Dette er et innlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Delta i debatten? Send innlegg til debatt@transitmedia.no.
Shoaib Sultan skriver fast for Transit Magasin om pakistansk politikk og samfunn.
«Du har beskrevet regjeringen i Pakistan som fascistisk, hva synes du om at en representant for et fascistisk styre møter norske myndigheter?»
Dette spørsmålet ble rettet til meg i forbindelse med at Hina Rabbani Khar, statssekretær i Pakistans utenriksdepartementet, besøkte Oslo. Jeg var invitert til NRK Nyhetsmorgen, 6. juni, for å diskutere dette besøket. Jeg svarte, som jeg faktisk mener, at det er problematisk å snakke med fascister, men det kan rettferdiggjøres om man faktisk tar tak i det problematiske. Man kan snakke med alle, men det er viktig å spørre Utenriksdepartementet om hva man skal snakke med dem om.
Nå har jeg ikke kalt Shehbaz Sharif sin regjering i Pakistan fascistisk som sådan, men beskrevet en fascistisk metodebruk fra regimet, for å undertrykke sine politiske motstandere og majoriteten av landets befolkning.
Forskjellen mellom fascistisk metode og ideologi kommer jeg gjerne tilbake til på et senere tidspunkt; Det er en viktig, om enn litt teoretisk distinksjon, for best mulig å forstå problemet og hvordan en skal behandle dette.
Hvor er kritikken?
Jeg har avventet om det kommer noe fra det norske utenriksdepartementet om besøket, men bortsett fra et par oppføringer i UDs kalender har det ikke vært mye informasjon om dette besøket fra norske myndigheter. Jeg kan heller ikke finne noe om besøket hennes hos utenriks- og forsvarskomiteen på Stortinget.
Pakistanske myndigheter har imidlertid skrevet litt om dette besøket på egne sider, og det har det pakistanske diplomatiske magasinet The Diplomatic Insight også gjort.
Det problematiske er ikke hva som står der, men alt hva som mangler. Pakistan er et land som de siste 14 månedene har glidd over fra et svakt demokrati til et korrupt regime som av flere og flere beskrives som en uerklært militær overtagelse, eller det som gjerne kalles kamplov. Alt dette med en korrupt og inkompetent politisk fasade.
Landets største politiske parti får ledere og medlemmer i titusentall arrestert. De kan slippes fri om de tar avstand fra Imran Khan og partiet hans. Ellers diktes det opp den ene saken etter den andre opp dem.
Men den største forbrytelsen mot det pakistanske folket mener jeg faktisk er at dette regimet har fratatt veldig mange håpet om en bedre fremtid, slik som jeg nevnte i forbindelse med det tragiske forliset utenfor Hellas.
Med en slik rasering av demokratiske verdier, ble noe av dette tatt opp i samtalene med statssekretær Hina Rabbani Khar?
Det å la være å holde valg, massivt valgjuks på de få lokale valgene vi har sett, ble noe av det tatt opp?
At de nekter å la internasjonale observatører overse et eventuelt kommende valg, etter at Khan er nøytralisert, ble dette tatt opp?
For ja man kan og bør snakke, også med folk man ser på som fascister, men da bør de utfordres på akkurat dette. Jeg vet ikke om leder for utenriks- og forsvarskomiteen på Stortinget Ine Eriksen Søreide tok noe av dette opp i sine samtaler, eller om statsråd Anniken Huitfeldt eller statssekretær Erling Rimestad gjorde det i sine møter, men jeg håper de kan svare på dette.
Pressefriheten avvikles
Drapet på gravejournalisten Arshad Sharif, den statlige kidnappingen av den kritiske journalisten Imran Riaz Khan og utallige andre, for ikke å snakke om forsøket på å stogge pakistanske journalister i utlandet gjennom falske saker mot dem og trusler mot dem og deres familier i Pakistan.
Alt dette undergraver enhver form for pressefrihet.
Virkeligheten er at store deler av pressen er kjøpt og betalt. Pakistanske medier har fått beskjeder til sine studioer om å ikke nevne Imran Khan ved navn. Ved å nekte mediene å snakke om Khan vil regimet få bukt med populariteten hans, men problemet er at det ikke lykkes.
Virkeligheten er at journalister som er kritiske til regimet forfølges, kidnappes, tortureres og ydmykes. Regimet forsøker å true til stillhet enhver form for kritisk journalistikk.
Tok Regjeringen og Utenrikskomiteen opp noe av dette i sine møter med Khar? Det håper jeg, og jeg håper Utenriksdepartementet kan klargjøre dette for våre lesere.
Fagbladet Journalisten har også skrevet om drapet på Arshad Sharif. Jeg håper flere journalister kan ta opp disse sakene, om Pakistans utvikling, og ikke minst stille spørsmål til norske politiske ledere i regjering og på Stortinget om hva de snakker om i disse møtene.
Vi må kreve at forfølgelse av journalister fordømmes i klare(re) ordelag!
Menneskerettighetsbrudd
Det foregår grove brudd på menneskerettighetene i Pakistan. Amnesty og andre menneskerettighetsorganisasjoner er tydelige i sine fordømmelser. Myndighetene i vestlige land er ikke fullt så klare.
På alle disse punktene kan det hende det var tydelige og klare beskjeder fra norske myndigheter og politikere. En tydelig fordømmelse burde ha kommet i møtene med storting og regjering, og det kan jo hende det har vært gjort bak lukkede dører, men vi ser ingen indikasjon på det.
Inntrykket man får fra skrivet fra Pakistansk UD tyder på et mer jovialt møte hvor kun saker av felles interesse ble tatt opp. Jeg håper selvsagt at det ikke stemmer.
Joda, men kan og bør snakke med fascister, men greier man ikke ta opp grove brudd på menneskerettigheter, manglende presse- og ytringsfrihet og forvitrende demokrati, ja da burde man kanskje avlyse disse møtene. Alt man gjør ved å unnlate å stille disse spørsmålene er egentlig å støtte fascismen.
