Dette er et innlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Delta i debatten? Send innlegg til debatt@transitmedia.no.
Jeg hadde en drøm!
… ja… eller i alle fall et håp
… eller kanskje mer en naiv tro på at Europa var et kontinent der vi satte menneskerettigheter høyt, der vi i utgangspunktet var innstilt på å hjelpe de som trengte vår hjelp og som tenkte at barn som bodde her skulle ivaretas.
Jeg trodde det lenge. Til jeg oppdaget at vi frivillige ble stående alene på strendene i Hellas og ta imot gravide mødre, vettskremte unggutter, utslitte menn og redde små barn når de kom over havet på flukt fra krig og konflikt og på søken etter en trygg havn. Akademikere og truckførere, erfarne og blodferske feltarbeidere, gamle og unge dro ned som frivillige hjelpere i 2015 da flyktningekrisen kom til Europas strender. Mennesker som hadde sett hvordan flyktninger i tusentall kom med en bærepose med alt de eide og som trengte både konkret hjelp og solidaritet. Også de med den naive troen på at de bare skulle fylle et midlertidig hull i en kriserespons som Europa snart ville få på plass.
Jeg hadde fortsatt litt håp da jeg så barna i Moria holde sine foreldres hender hardt i det de ankom leiren og plutselig innså at det de hadde flyktet fra kanskje var bedre enn det de kom til. Når de innså at de måtte ligge i små strandtelt med en papplate som madrass. Når de måtte vente i opptil tre timer i matkøen for å få trykt en flaske vann og en croissant i hånden. Når de var vitne til knvistikkinger og branner. Når de så kamerater dø. Jeg tenkte at NÅ – NÅ – trør politikerne til og finner bedre løsninger. For betingelsene i leiren er tross alt et politisk valg.
Rett før det brant i gamle Moria, bodde det 7.500 barn i leiren. Noen var kommet med familien, andre var helt alene. Ingen kjente seg trygge. Noen sov med en kniv under puta, andre spiste så lite de kunne for å strekke tiden mellom hvert dobesøk så langt de kunne.
Å komme inn i området for de enslig mindreårige ungdommene, var som å komme inn i en stor hundegård. Betong på bakken, søppel som samlet seg i krokene, piggtrådgjerder og en port med en diger kjetting. Tett i tett stod kontainere rundt betongdekket. Gitter foran vinduene og køyesenger i tre etasjer på innsiden. 70 cm brede senger var det eneste stedet som kunne kalles «ditt». Dette var manges hjem i over tre år. Det var her de tilbragte ungdomstiden. Noen voksne var tilstede på dagtid, men når de gikk hjem for dagen var væpna vakter og en igjenlåst port det eneste som skulle holde dem trygge. Skolegang kunne de se langt etter, trøst, omsorg og forutsigbarhet likeså. Uten innhold gikk dagene til å vente, mens frustrasjonene sakte bygget seg opp. Så mye at mange til slutt ble vitne til at en slåsskamp endte med drap. En tullete, meningsløs krangel om en høyttaler førte til at all frustrasjon fløt over og en ungdom ble til drapsmann og to tvillinger mistet broren sin. I en leir der Europa hadde lovet å beskytte dem.
De som ikke ble sinte, vendte fortvilelsen innover. Jeg ga ofte barn diagnosen «Moria» når det de slet med opplagt var en direkte konsekvens av betingelsene de levde – og fortsatt lever – i. Barn helt ned i 2 års alderen som dunker hodet i bakken til de blør, unger som biter seg til blods fordi de ikke vet hvor de skal rette den indre uroen. Mareritt og uttissing, selvskading og selvmordsforsøk. Når du har stått med hendene til en åtteåring i dine og prøvd å overbevise henne om at livet tross alt er verdt å leve, da glemmer du det aldri. Og du forbanner de som tvang henne til å leve i betingelser som tok fra henne livsgnisten.
Dette skjer ikke tilfeldig. Det er ingen naturkatastrofe som har skjedd uten forvarsel. Hver dag barn lider i Moria eller andre leire i Europa, er det som direkte følge av politiske valg.
Da krigen brøt ut i Ukraina, hadde vanlige mennesker, uerfarne og erfarne hjelpearbeidere, akademikere og truckførere den samme responsen som i 2015. De samlet klær og penger, brukte ferien til å reise ned for å hjelpe. Fylte et nødhjelpshull i en akutt situasjon. Forskjellen var at nå trådte politikerne også til. Åpnet land og lommebok. Sendte busser ned og hentet flyktninger, selv om de var trygge i et naboland! Barn, voksne, gamle og til og med kjæledyr ble og blir hilst velkommen. Bosetting i kommunene ordnes i ekspressfart og barna blir innrullert i skolene bare uker etter at de ankommer. Asylstatus blir gitt som universell beskyttelse, slik at foreldrene skal slippe å måtte bekymre seg for utkastelse og en usikker fremtid. Trenger hunden eller katten veterinær, blar staten opp 50.000 kroner slik at den kan bli frisk.
De fra Moria vil vi ikke ha.
Vi har sett gullstandarden. Vi har sett hvordan vi kan ta imot mennesker på flukt om det er politisk vilje. Bare du kommer fra riktig land.
Flykter du fra kvinneundertrykkelse – eller egentlig total mangel på et slags liv – i Afghanistan, har du ingen trygge fluktveier. Du må enten betale en smugler mer enn du har eller gå til fots over fjellene. Søker du et trygt sted å leve fordi du i Eritrea blir tvunget inn i militærtjeneste, havner du trolig først i en interneringsleir i Libya der tortur og seksuelle overgrep bokstavelig talt er en del av hverdagen. Er du homofil fra Iran må du finne en vei ut om du vil beholde livet.
I stedet må du risikere å dø i en liten gummibåt over havet fordi det ikke finnes alternative ruter. Bare så langt i år har over 2.000 mennesker druknet på flukt over Middelhavet. Delvis som følge av umenneskelige smuglere som bruker pengene på alt annet enn sjødyktige båter, delvis som følge av såkalte pushbacks. Det vil si at kystvakten presser båter som er kommet nær eller til land tilbake på havet. Noen ganger skyter de mot båtene, ofte blir menneskene banket opp. Motoren kastes eller ødelegges slik at de er overlatt til vær og vind og telefoner fratas alle slik at ingen hjelpeinstanser kan nås. Senest i forrige ble fire barn gravlagt på øya Lesvos etter at de druknet da de prøvde å nå land.
Media har dokumentert at det skjer, hjelpearbeidere har vitnet om det i hopetall og gresk kystvakt er dømt i den Europeiske menneskerettsdomstolen for dødelige pushbacks. Og likevel ser alle en annen vei. EU gjør det, Norge gjør det. Med den ene hånden gir vi milliarder i støtte til Hellas for at kystvakten skal ha det beste utstyret og for at leirene skal kunne bygges. Den andre hånden klemmer vi godt foran øynene slik at vi skal slippe å forholde oss til overgrepene.
På lørdag er det nøyaktig tre år siden gamle Moria leir brant. Det håpet som var slukket, om at Europa skulle komme til sans og samling og faktisk innfri de menneskerettighetene de snakker så pent om, fikk en liten oppblomstring.
Vi trodde at dette skulle være vendepunktet der man endelig innså at en så inhuman behandling av mennesker ikke lenger kunne tolereres. Vi trodde at barn endelig skulle få et trygt sted å bo, skolegang og helsehjelp. Vi ble til og med lovet det! EU Kommisær Ylva Johansson uttalte like etter brannen at EU skulle finne bedre løsninger og at det skulle bli «No More Morias».
Jeg var naiv også da. For jeg lot håpet vokse. Jeg har sett de direkte konsekvensene av de politiske valgene. Vi hadde snakket om det, skrevet om det, tatt bilder av det. Nå skulle politikerne også ta hensyn til det vi hadde dokumentert. Endelig skulle ting bli bedre og vi stolte av at vi tross alt bor på et kontinent som behandler mennesker som – ja – nettopp mennesker. Uansett hvor de kommer fra eller hvilket språk de snakker.
Men jeg burde nok visst det. At det var for godt til å være sant. Tanken som råder er at dersom vi behandler folk med et minumum av verdighet eller lar barn få en trygg oppvekst, vil alt for mange komme hit. Noe som totalt overser grunnen til at folk flykter. Og uansett : hvorfor straffe barna for et valg de ikke har tatt?
Å komme inn i Moria 2 i dag, er som å komme inn i en svart/hvit stumfilm. Det er grå grus på alle veier og flater. I de grå containeren er det 8-10 mennesker som bor. Det er ett eneste tre som gir skygge på hele området der over 3.500 mennesker nå bor. Ett lekestativ av paller er satt opp til alle de 700 barna som lever barndommen sin der. Det er forbudt å samles mer enn tre personer og ingen kan invitere til fest. Det er ikke noe fellesareale der man kan møtes og ikke noe annet å feste blikket på enn piggtrådgjerdene eller de væpna vaktene som befinner seg i hele leiren. Siste nytt er at over 400 av de som bor der ikke lenger får mat. De har fått avgjort sin søknad om asyl, men selv om de ikke har de nødvendige papirene til å reise derfra, får de ikke lenger noe å spise. Uten hjelp fra frivillige eller venner vil de sulte.
Det er påfallende stille inne i leiren. Apatien har tatt overhånd. All medvirkning er tatt fra de som bor der og de små forsøkene på å lage et slags liv blir slått ned på. Forsøk på å protestere likeså. Mange har gitt opp. Innsett at de ikke kan gjøre noe. Det er som om Morias puls slår stadig saktere, mens vi går videre med våre liv og glemmer at den finnes.
Og det er trolig akkurat det politikerne vil. At vi skal glemme. At vi skal slutte å protestere. At vi skal slutte å hjelpe.
Venner av meg har blitt arrestert, sittet i en uke på glattcelle og anklaget for menneskesmugling og hvitvasking av penger. Det eneste de har gjort er å hjelpe. Noen har anklagende hengende over seg i årevis, andre er trukket for retten. Ingen av dem kan lenger bistå med hjelpearbeid i Hellas. Og vi alle er blitt redde. Om jeg ser en båt komme i land og jeg velger å gi dem vann eller et teppe, risikerer jeg samtidig 25 år i fengsel.
Er det håpløst? Det kan ofte kjennes slik. Dette er et problem vi kunne løst med et frokosttoppmøte i EU i morgen tidlig om det var vilje. 3500 mennesker kunne med et pennestrøk vært gitt verdighet og et liv, og de helt grunnleggende behov kunne vært dekt. I stedet står menneskerettighetene under større press enn noen gang. Storbritannia vurderer til og med å trekke seg fra den Europeiske Menneskerettighetskonvensjonen for å kunne sende flyktninger og asylsøkere til en øde øy langt ute i Atlanteren. Der finnes det ikke stort annet enn en vulkan og et par skilpadder. Langt mindre helsehjelp mange av dem trenger.
Men gir vi oss? Aldri! ALDRI! For uten de grunnleggende menneskerettighetene, som skal gjelde alle og uansett, står vi bare igjen med en ting – barbariet. Vi får et samfunn der vi godtar umenneskelig behandling og snur ryggen til så lenge det ikke rammer oss selv.
Og sånn kan vi bare ikke ha det!
Denne kronikken er skrevet av Katrin Glatz Brubakk, barnepsykolog og feltarbeider.
