Ti år siden det store Lampedusa- forliset. I dag er offentlig sørgedag i Italia

(Dette er et utdrag fra boken Budbringeren fra Helvete. Møt Kristina Quintano på Transit Foredraget, i dag 3. oktober.)

Lampedusa 3.oktober 2013. De fleste turistene har forlatt øya for sesongen, og noen av butikkene har begynt å stenge. De fastboende er sakte i ferd med å gli inn i vinterrytmen.

Optikeren på Lampedusa, hans kone og seks andre venner har bestemt seg for å nyte noen av årets siste sensommerdager med å dra på båttur med overnatting i en 15 meter lang fritidsbåt. Med seg i båten har de mat og vin.

De har ankret opp i en liten havn på vestsiden av øya, og har hatt en deilig kveld om bord med latter og kveldsbad. Da optiker Carmine våkner idet solen står opp neste morgen, er han både lykkelig og uthvilt. Han koker kaffe i båten og går ut på dekk i den kjølige morgenluften. Mens han speider utover havet, reflekterer han over hvor rolig dette havet gjør ham. Han har alltid hatt respekt for havet, det har gitt ham en følelse av harmoni, både da han vokste opp i Napoli og i alle de årene han har vært en av de fastboende på Lampedusa, omringet av hav hele året.

Båten duver jevnt i bukta de har ankret opp i, og i bakgrunnen høres måkeskrik. 

Etter hvert våkner også resten av følget om bord. De forsyner seg av morgenkaffen og småprater, men mens de står der på dekk, er ikke kvinnene lenger så sikre på at det er lyden av måkeskrik de hører.

«Det høres jo ut som om noen lider der ute», sier den ene.

De trekker anker og går sakte ut av bukta i retning mot lyden. De befinner seg snart en knapp kilometer utenfor kysten av Lampedusa.

Etter hvert som de kommer nærmere, glir lyden over i uutholdelige, skingrende skrik. Optikeren er redd det ikke er noen kranglete fugler de er på vei mot. De øker farten, og da de er tretti meter unna, skvetter han til. Han husker at han tenkte, «Åh Gud, nei, ikke det. Vær så snill, ikke det. Nei, nei, nei», før hans kone skriker at det er mennesker i vannet.

Fra styrhuset høyt over vannflaten har optikeren oversikt over den glassklare vannflaten, der mennesker ligger som strødd utover. Noen dupper livløst i vannet, noen henger med hodet ned under vann og armene flytende utover, noen klamrer seg fast i tønner og treplanker, og andre kaver desperat med siste rest av styrke. Bak hver lille bølge i vannet dukker det opp et nytt hode. Det er mennesker overalt.

Optikeren beskriver senere at han skjønte at det var de døendes musikk han hørte der ute på havet den morgenen, et gurglende, gråtende, jamrende kor av stemmer som tryglet om å bli reddet. Mens han løper ned fra styrhuset, rekker han å tenke, hvordan skal vi kunne redde alle disse? før han senker armen ned i vannet og strekker seg mot den nærmeste han ser.

De er åtte mennesker om bord, de har en livbøye, og i vannet rundt dem ligger det hundrevis av mennesker. 

Det er de åtte vennene som skal avgjøre hvem som skal leve og hvem som skal dø, hvordan skal de selv klare å leve med dette?

Han vet allerede nå at det som møter dem denne morgenen, vil hjemsøke dem for alltid. Mennesker i havet som plasker med armene, kaver, gispende, gurglende, desperate, noen som gir opp, får et avslappet uttrykk i ansiktet, som om de bare gir etter, noen dør med vrengte ul og bruker sin siste energi på å svelge saltvann.

De få gangene han omtaler denne redningsaksjonen, beskriver han hånden sin i en fremmeds hånd som et bånd sterkere og mer intimt enn en navlestreng.

Det er slik det er å redde liv, i et øyeblikk er man ett. De var i ferd med å drukne alle sammen. 

Jeg tenkte: Hvordan skal vi klare å redde dem? Jeg kan fortsatt føle fingrene til den første hånden jeg grep tak i. Hvordan den sank inn i min, bein som gned mot bein, hvordan grepet var festet med en slik kraft at jeg kunne se hvordan blodårene i håndbaken pulserte. Kraften i det grepet! Min hånd i en fremmeds hånd, i et bånd sterkere og mer intimt enn en navlestreng. Og hvordan hele kroppen min skalv av kraft mens jeg halte og dro den nakne overkroppen opp av bølgene. Det er for mange av dem. For mange og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg er optiker, ikke livredder. Jeg er optiker, og jeg har ferie, og jeg aner ikke hvordan man gjør dette.

En av de åtte vennene hopper umiddelbart ut i vannet og begynner å trekke desperate, livredde mennesker mot båten mens de andre blir stående bøyd over ripa og forsøker å hale dem opp. De er blytunge og såpeglatte, og en nær livløs kropp er nesten umulig å få grep om.

Den første Carmine fikk tak i, forsvant mellom hendene hans og skled ut i vannet igjen, en ung gutt innsmurt i dieselolje og saltvann, han var splitter naken og Carmine hadde ikke noe å gripe fast i. Idet han kjente at han fikk tak på nytt og fikk lempet ham om bord, vellet en voldsom farsfølelse opp i ham, dette kunne ha vært hans sønn. Gutten kryper sammen, skamfull over sin egen nakenhet. Kona til optikeren gir ham en rød t-skjorte som han raskt trekker over beina som en bukse. Carmine forsøker å få den unge gutten til å vise med fingrene hvor mange de var om bord, og på dørken tegner den unge gutten tallet 500 og så et plusstegn. Så langt de kunne se i alle retninger, lå det mennesker og kavet i vannet. En av kvinnene hadde ringt nødnummeret til kystvakten, men de så ingen tegn på assistanse, og enn så lenge måtte de bare redde så mange de kunne.

Optikeren forteller at det å ikke bruke tid på å plukke opp de døde var en ekstra tung avgjørelse. Det føltes som om de ble forlatt to ganger. Både i livet og i døden.

Snart var hele dekket fullt av nakne eller delvis påkledde mennesker, mens båten gikk i sakte fart mellom klynger av lik og sko som fløt rundt dem i vannet, på vei mot flere som kunne reddes. På dekk skled de rundt i en blanding av avføring, oppkast, olje, tårer og saltvann.

Kvinnene pakket de nakne kroppene inn i det de hadde av soveposer og varme klær så fort de kunne, mens mennene brukte all sin styrke på å trekke levende mennesker opp av havet.

Idet han blir dratt over ripa, roper en mann hysterisk at havet er fullt av kvinner og barn, men optikeren ser nesten ingen kvinner og barn rundt dem.

Da hopper også den andre kompisen hans ut i vannet og dykker ned i bølgene. Han kommer fort opp igjen med et forferdet uttrykk. Under havoverflaten flyter kvinner og barn, ingen av dem i live. De hadde ikke kommet i tide til å redde et eneste barn.

En kvinne ligger nesten livløs i bølgene, hun klamrer seg til en død mann som dupper med ansiktet ned i vannet. Hun nekter å gi slipp og de må lirke henne løs fra liket. De trekker henne opp i båten, og hun blir sittende halvnaken på dekk med de sorte flettene hvilende langt ned på ryggen, og blikket festet mot den døde mannen som fortsatt dupper i havet.

Hvem er han? spør optikeren, før han spør om det var flere kvinner om bord. Han var broren min, svarer hun. Og ja, vi var mange kvinner om bord.

Dette var den eneste kvinnen optikeren på Lampedusa og vennene hans klarte å redde.

Det de så den dagen, og det så mange av oss har sett, lar seg, akkurat som Carmine sier, ikke beskrive.

Lyden av mennesker som drukner, høres nettopp ut som lyden av måkeskrik, men det er den gruende stillheten etter et forlis som er enda verre. Den nesten ertende lyden av myke bølger fra havet som har slukt dem.

De dype ulene til de overlevende kommer ofte først etterpå, etter at de har satt beina på fast grunn og skjønner at det ikke kommer flere overlevende, de lydene høres ikke ut som om de kommer fra mennesker, de er nesten dyriske. Sorgen deres er så enorm, så grenseløs og likevel så privat.

Kystvakten lot vente på seg, og de åtte vennene hadde ikke noen anelse om hvor lenge de hadde holdt på, eller hvor mange de hadde om bord, da kvinnene begynte å kaste gjenstander over bord for å lette vekten av båten, men de visste at de snart hadde nådd båtens maksimale kapasitet.

Etter hvert kom en fiskerbåt til syne som også begynte å løfte livløse kropper om bord i båten sin, og etter noe som virket som en evighet, kunne de høre de to korte støtene fra sirenen til kystvakten.

Optikeren og vennene hans ba kystvakten om å ta over de førtisju menneskene de hadde reddet, slik at de kunne fortsette å plukke opp menneskene i havet med den lille fritidsbåten, noe som var lettere enn fra den store kystvaktbåten. Kystvaktbåtene er ofte ikke utstyrt til raskt å kunne plukke mennesker opp av havet, til det er de ofte for store.

Men kystvakten ga dem streng beskjed om å avslutte søket og ta seg tilbake til land. Optikeren har store problemer med å tilgi kystvakten dette. Carmine og vennene hans er over- bevist om at de kunne ha reddet flere fra båten sin dersom kystvakten kunne ha tatt om bord de som allerede var der.

Da optikeren på Lampedusa og vennene hans kom inn i havna med førtisju mennesker om bord den morgenen i oktober 2013, sto doktor Bartolo allerede i havna. Kvelden før hadde det kommet to store båter med syrere, og Bartolo hadde tilbrakt hele natten med å undersøke dem.

Klokken 07.45 kommer båten Gamar seilende inn i havna med optikeren og vennene om bord, sammen med de halvnakne menneskene de har reddet. Strømningene hadde dratt med seg menneskene i retning av Kaninøya, Isola Dei Conigli, og det var der, rett utenfor verdens vakreste strand, at optikeren og vennene hans hadde trukket mennesker opp av vannet den morgenen. På dekk står Grazia og gråter. «Havet er fullt av lik», roper hun til de på kaia før de får lagt til. Det var da redningsarbeiderne begynte å skjønne hva de hadde i vente. Etter bare noen minutter kom en fiskerbåt til inn i havna. Den svært erfarne kapteinen Domenico Colapinto, en lokal fisker, var så stresset at han ikke klarte å legge til og måtte ha hjelp av dem på land. «Jeg har aldri sett noe lignende», roper han til dem som står på land. «Havet var fullt av flytende lik. Det ligger døde kropper overalt. Og de som ennå ikke var døde, grep etter oss i luften. Jeg fikk ikke tak i flere.» Om bord hadde han tjue overlevende, alle i elendig forfatning. Den godt voksne fis- keren gråt åpenlyst. Han forteller om hvordan menneskene hadde glidd ut av hendene hans, sleipe av diesel, og så forsvunnet under havoverflaten og aldri kommet opp igjen. Han hadde forsøkt å redde så mange flere, men å trekke en voksen kropp opp av vannet alene, var nesten umulig.

I fiskegarnet hadde han fire lik. Doktor Bartolo sjekket dem en etter en. Tre av dem hadde vært døde i flere timer, men hos den siste, en ung pike, hadde dødsstivheten ennå ikke slått inn, det betød at hun nettopp måtte ha dødd. Doktor Bartolo holder fingrene rundt håndleddet hennes og tror ikke det han kjenner. Hun har puls. Hun var blitt trukket etter en fiskerbåt i et garn sammen med tre døde mennesker og lagt i en likpose, men hun hadde puls. I full fart fikk de fraktet henne til Bartolos klinikk, og i minuttene som fulgte, begynte hjertet hennes å slå igjen. Hun het Kebrat og ble fraktet videre til Palermo. Doktor Bartolo omtaler det som den største følelsesmessige hendelsen i sine tjuefem år med medisin, men det var ingen tid til å feire. På kaia hopet det seg opp med døde, og hver eneste hjelpearbeider på øya var enten sendt til havna eller ut på sjøen for å plukke opp lik. Doktor Bartolo åpnet likposene en etter en. De hadde skader i rygg og mage etter å ha blitt løftet om bord med en krok. Et verktøy de vanligvis bruker til å løfte opp gjenstander de har mistet i vannet eller ved ekstra stor fangst. Denne gangen var fangsten hundrevis av mennesker som hadde satt ut fra Libya i håp om et nytt liv. Bartolo ble nok en gang slått av hvor pent kledd de var. Unge mennesker i sine fineste klær, med nye sko, kledd for et liv i Europa. Mange om bord i denne båten hadde vært kristne, og mellom tennene bet de fast i korset som om det var deres siste sjanse til å være nær Gud. Det var kanskje nettopp derfor mange av de lokale innbyggerne på Lampedusa sa ja til at flyktningene kunne gravlegges sammen med deres egne på den lille kirkegården rett ved flyplassen.

På havna på Lampedusa krydde det av politifolk og tilskuere da båten med optikeren, vennene hans og de førtisju menneskene de hadde reddet, la til. Flyktningene var tydelig redde for de uniformertes våpen og køller og de ulende sirenene. De trakk seg tettere sammen, og kona til optikeren stilte seg beskyttende foran dem som en mor som verner om flokken sin.

Da politiet tok dem med seg og kjørte av sted med dem til den overfylte leiren, brøt hun fullstendig sammen og kastet seg på kne på kaia, hun ulte som en mor som har blitt fratatt barnet sitt. Optikeren forsøkte å rope til politiet at mange av menneskene var veldig syke, at de hadde ligget i vannet i timevis, at de trengte legehjelp.

Optikeren og vennene hans kom raskt i gang med å spyle dekket rent for avføring og oppkast og gjorde seg klare for å sette ut igjen og forsøke å redde flere, men da ble de stanset av politiet. «Dette er ikke lenger en redningsaksjon», sa politiet. «Det er en opprydningsaksjon. Det har gått for mange timer. Vi har akkurat tilkalt dykkerteamet.»

Optikeren og vennene hans ble hyllet som helter i avisen dagen etter, men Carmine ville ikke være noen helt. Vi har alle sviktet, mente han. Vi, Italia, Europa, verden.

Hele kvelden den 3. oktober 2013 kom fiskerbåter og kystvakten inn med hauger av lik på dekk. Langs kaia ved Porto Favaloro lå likene i rekker. Noen lå i grønne, noen i sorte og noen i hvite plastsekker, det minnet om kildesortering. Noen av posene så ut som de inneholdt sovende mennesker med hendene foldet på brystet, noen så uformelige ut. Lik kan være så stive at de nesten ikke lar seg rette ut igjen. Ytterst på kaia kunne man se to bitte små likposer. De virket så forferdelig alene der de lå.

En hvit varebil sto på kaia fullastet med trekister; de ble plassert bortover moloen. Likene måtte flyttes over i kister, stanken i varmen var uutholdelig.

366 mennesker druknet den dagen, inkludert en nyfødt og en svært ung mor. Da de ble funnet, var de fortsatt festet til hverandre med navlestrengen. Dykkeren som fant dem i baugen på den sunkne båten, hadde holdt på å brekke seg inni masken mens den ble fylt av dugg etter tårene hans. Dykkerne forteller at menneskene under dekk holdt rundt hverandre som om de klamret seg til hverandre i døden. De som satt på det aller nederste dekket, hadde holdt hverandre i hendene alle sammen, og da dykkerne klarte å få opp døra til kahyt- trappa, førte trykket til at en hel rekke med lik skjøt ut av åp- ningen, som om de var én sammenhengende kropp, som en papirlenke.

En av politidykkerne fortalte at han var vant til å se mye jævlig, men at dette var noe av det verste han hadde sett. Han hadde trukket to småbarn ut av kahytten, kanskje to–tre år gamle, og de hadde hatt helt nye sko. Som så mange andre som ankommer Europas strender, var de iført sine beste klær for å begynne et nytt liv.

De holdt på i ti dager med å hente opp lik og løsne sammenfiltrede lemmer på den mørke sjøbunnen. Der nede, på førtisju meters dyp, bandt de kroppene sammen med tau før de trakk dem opp i lyset som en kjede.

Pave Frans, som på dette tidspunktet var på reise i Assisi, holdt nok en tale for de druknede, der han blant annet sa: Verden bryr seg ikke om de mange som flykter fra slaveri og sult i søken etter frihet. Verden bryr seg ikke om hvor mange som døde slik de i går døde. I dag er en dag for tårer! Det er med enorm sorg jeg nå omtaler den tragiske ulykken og de mange ofrene utenfor Lampedusa. Ordet som kommer til meg, er vanære. La oss be sammen for dem som har mistet livet, menn, kvinner og barn. For deres slektninger. For alle menneskene på flukt. La oss kjempe sammen, slik at slike tragedier aldri mer finner sted. Kun gjennom samarbeid kan vi hindre dette i å skje igjen.

Men før dykkerne var ferdige med å hente opp likene fra dette forliset, sank båten med de syriske legene mellom Lampedusa og Malta. Også for dem som var trent til å gjøre dette arbeidet, var påkjenningen enorm, og Europa viste liten vilje til å følge pavens eksempel. Det var få tårer å oppdrive blant EUs politikere og enda mindre samarbeid. 

Optikeren følte at noe hadde dødd der ute sammen med ham den dagen. Hadde de gjort alt de kunne? Kunne de ha klart å redde bare én til? Han forteller at noe var gått i stykker hos ham for bestandig, som om noe var revet løs. I ettertid forteller han at han blir fysisk dårlig når noen snakker stygt om båtflyktningene.

Selv opplever jeg at hver eneste hatefulle ytring i sosiale medier om flyktninger, at hver eneste politiker med et kors hengende rundt halsen som sier: Vi skal ikke ta imot båtmigranter, lik og del – er en personlig hån mot menneskene som ligger der nede på bunnen. Mot barna med de nye skoene.

Hver eneste gang politikere nekter å handle eller nekter redningsskip å sette ut, blir det personlig. Det finnes ingen annen måte å føle det på. Hver eneste gang noen omtaler mennesker som flykter fra livslang militærtjeneste, som lykkejegere, kjenner jeg en dyp sorg over at de ikke forstår. 

For noe går i stykker når man ser slike ting som vi har sett, men selv kjenner jeg at jeg går enda mer i stykker når jeg leser kommentarfeltene til visse norske politikere.

Det finnes ett bilde av denne redningsoperasjonen, tatt fra skipet til kystvakten. 

På taket på styrhuset står optikeren med ryggen mot kamera. Han speider konsentrert utover den uendelige havoverflaten, og man ser så tydelig at han søker. Han leter fortsatt etter noen der ute med det skarpe optikerblikket sitt.

Hver gang jeg passerer ham i butikken, tenker jeg på hva han så der ute. Selv sier han at han fortsatt ser dem, fordi det fortsatt pågår.

Under ettårsmarkeringen for forliset, da flere av de overlevende var tilbake på øya, hadde doktor Bartolo håpet å se igjen Kebrat, kvinnen han hadde reddet fra likposen, men hun kom ikke tilbake. Den unge jenta hadde kommet seg til Sverige der hun bor i dag og er mor til tre barn. 

Det skulle gå sju år før doktor Bartolo fikk se henne igjen, da i EU-parlamentet. Det var et gledens gjensyn. Kebrat forteller at selv i dag, når hun bader barna sine, ser hun for seg menneskene som sank til havets bunn rundt henne. «Man kommer aldri over noe slikt, aldri.» 

Det er ingen på Lampedusa som ikke er preget av skipbruddet den 3. oktober 2013. Forliset med de syriske legene utenfor Malta noen dager senere fikk derimot lite oppmerksomhet i pressen. 

Like mange mennesker druknet, men allerede da var mediene og leserne empatiutmattet. 

I Norge klarte man knapt å skille forlisene fra hverandre de få gangene de sto omtalt noe sted.

Den 3. oktober ble en offentlig sørgedag i Italia, og alle de omkomne ble tildelt italiensk statsborgerskap post mortem.

Den italienske presidenten beskrev skipbruddet som slakt av uskyldige liv, og innen et år var gått, ble det satt opp en undervannsplakett ved det sunkne skipet for å minnes de som døde den dagen.

Men for de 150 overlevende var det en annen skjebne som ventet. Myndighetene stemplet dem som ulovlige innvandrere, og hver av dem fikk en bot på fem tusen euro for å ha tatt seg ulovlig inn i Italia. 

De var mer menneskeliggjort i døden enn i livet. 

Døde flyktninger er ingen trussel. 

Tvert imot er de en advarsel.

Av de åtti kvinnene som var om bord i båten som forliste den 3. oktober, var det bare fem som overlevde. 

Ingen barn under tolv år ble funnet i live.