Dette er et innlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Delta i debatten? Send innlegg til debatt@transitmedia.no.
I et innlegg i Dagbladet i desember presenterte utenriksminister Anniken Huitfeldt rammene for regjeringens engasjement for menneskerettigheter. Dessverre evner hun ikke å stå opp for våre verdier i møte med verdens mektigste totalitære diktatur. Huitfeldt holder ikke ord.
Huitfeldt bryter sitt løfte
“Norske diplomater er tilstede under rettssaker til menneskerettighetsaktivister”, var Huitfeldts påstand til Dagbladets lesere. For tiden pågår de mest massive angrepene mot Hongkongs folkekjære rettighetsforkjempere. Blant annet risikerer alle som kan krype og gå blant byens aktive pro-demokratiske politikere mange år i fengsel. Dette skjer i en rettssak som grovt tilsidesetter rettigheter som følger av FNs menneskerettighetskonvensjoner. Rammen er livstidsstraff, deres “forbrytelse” er å forsøke å vinne et valg.
På spørsmål i Stortinget fra Guri Melby om norske myndigheter er til stede under rettssaken i Hongkong er svaret fra Huitfeldt nei. Ikke én norsk representant er der. Hvorfor skal vi tro på Huitfeldts påståtte engasjement for menneskerettigheter når hun bryter sitt løfte i forbindelse med det historiske angrepet på Hongkongs opposisjon? Med lover påtvunget fra Beijing i byen som diktaturet ga en FN-garanti om autonomi fram til 2047.
Rammen er livstidsstraff, deres “forbrytelse” er å forsøke å vinne et valg.
Bortforklaringer uten troverdighet
Utenriksministeren viser i sitt svar til at Norge holder tett kontakt med andre land som har fast tilstedeværelse i Hongkong. Men Huitfeldt lovet spesifikt norsk representasjon i sitt innlegg i Dagbladet. Ikke at vi skulle gjemme oss bak venner.
Det norske fraværet bortforklares med at Norge ikke har noe generalkonsulat i Hongkong. Og Huitfeldt viser til at rettssaken vil foregå over lang tid. Løftet om at norske representanter skal følge rettssaker mot menneskerettighetsforkjempere er tilsynelatende avhengig av at våre folk skal kunne gå eller sykle til rettssalen. Og at overgriperen nøyer seg med en uke eller to til rettssaker mot forfulgte.
Norge har et konsulat i Guangzhou, som bare er omtrent én time unna Hongkong med lyntog. Det er ikke stor avstand og manglende miljøvennlig befordring som hindrer Huitfeldt i å holde sitt løfte.
Norge rømmer fra ansvaret
Gjennom vårt EFTA-medlemskap har Norge en frihandelsavtale med Hongkong fra 2011. I avtalen forplikter partene seg til en demokratisk utvikling. Denne forpliktelsen er grovt brutt fra Hongkongmyndighetenes side. Den omtalte rettssaken er det endelige beviset for at demokratiet i Hongkong er avviklet.
EU har ingen frihandelsavtale med Hongkong. Derfor har ikke EU en avtaletekst de kan forlange oppfølging av. Men det har EFTA, det har Norge. Dette gir Norge et særlig ansvar og en unik mulighet. Om Huitfeldt virkelig mener alvor med sitt engasjement for menneskerettigheter kan Norge gjøre noe som EU ikke kan: Vi kan vise til frihandelsavtalen og forlange at rettssaken avsluttes.
Norge vil vise et genuint engasjement for menneskerettigheter ved først å være til stede i denne og andre rettssaker mot menneskerettighetsforkjempere i Hongkong. Om forfølgelsene ikke bringes til opphør kan Norge deretter ansvarliggjøre Hongkongmyndighetene ved å erklære frihandelsavtalen for å være grovt misligholdt. Slik opptrer en stat som konsekvent prioriterer menneskerettigheter. Dessverre er det ingenting som tyder på at regjeringen kjenner sin besøkelsestid.
Et diplomatisk teater
“Norges bekymring over situasjonen i Hongkong tas opp jevnlig i møter med kinesiske myndigheter, i media og i FN”, forteller Huitfeldt i sitt svar til Melby. Huitfeldts partikollega Marianne Marthinsen beskrev på en utmerket måte det nytteløse i slike uttalelser i en kommentar i Aftenposten: Dette er et teater der Beijings representanter er til stede når kritikk framføres.
Aldri har en eneste opposisjonell i Kina eller i Hongkong hatt noen glede av norske monologer. De eneste fora der slike ellers meningsløse verbaløvelser kommer til nytte, er på hjemmebane. Som i svar på spørsmål fra stortingsrepresentanter.
Det finnes ingen mirakelkur som på kort sikt vil hjelpe diktaturets ofre. Det er ikke galt av utenriksministeren og norske diplomater å ta opp forholdene i bilaterale samtaler. Men hvorfor dokumenteres aldri den norske kritikken i offentlig tilgjengelige referater? Hvorfor anerkjennes ikke det fordekte diplomatiets fallitt, gitt den katastrofale utviklingen i menneskerettighetssituasjonen i Kina etter at de diplomatiske relasjonene ble normalisert i 2016?
Dessverre er det ingenting som tyder på at regjeringen kjenner sin besøkelsestid.
Knefallet i Hongkong
“Norges ambassadør til Kina besøkte Hongkong i januar”, skriver utenriksministeren i sitt svar til Melby. Hun fortsetter med å fortelle at ambassadøren tok opp sikkerhetsloven med byregjeringens leder.
Formuleringen som Huitfeldt benytter, “tok opp”, er nok en bekreftelse på regjeringens aversjon mot å kritisere kinesiske myndigheter. Det er ikke til å forstå at utenriksministeren velger å uttrykke seg slik når FNs Menneskerettighetsråd er konkret og tydelig: I vurderingen av menneskerettighetssituasjonen i Hongkong påviser rådet at sikkerhetsloven utgjør en trussel mot rettigheter innbyggerne skal være garantert etter FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter. I rapportens punkt 14 presiseres at “Hong Kong, China should: Take concrete steps to repeal the current National Security Law and, in the meantime, refrain from applying the Law.”
Det er trist at vår utenriksminister i sitt svar til Melby ikke kan vise til at Norges ambassadør kom med et konkret krav om at sikkerhetsloven må trekkes tilbake, og ikke må komme til anvendelse. Vi ber Huitfeldt om å revurdere beslutningen om å holde seg borte fra rettssaker mot menneskerettighetsforkjempere i Hongkong.
Denne kronikken er skrevet av Arne Melsom og Jessica KaYi Chiu, nestleder og leder, Hongkongkomiteen i Norge
