India: Politisk dissident ofres for å vinne valget

Shoaib Sultan skriver fast for Transit Magasin om pakistansk politikk og samfunn.

India har hele tiden anklaget Pakistan for å stå bak uroen i det indiskokkuperte Kashmir. Nå viser det seg at uroen har lokale røtter.

Kashmir er delt mellom tre land. Pakistan kontrollerer den nordvestlige delen (de nordlige områdene og Azad Kashmir, India kontrollerer den sentrale og sørlige delen (Jammu og Kashmir), og Kina kontrollerer den nordøstlige delen (Aksai Chin). Selv om Kashmir i praksis administreres av de forskjellige landene, har India aldri formelt anerkjent de to andre landenes krav på noen av delene i regionen. Pakistan ser hele området som omstridt territorium og regner ikke Indias krav som gyldig.

Gitt den politiske uroen i Pakistan har India kommet svært lavt på agendaen i Islamabad det siste året, og ingen kan vel beskylde den sterkt pressede Shahbaz Sharif-regjeringen for å ha noe fokus på Kashmir. Likevel har uroen ikke avtatt, men snarere økt. Det viser at det ikke handler om Pakistan men at folket i Kashmir forkaster og tar avstand fra den indiske okkupasjonen.

På bakgrunn av urolighetene i Pakistan forsøkte India å arrangere et møte for G20-landene i Srinaga i Kashmir, i mai i år. Dette er et grovt brudd på et område som FN anser som omstridt. Artikkel 5 i den fjerde Genèvekonvensjonen erklærer borgere av en konfliktfylt region eller stat for «beskyttede personer». Altså bryter India Genèvekonvensjonen, sammen med en rekke andre artikler, internasjonale lover og særlig FNs sikkerhetsråds resolusjon.

Tanken var å bruke G20-møtet til en stilltiende godkjenning av den indiske okkupasjonen, eller i det minste selge ideen om at verden aksepterer den indiske endringen som reverserer Kashmirs status som omstridt territorium. Her mislyktes India fullstendig, og en rekke land nektet å delta eller sendte lavnivå delegasjoner. En flause og en gedigen ripe i lakken for Modi-regimet.

Hva blir så løsningen for å redde ansikt, og ikke minst regjeringen til neste valg? Da ser vi at den høyreekstreme og hindunasjonalistiske BJP partiet kjører sin standard respons; offeret er den kashmiriske lederen Yasin Malik.

Malik er en politisk aktivist og tidligere leder for den separatistiske organisasjonen Jammu and Kashmir Liberation Front (JKLF). Han ble født 13. januar 1966 i Srinagar, Kashmir. I løpet av sin tid som leder for JKLF spilte Malik en fremtredende rolle i den separatistiske bevegelsen i kampen for et fritt Kashmir.

Det er lenge siden Malik har snakket om bruk av våpen, han har i 30 år satset på en fredelig protestbevegelse for å rette oppmerksomheten mot den politiske situasjonen i Kashmir, i Gandhis fotspor for frihet, som inderne selv sier. Ironisk nok har Malik, ikke ulikt Gandhi, brukt sivil ulydighet og ikke-vold som strategi i kampen for rettferdighet og frihet. Han har også organisert massemøter og streiker for å understreke det kashmirske folkets ønske om uavhengighet.

Malik sonet inntil nylig en livstidsdom etter å ha blitt arrestert i 2020 for sin politiske virksomhet. Han har vært inn og ut av fengsel siden 1990-tallet. Det som nå har skjedd, er en alvorlig forverring av hans situasjon, noe som ikke har fått oppmerksomhet i vestlige medier, som er opptatt av krigen i Ukraina. Livstidsdommen mot Malik er omgjort til dødsstraff, noe som burde fjerne ethvert slør fra hindunasjonalistenes fascistiske ansikt under hindutva-regimet i New Dehli.

LES OGSÅ: India is using the G20 summit to further its settler-colonial ambitions in Kashmir (ENGLISH EDITION)

Vil det hjelpe fascistene i å holde makten? Vil de gjennomføre dette planlagte drapet på den politiske dissidenten? Det kan hende det avhenger av vestlig respons på nyheten. Nyheten om dødsstraffen mot Malik er så langt druknet i alt annet som skjer, men jeg håper at det registreres hos UD og at den indiske ambassadøren kalles inn på teppet og at man leverer protester fra norsk side både her hjemme og i New Dehli. Kanskje kan det få flere stater på gli, slik at en slik dødsstraff kan avverges.

Norge må bestemme seg for om menneskerettigheter bare skal være noe vi snakker om når vi skryter av oss selv på internasjonale møter, eller om vi faktisk vil la det bety noe for vår utenrikspolitikk.

India skryter av å være verdens største demokrati, men har flest drakoniske lover som ikke bare bryter med Genevè-konvensjonene, UDHR, internasjonal menneskerettighetslov, men den indiske grunnloven fra 1950, og spesielt FNs sikkerhetsrådsresolusjon som India undertegnet uten tvang. Det var faktisk India selv som henvendte seg til FN og erklærte fyrstestaten Jammu og Kashmir som en omstridt stat mellom India og Pakistan 1. januar 1948. 

Våpenhvilelinje, våpenhvileavtale og folkeavstemning, var de tre områdene som India bekreftet å jobbe for, etter resolusjonen av 13. august 1948. I henhold til FNs sikkerhetsrådsresolusjon 47 har verken India eller Pakistan noen rett til Kashmir eller til å straffeforfølge noen kashmirere for forræderi i henhold til deres lover som borgere, så hvordan kan Yasin Malik straffeforfølges og idømmes både livstidsdom og dødsstraff?

Yasin Malik aksepterer ikke indiske lover, han har ingen tillit til indiske lov eller domstoler. Han krever kun frihet – azadi – gjennom en folkeavstemning om fremtiden for det kashmirske folket som har blitt fratatt så altfor mange i kampen for frihet gjennom sju tiår, et antall som øker for hver dag som går.