store eksplosjonen i 2020 har ført til «en perfekt storm» og gjort et folk fullt av håp om til et folk som nå kjemper en daglig kamp. Ti kroner er 40.000 lire. Selv mange libanesere må nå velge mellom mat og strøm. Det er en annen form for tigging i gaten. En gjennomsnittlig libaneser tjener nå 50 dollar i måneden. 

Men libaneserne er nettopp kjent for sin utholdenhet. Okkupert gjennom tidene av kanaaneere, egyptere, assyrere, romere, persere, arabere, korsfarere, tyrkere og franskmenn, noen i måneder, andre i århundrer, er Beirut en salig blanding av alle sine tidligere herskere.

(Artikkelen fortsetter etter bildegalleri.)

I perioden før Republikken Libanon ble opprettet i 1943 blir Beirut mange steder beskrevet som en by i Syria, noe som henviser til et større geografisk område som i dag dekker mye av Syria, Libanon og deler av Jordan.

Det er en lun høstkveld vi denne gangen ankommer den lille hovedstaden ved Middelhavet.

En behagelig og ukomplisert reise er tilbakelagt, og ferden fra Gardermoen, via Frankfurt og videre til Beirut tar snaut en halv dag.

Det er en rute jeg en gang var vant til, og selv flyplassen i Beirut, med fingeravtrykk og væpnede vakter har sin sjarm.

Som nordmann reiser man rett til Beirut og får visum i sikkerhetskontrollen. I skrivende stund trengs det ingen visumsøknad i forkant.

(Artikkelen fortsetter etter bildegalleri.)

Bagasjen kommer med det samme, her er det aldri noe tull. Beirut flyplass er en av de punktligste jeg vet om, i motsetning til alt annet i Libanon, der tid virker å ha sin egen betydning, så er i det minste fly og reise en ferd på skinner.

Veien til hotellet følger kysten, og arabiske toner strømmer ut av bilradioen. Vi svinger av fra hovedveien og inn den lille gaten der jeg alltid bor, midt i Beirut sentrum.

The Grand Meshmosh er et yndet hotel blant ryggsekkturister og frivillige. Koselig, rent og avslappet lavbudsjetthotell. Foto: Kristina Quintano

På Hotel Grand Meshmosh, et lite hotell med fransktalende personale, pastellfargede bakgårdsmøbler og små, hjemmekoselige rom, skal vi tilbringe noen dager før vi skal videre innover i landet, til en helt annen verden av fattigdom. 

Men først Beirut, og aller først, et glass libanesisk vin ute i bakgården. 

Endelig er jeg tilbake, og det føles nesten som å komme hjem. Jeg har selv vokst opp i et annet lite land ved Middelhavet, og det skal godt gjøres å imponere meg med historie, sol, hav og arkitektur, men akkurat Libanon har truffet noe i hjertet mitt som jeg har stort behov for å formidle til nye reisende, og det er lett å forsvare beskrivelsen av Beirut som Midtøstens Paris.

I teksten Beauties of Beirut skriver Mark Twain i 1869:

«The rest of us had nothing to do but look at the beautiful city of Beirout, with its bright, new houses nestled among a wilderness of green shrubbery spread abroad over an upland that sloped gently down to the sea; and also the mountains of Lebanon that environ it; and likewise to bathe in the transparent blue water that rolled its billows about the ship.»

Mark Twain

Vi rusler de små bakgatene ned til strandpromenaden og trekker inn lukten av saltvann og shishapiper, lyden av yrende folkeliv og musikken som strømmer livlig fra hvert gatehjørne. Det er kveld i Beirut, og byen er full av liv. 

Langs strandpromenaden ligger luksushotell og restauranter vegg i vegg med bygninger som ennå ikke er bygget opp igjen, og som bærer tydelige preg av en grusom borgerkrig der de står som tomme skjelett fulle av kulehull, ved siden av butikker som Dior og Louis Vuitton.

5.000 år med historie

Beirut kan ikke sies å være en klassisk vakker by, men med en 5.000 år gammel historie er dette virkelig en by med kontraster, og nettopp det gjør den så utrolig fascinerende.

På Rue Hamra, en gang omtalt som Beiruts Champs Elysèes, står fiskere langs hele havnen. Både gamle og unge jogger forbi i kveldssolen, og tildekkede kvinner sitter på moderne små kafeer og skravler med sine venninner i miniskjørt mens barna sykler rundt på fortauet.

Langs promenaden står musikere og spiller, og gateartister står ved siden av små boder som selger grillede maiskolber på pinne. Denne yrende strandpromenaden er selve symbolet på Libanons mangfold.

Beirut er også kjent for sitt yrende natteliv, hippe kafeer, utstillinger, kunst og kulturtilbud og en rekke festivaler og konserter. I 2009 utnevnte UNESCO Beirut til World Book Capital for «å fremme kulturelt mangfold og dialog».

Det er godt å være tilbake i Beirut og å se at til tross for alt de står i, står det libanesiske folket fortsatt oppreist.

LES OGSÅ

FØLG

1,432FansLik
499FølgereFølg
803FølgereFølg
- Annonse -

SISTE NYTT