Dette er del 2 i en reportasjeserie fra Libanon, Beirut og Bekaadalen. Den første artikkelen i serien finner du på denne lenken:
Kristina Quintano, også kjent som Budbringeren fra Helvete, er Transit magasins faste Middelhavskorrespondent. I 20 år har hun skrevet fra områder i og rundt Middelhavet. Nå er hun i Libanon hvor hun deltar i bistandsarbeid med organisasjonen Salam LADC.
Vi befinner oss i Bekaadalen, bare noen kilometer fra grensen til Syria. På alle sider er dette dalsøkket omringet av fjell. Om sommeren blir det stekende varmt, om vinteren bitende kaldt. Midtvinters kan det komme opp mot en meter snø. For både de mange hundre tusen syriske flyktningene som bor her og for de vanlige libanesiske familiene er situasjonen i området nå nær uholdbar.
Fra 2019 til 2022 har den økonomiske situasjonen i Libanon kollapset fullstendig. Libanesere som for tre år siden var middelklasse og levde gode liv og var ute med familiene sine for å spise søndagslunsj har nå ikke penger til mat. Fattigdommen blant libanesere har steget fra 35% (som levde under fattigdomsgrensen) til 78% i dag.
I jakten på en pakke underbukser gikk vi en dag gjennom tomme kjøpesentre.
I det store nærsenteret er butikkene åpne, men det er ikke et menneske å se. Vi blir sittende i butikken til en ung mann. Han forteller at han ikke orker å stenge, for da har han ingenting å stå opp for om morgenen. Men det har ikke vært kunder på senteret på flere uker. Libanesere har heller ikke noe å handle for med sin gjennomsnittlige lønn på 50 dollar i måneden. I Bekaa er kjøpesenteret pyntet til jul, lyset er dempet, men det er rungende stille.
For de syriske flyktningene er situasjonen langt verre. Mange av dem har bodd i midlertidige bosetninger og teltleirer i over ti år.
(Artikkelen fortsetter etter bildegalleri.)
Frem til 2019 mottok flyktninger og fattige libanesere en månedlig utbetaling på 27 dollar, tilsvarende rundt 40.500 libanesiske lire, fra Verdens matvareprogram (WFP). Det har nå steget til rundt 100.000 libanesiske lire per person, men den virkelige verdien er en brøkdel av hva den var før. Den månedlige utbetalingen er rundt 7 dollar med dagens kurs.
(Artikkelen fortsetter etter bildegalleri.)
Med andre ord, på langt nær nok til å brødfø en familie. Utdannelse kan de aller fleste bare drømme om. Mange av barna er i arbeid ute på jordene fra 06 om morgenen for å dekke kostnadene til plassen familiens telt står på.
FN har besluttet at 63.883 av de mest sårbare familiene skal miste all økonomisk støtte. Bakgrunnen for dette er at FN-organisasjonen for flyktninger (UNHCR) har mindre penger, resultatet blir katastrofalt.
Det kan se idyllisk nok ut å bo i telt i strålende sol og blå himmel. Men i regn, storm, sludd og en meter med snø er det totalt krise.
Familiene vi besøker betaler 25 dollar i måneden for å leie den lille plassen på fem kvadratmeter teltet deres står på. Mange av dem har ikke sjans til å betale denne leien og har blitt kastet ut av «teltleiren», de har nå ingen steder å gjøre av seg. Flere steder står det nå tomme firkanter der det har stått et telt. Å bo i telt er ille nok når snøen står én meter høyt. Å bli bortvist fra plassen teltet ditt sto på er selvsagt uutholdelig.
(Artikkelen fortsetter etter bildegalleri.)
De fleste syriske barna får ingen tilbud om utdannelse. Søsken passer mindre søsken mens dagene går uten mye aktivisering mens en hel generasjon barn mister fremtiden sin.
Hva skal en generasjon syriske barn bygge opp landet sitt med i fremtiden om de hverken kan lese, skrive eller regne?
I en uke følger vi bistandsorganisasjonen Salam LADC (SalamNorway er en paraplyorganisasjon) som fokuserer på utdannelse og psykisk helse. I tillegg har de store distribusjoner av både mat, klær og fyringsolje gjennom hele vinteren.
Fortsatt er drømmen til de fleste syrere at de en dag skal vende hjem. I mellomtiden gjør Salam LADC alt de kan for å hjelpe dem der de er.
(Artikkelen fortsetter etter bildegalleri.)
Ved flerbrukshuset har de 750 registrerte brukere mellom 2 og 60 år. Her tilbys 15 ulike klasser hver dag, over 70 klasser i uken. Samtidig holder de 10 lokalt ansatte i jobb. Disse er alltid både libanesere, palestinere og syrere.
I det ene av totalt seks klasserom sitter kvinner og syr gjenbruksbind. Hver kvinne får utdelt 8 bind, de kan vaskes og brukes på nytt. De nydelige små rosa og røde bindene ser ut som små gavepakker. Dette prosjektet gir så enormt mye mening. Å være menstruerende kvinne i et telt om vinteren uten bind er noe jeg ikke unner noen.
(Artikkelen fortsetter etter bildegalleri.)
I et annet rom sitter kvinner og hekler klær til barna sine og små dukkeklær de kan selge videre.
I et fargerikt rom sitter de minste barna, de lærer seg ulike læringsteknikker og er så ivrige etter å vise hva de kan.
I et rom sitter barn mellom 6-9 år og lærer enkel matte og arabisk, de får opplæring i engelsk to ganger i uken. De jobber med alvorlig stillhet. De vet at de er heldige.
Når vi er på besøk får de også lære å spille sjakk. Et prosjekt vi har tatt med oss inn i flyktningleire mange steder i verden og som alltid blir godt mottatt. Sjakkens språk er grenseløst. Spillet er rettferdig.
(Artikkelen fortsetter etter bildegalleri.)
Ventelistene på å få komme til opplæringssenteret for å få undervisning er lange og kapasiteten sprengt. Situasjonen for syrere er helt låst. De har ingenting å bli for og ingenting å reise hjem til.
Flere av de vi har snakket med forteller at de vurderer sjøveien. «Vi dør sakte her», forteller de. Libanon har begynt å tvangsreturnere syrere. «Vi kan like gjerne dø i forsøket på å få en fremtid.»
I klasserommet der vi har øvd oss på engelske gloser og ukedagene sammen med barna, er det malt et stort bilde av en båt på veggen, symbolikken er hjerteskjærende.
Vinteren er rett rundt hjørnet, FN fjerner livlinjen og Norge strammer inn både bistandsbudsjettet og kvoteflyktningene. Det er visst ikke meningen at vi skal hjelpe dem hverken her eller der.
LES OGSÅ:
