Frontrunner CMS
Frontrunner CMS

– Det er bare du som legger ned blomster her

8 ÅR SIDEN BARCA NOSTRA-FORLISET: Den 18. april 2015 gikk en himmelblå tjue meter lang båt ut fra stranden Garabulli, øst for Tripoli. Båten bar ikke noe offisielt navn, men i baugen var det skrevet på arabisk: Velsignet av Allah. Blant oss som til stadighet omtaler skipet, blir det i ettertid kalt Barca Nostra, vårt skip.

Denne teksten er skrevet av Kristina Quintano, fast middelhavskorrespondent og kulturkommentator for Transit Magasin.

Inti biss tpoġġi l-fjuri hemm – Det er bare du som legger ned blomster her

Det tar bare tre minutter å kjøre fra flyplassen på Malta til den nygotiske kirkegården Iċ-Ċimiterju ta’ Santa Marija Addolorata, Santa Maria Addolorata Cemetery, som ruver på toppen av Tal-Ħorr Hill utenfor landsbyen Paola. Fra store deler av Malta kan man se spiret på den storslåtte kirken. Her på kirkegården, som ble påbegynt i 1862, blant mausoleer og statuer i marmor og bronse, ligger mine besteforeldre, nannu John og nanna Iris, begravd.

Når jeg lander, er ofte det første jeg gjør, å kjøre innom Addolorata. Jeg svinger inn den storslåtte oppkjørselen og stopper ved siden av en av de tre blomsterbilene som alltid står parkert utenfor kirken. Avhengig av sesong selger de buketter bestående av lokale og importerte blomster. Jeg kjøper alltid to buketter.

Først tar jeg turen til nanna og nannu. Min fantastiske farfar døde bare en uke før han rakk å se min nyfødte sønn våren 1995. Min farmor døde julaften 2019 i en alder av 91 år. Frem til da var hun familiens matriark og overhode. Hun hadde åpne armer, kjøkkenforkle, en maltesisk timpana i ovnen og elsket høylytte italienske talkshows. Jeg har vært lettet over at hun slapp å se sitt elskede Italia bli så hardt rammet av Covid-19.

Min farmors pikenavn var Cremona, og den knøttlille landsbyen Quintano i Italia ligger i nettopp provinsen Cremona, seks mil fra Milano. Jeg har alltid syntes det var vakkert at Quintano giftet seg med Cremona og ble ett.

På kirkegården Adallorata i byen Paola på Malta ligger de 24 navnløse. Så ofte hun kan legger Kristina blomster på gravene som ligger ved siden av hennes besteforeldre. 1050 mennesker omkom i forliset 18. april 2015. Foto: Bendik Østbye Johannessen

Rett bortenfor vår familiegrav, ved siden av gravplassen til babyer og dødfødte, ligger også tjuefire navnløse flyktninger. Den yngste av dem er en gutt på bare ti år. I en hvit kiste med teksten Body no: 132 ble han senket ned i en grav i en verdensdel han aldri hadde vært i før. Ingen vet hvem han er. De resterende tjuetre gravlagte er alle i tjueårene. 

De tjuefire gravene er omringet av tørre oliventrær, og det eneste som sier noe om hvem som ligger der, er en marmorplate med teksten:

«All humanity weighs the same at eternity´s gates. Here lies 24 of the many souls who met their final peace after their lives were cruelly condemned to the sea by our indifference. May they be remembered as our mothers, fathers, brothers, sisters and children.«

Dersom det bare hadde vært disse tjuefire som hadde druknet denne dagen, ville det ikke vært nevneverdig unormalt en aprildag i 2015. Men det nevnte forliset er det verste som har funnet sted i Middelhavet i nyere historie. For med unntak av de tjuefire kroppene som ble funnet umiddelbart etter at båten de satt i sank, og de tjueåtte som overlevde og etter hvert ble fraktet til Italia, var det over ett tusen mennesker til som satt fast under dekk. De ble ikke hentet opp før over et år senere.

«All humanity weighs the same at eternity´s gates. Here lies 24 of the many souls who met their final peace after their lives were cruelly condemned to the sea by our indifference. May they be remembered as our mothers, fathers, brothers, sisters and children.» Foto: Kristina Quintano / Bendik Østbye Johannessen

Barca Nostra

Den 18. april 2015 gikk en himmelblå tjue meter lang båt ut fra stranden Garabulli, øst for Tripoli. Båten bar ikke noe offisielt navn, men i baugen var det skrevet på arabisk: Velsignet av Allah. Blant oss som til stadighet omtaler skipet, blir det i ettertid kalt Barca Nostra, vårt skip.

Båten var lastet til randen, og bare noen minutter etter at den hadde lagt ut i nattemørket, snudde den uerfarne kapteinen båten og satte kursen tilbake mot stranden utenfor Tripoli. Båten lå for lavt i vannet, og han var sikker på at dette ville ende med tragedie. Da han nærmet seg stranden, ble han møtt av de væpnede smuglerne som skjøt i luften, og som sa at de kunne velge mellom å fortsette utover eller bli skutt. Den blå båten satte så kursen mot Europa med om lag 1100 mennesker om bord. De var fra blant annet Senegal, Mauritania, Nigeria, Elfenbenskysten, Sierra Leone, Mali, Gambia, Somalia, Eritrea og Bangladesh og hadde blitt ført om bord i puljer på hundre av gangen for så å bli presset sammen lag på lag i alle båtens hulrom. Det var ingen vei tilbake.

Senegaleseren Ibrahima hadde ventet siden klokken tre om morgenen for å få lov til å gå om bord i skuta. Sammen med noen venner fra Senegal hadde han etter en lang og vanskelig reise til Libya endt opp her, men i kaoset på stranden var de blitt adskilt. Han forteller at han sto i gruppe åtte, men etter gruppe sju stanset smuglerne lastingen og fylte i stedet båten opp med nyankomne som var fraktet dit i en kjølebil. Sammen med tre hundre andre sto Ibrahima tilbake på stranden da båten la fra land. Sannsynligvis reddet det livet hans.

En av dem som var om bord, var Abdi. Han var en av tjuefire mennesker fra Somalia som hadde fått plass i båten. Desperat etter å forlate Libya og uten annen vei bort fra det borgerkrigsherjede landet enn sjøveien, forteller han at han aldri var redd. Han hadde ikke et liv verdt å leve der han reiste fra, nå hadde han en femti prosent sjanse til et nytt liv i Europa. «Enten synker vi, eller så overlever vi», forteller den unge mannen. Mange av menneskene om bord var blitt holdt til fange i grusomme fangeleirer i Libya, de hadde blitt kjøpt, solgt, skutt på, mishandlet og forfulgt.

Da mørket falt på, og båten var kommet omtrent 100 kilometer ut fra kysten av Libya, skjedde det de hadde fryktet mest. De begynte å ta inn vann. De var fortsatt nærmere Libya enn Malta og kapteinen sendte ut nødanrop. På den tiden hadde EU avbrutt det omfattende søk- og redningsarbeidet sitt, så det første skipet som ankom båten som var full av flyktninger, var det store handelsskipet King Jacob. Klokken viste nesten midnatt, det var bekmørkt og ingen måne. Mannskapet på King Jacob forteller at da de satte lysene mot fiskerbåten, var synet som møtte dem ikke til å tro.

Hundrevis av mennesker presset sammen på dekk som ropte og tryglet etter hjelp. Kapteinen på King Jacob stanset maskinen på skipet og forsøkte å legge seg forsiktig inntil den blå båten. Den uerfarne kapteinen på fiskerbåten kjørte først rolig mot handelsskipet, men så satte han av uforklarlige grunner opp farten, sannsynligvis ved en feil, og kjørte rett inn i siden på det langt større fartøyet. De overlevende forteller at båten de befant seg i, skrapte bortover siden av King Jacob, noe også skadene på båten viser. 

Senegaleseren Abdi husker at etter det hadde de ikke en sjanse. Fortvilede mennesker flyttet seg over på en side og så sank båten. I løpet av bare noen minutter var hele den blå skuta med teksten Velsignet av Allah borte fra overflaten. Tilbake sto mannskapet på King Jacob forferdet og bevitnet det hele. Abdi var en sterk svømmer. Han minnes det øyeblikket han havnet i vannet.

Barca Nostra ble stilt ut under Venezia-biennalen i 2019. Båten sank 18. april 2015 etter en tragisk kollisjon med et portugisisk containerskip som hadde kommet til unnsetning. Foto: Kristina Quintano

«Jeg lå under båten, langt under vann», forteller han. «Da jeg kom opp til overflaten, klamret mennesker seg til meg. Klærne mine ble revet av i kraften fra andre menneskers fortvilelse.»

Abdi forsøkte å hjelpe dem han kunne, men måtte til slutt ta imot taustigen som ble kastet ned fra King Jacob og komme seg opp til dekk. Havet var fullt av mennesker som hylte i mørket og tryglet om hjelp. Det var beksvart ute, og redningsarbeidet var nesten umulig. Tjueseks mennesker kom seg levende opp i det store handelsskipet.

Tidlig neste morgen kom et italiensk kystvaktskip. Om bord i skipet var legen Giuseppe Pomilla. Synet som møtte kystvakten i morgentimene, var ubeskrivelig.

«Alt var helt stille», minnes Giuseppe. «Ikke en lyd. Ingen rørte på seg.» Legen gikk om bord i en RIB, og først da de kom nærmere havoverflaten, så de likene som lå og duppet i vannet. «De var så mange, og de beveget seg i takt med bølgene, som små bøyer.»

Giuseppe og noen kollegaer begynte å løfte opp likene i håp om å finne noen i live. Så hørte de en mann rope. Han var euforisk da han ble dratt om bord i gummibåten og sverget at han kom til å elske Italia for alltid. Giuseppe og mannskapet fra kystvakten fant enda en mann i live som de dro opp i båten. Mange år senere tenker fortsatt legen på om de kunne ha oversett noen. Kunne det ha vært flere som lå der og duppet i bølgene uten å klare å bevege på seg, eller som var for slitne til å gi fra seg en lyd?

Til sammen ble tjueåtte mennesker reddet. Tjuefire lik og tjuesju overlevende ble fraktet i land på Malta av det italienske kystvaktfartøyet Bruno Gregoretti. Da det grå skipet seilte inn i Grand Harbour i Valletta, sto Leger Uten Grenser og medisinsk personell fra sentralsykehuset Mater Dei og ventet på kaia.

En overlevende, en mann fra Bangladesh, var fløyet til Catania på Sicilia med helikopter på grunn av skader. Resten av dem som hadde satt ut fra stranden Garabulli et halvt døgn tidligere, over ett tusen mennesker, forsvant ned på 370 meters dyp.

MALTA: Den nygotiske kirkegården Iċ-Ċimiterju ta’ Santa Marija Addolorata, Santa Maria Addolorata Cemetery, ruver på toppen av Tal-Ħorr Hill utenfor landsbyen Paola. Foto: Kristina Quintano / Bendik Østbye Johannessen

Det ultimate svik

Det ble først rapportert at omtrent åtte hundre mennesker hadde druknet, men etter at et team ledet av en italiensk patolog fikk tilgang på likene, har de regnet ut at det var omtrent 1100. Det ble satt i gang et oppdrag som innebærer å identifisere og navngi de savnede, men seks år etter forliset, er bare fire mennesker identifisert.

Patologen dr. Cristina Cattaneo mener det er hårreisende at de ikke får mer midler til å undersøke hvem menneskene var. Hun sier at når et fly havarerer eller synker til bunns, forsøker de å finne ut så mye som mulig. Hvorfor skulle det være annerledes med et skip tilsvarende fire fly fullastet av mennesker.

Å ikke navngi mennesker som drukner, er det ultimate svik. Så langt har teamet til Cattaneo åpnet 350 mapper for savnede personer etter at familier har tatt kontakt for å finne ut om deres pårørende var om bord i båten. Seks år har gått, og de leter fortsatt etter sine kjære. 

Den 27. juni 2016 ble skipet hevet og løftet til overflaten. Dette var første gang en båt med flyktninger ble hevet fra en slik dybde i Middelhavet. Synet som møtte dykkerne der nede, var ubeskrivelig. Italienske dykkere festet en enorm krans rundt båten før de hevet den. Operasjonen kostet over 9,5 millioner euro, og båten ble fraktet til en militærbase på Sicilia. Der var en hær av frivillige, brannmannskap og patologer, klare til å sette i gang med identifisering.

Da båten ble tauet inn i havna på Sicilia, var den dekket av svarte presenninger så ingen skulle falle ut. Det var et overveldende syn. I tolv dager jobbet 348 mennesker på skift med å hente kroppsdeler ut fra den sjøblå båten. Hele skroget var fylt med kroppsdeler, ansikter som var ugjenkjennelige etter et år på bunnen av havet.

I alle båtens hulrom lå det mennesker, til og med der ankeret skulle ha vært. Cattaneo forteller at de lå i seks lag og så ut som utstillingsdukker med klær uten hud og kjøtt. Hun hadde aldri sett noe lignende. Dette var nytt for alle de involverte, og det mest kompliserte arbeidet var å være sikre på at riktig kroppsdel hang sammen med riktig hode. Cattaneo ville bevare alt som var mulig å beholde av sener og annet som kunne tas DNA av.

På slutten av sommeren 2016 var 30 000 kroppsdeler samlet sammen og brakt til Cattaneos laboratorium i Milano. Det møysommelige arbeidet viste etter hvert at det var 30 % flere mennesker i båten enn de 800 først antatt. Patologen forteller om såpeglatte kroppsdeler og en temperatur på førti varmegrader i den sicilianske sommeren. Stanken var uutholdelig, og forholdene så brutale at de kun jobbet i tjue minutters skift. 

Dersom et skip med ett tusen hvite mennesker hadde sunket, ville du ha hørt om det.

Ibrahima, mannen fra Senegal som ikke fikk plass i båten, har hjulpet til med å navngi vennene hans som var om bord. Han har reist tilbake til sin landsby Kothiary, øst i Senegal og står på bar bakke. Han hadde solgt alt han eide for å kunne sette ut på denne turen. Fortsatt gråter han når han snakker om sine døde venner. 

Abdi, som overlevde reisen, forsøker å skape seg et liv i Nord-Europa, men han sier at han aldri vil komme over det han opplevde der ute på havet. Skammen over å ha overlevd og gleden over å være i live er for mange uforenelige. Han er takknemlig for arbeidet til det italienske teamet med å forsøke å identifisere de døde, og er glad for at noen prøver å finne ut hvilke av beinrestene som tilhører hans venner. Patologen Cattaneo og teamet hennes er dypt frustrert over EUs innstilling til mennesker som forsvinner i Middelhavet, og det er nesten umulig å oppdrive nok midler til å fortsette identifiseringen, men de forsøker fortsatt. Nå jobber de på frivillig basis.

Sydd inn i klærne fant de eksamenspapirer, karakterkort, kjærlighetsbrev, id-kort og andre av menneskers mest verdifulle eiendeler. En atten år gammel gutt hadde sydd en liten pose med sand fra landsbyen han kom fra, inn i skjorten sin som et minne om det livet han forlot. Jeg kjenner meg sånn igjen i det. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har tatt med en håndfull sand fra St. Thomas Bay eller et par småsteiner fra Munxar Hill når jeg har reist fra Malta til Norge. Disse hverdagslige handlingene viser så tydelig at mennesker på flukt er helt vanlige mennesker. 

David Grima, direktøren på Addolorata kirkegård minnes dagen. Sammen med de tjuefire døde fant de en bibel og tekster skrevet på tigrinja, et av Eritreas hovedspråk. Hver kropp ble tildelt et nummer. Alle klærne er bevart, og det er tatt bilder av de døde. I et arkiv er deres personlige opplysninger nedskrevet, høyde, hårfarge, øyenfarge, antatt alder. Obduksjonen av alle de tjuefire viser at de døde av drukning. Den ti år gamle gutten var 139 centimeter høy og hadde på seg olabukser og en blå hettegenser med teksten Living the Dream. På bildet av den døde gutten er de store, mørke øynene hans halvåpne, innrammet av lange, sorte vipper. De tynne beina hans skal aldri vokse seg store.

Maltesiske patologer har bevart alt av DNA-bevis og har tatt blodprøver av alle de tjuefire i håp om at noen en dag skal søke etter sine kjære. Både patologen i Italia og på Malta sier at de savner en felles database for DNA-søk etter bortkomne flyktninger, og at alt arbeidet er forferdelig tidkrevende. Det ville ha gått langt fortere å søke etter omkomne og gi svar til fortvilede familiemedlemmer, dersom de hadde hatt midler. International Commission on Missing Persons basert i Haag er i gang med et slikt felles DNA-system, men det er langt igjen. Tusenvis av savnede flyktninger er gravlagt i nummererte graver spredt rundt langs Middelhavet. Bare noen få er identifisert og hentet av sine familier. 

Både den maltesiske statsministeren og ledere fra EU senket hodet idet maltesiske soldater bar de brune kistene opp bakkene til det siste hvilestedet på Addolorata. Rundt dem sto noen av de overlevende og gråt, noen sank sammen i utrøstelig sorg. Tjuetre brune kister og en liten hvit med teksten Body no: 132 ble senket ned i en umerket grav på Malta 22. april 2015. 

«We mourn them, because irrespective of our creed, nationality, race, we know that they are our fellow human beings», sa biskopen på Gozo, Mario Grech, i sin minnetale under seremonien, hvor både kristne og muslimske geistlige deltok.

Omlag 1350 mennesker omkom da Titanic sank for over ett hundre år siden. Da bilfergen MS Estonia sank høsten 1994, døde 852 mennesker. Jeg tar meg ofte i å undre meg over hvorfor nesten ingen jeg kjenner i Norge, har hørt om forliset av 18. april 2015, men jeg vet jo egentlig svaret. Dersom et skip med ett tusen hvite mennesker hadde sunket, ville du ha hørt om det.

Det er ennå to måneder til bildet av Alan Kurdi skal vekket verden, og ifølge norsk media har ikke flyktningenes krise begynt ennå.

Idet jeg forlater kirkegården en kald januardag, nikker blomsterselgeren til meg og sier: «Inti biss tpoġġi l-fjuri hemm – Det er bare du som legger ned blomster her.»

Til minne om alle de som mistet livet 18. april 2015.

LES OGSÅ

FØLG

1,627FansLik
512FølgereFølg
924FølgereFølg
- Annonse -spot_img

SISTE NYTT