Dette er et innlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Delta i debatten? Send innlegg til debatt@transitmedia.no.
12. februar la Politiets sikkerhetstjeneste (PST) fram sin årlige nasjonale trusselvurdering. Det framgår at Russland og Kina uten sammenlikning er de største truslene mot Norge.
Det er viktig at vi ikke glemmer den modige opposisjonen i de to stormaktene. Vi kan ikke forvente noen forbedring så lenge hegemonisøkende diktatorer sitter ved makten. I Hongkong pågår det i disse dager en rettssak der Norge er i en unik posisjon for å ansvarliggjøre overgriperne.
En ting autoritære diktaturer har til felles, er gjennomgripende frykt mot kritikk og opposisjon. Alt som kan rokke ved maktmonopolet må kontrolleres. Profilerte kritikere blir berøvet sin frihet, og dør i fengsel.
Den 16. februar kom meldingen om at Aleksej Navalnyj var død i russisk fangenskap. Navalnyj var en frittalende opposisjonell som blant annet kritiserte den omfattende korrupsjonskulturen som har vokst fram under Putin.
I august 2020 ble Navalnyj utsatt for et drapsforsøk med giften novichuk. Han ble frisk etter behandling i Tyskland. Til tross for den åpenbare faren for nye forsøk på å ta ham av dage, valgte den urette regimekritikeren å returnere til Russland. Diktaturets farligste kritikere er de som legger vekk frykten for egen sikkerhet.
Kun få timer etter at Navalnyjs dødsfall ble kjent, uttalte statsminister Støre at han la det fulle ansvaret på russiske myndigheter. Dette står i sterk kontrast til daværende statsminister Solbergs reaksjon da fredsprisvinner Liu Xiaobo døde i forvaring i Kina i 2017: kjemisk fri for kritikk av hvordan kinesiske myndigheter hadde behandlet Liu.
(Artikkel fortsetter etter foto.)
Nå pågår rettssaken mot Hongkongs største frihetsikon: Mediegründeren og demokratiforkjemperen Jimmy Lai. Kommunistpartiet har satt ham opp i firerbandelister og partiorganet People’s Daily har erklært at Lai er den “fremste av de fire”.
I likhet med Navalnyj er støtten til Lai stor blant regimekritikere. I likhet med Navalnyj har Lai hatt mange muligheter til å unnslippe en livstidsstraff ved å dra i eksil.
Intervjuer som er referert av Washington Post, gir sterke indikasjoner på at et vitne i saken mot Jimmy Lai er blitt torturert. Amnesty karakteriserer rettssaken som et skuebrød, og krever at Lai umiddelbart må få sin frihet tilbake, og at alle tiltaler frafalles. Men, med håndplukkede regjeringsoppnevnte dommere, kommer Lai til å bli dømt.
Det er en overhengende risiko at vi får en ny Liu Xiaobo, en ny Aleksej Navalnyj: Jimmy Lai, en profilert og modig demokratiforkjemper som insisterer på å bli blant sitt folk, risikerer å dø i fengsel.
Norge har ingen bilateral avtale med verken Russland eller Kina med menneskerettighetsforpliktelser. Men med Hongkong har vi en frihandelsavtale gjennom EFTA der partene “bekrefter sin forpliktelse til demokrati og menneskerettigheter”.
Regjeringen har derfor en mulighet til å vise at Norge står opp mot diktaturer som hensynsløst forfølger sine kritikere. Med den bilaterale avtalen i hånden kan vi forlange at Hongkongmyndighetene følger Amnestys oppfordring. Om Lai ikke får sin frihet, er avtalen grovt misligholdt, og må sies opp.
Hvis regjeringen svikter Lai, og velger å se en annen vei, kan det bare være av to årsaker: 1, Støres kritikk av behandlingen av Navalnyj er motivert av norsk publikums reaksjon på dødsfallet, og ikke noe engasjement for menneskerettigheter i Russland. Eller 2, kinesiske menneskerettighetsforkjempere har mindre verdi enn sine russiske kolleger.
Vårt håp er at regjeringen anerkjenner at menneskerettigheter er universelle, og at avtaler forplikter. Da finnes det ingen annen logisk konklusjon enn at Hongkongmyndighetene holdes ansvarlig.
Denne kronikken er skrevet av Arne Melsom og Jessica KaYi Chiu, nestleder og leder, Hongkongkomiteen i Norge
