Dette er et innlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Delta i debatten? Send innlegg til debatt@transitmedia.no.
Kjære Jonas, dersom du mener det når du sier du vil bekjempe menneskesmugling, samtidig som du i det nylig fremlagte statsbudsjettet vil senke antallet kvoteflyktninger fra det allerede lave 1.000 til 200, er dette et regnestykke som rett og slett ikke går opp.
FNs årlige rapport om menneskerettighetenes status i verden viser at aldri før har så mange barn blitt drept eller lemlestet i krig som nå. I forslaget til statsbudsjettet for 2025 ble det likevel foreslått å kutte kvoten for overføringsflyktninger fra ett tusen til to hundre. Regjeringen mener at nivået på kvoteflyktninger må ses i sammenheng med nivået på asylankomster fra Ukraina. Kuttet i kvoteflyktninger kommer på toppen av kuttet fra året før.
DETTE ER SAKEN: Antallet kvoteflyktninger krymper til 200: – Handler om politisk vilje, mener Norsk Folkehjelp
Politikerne fremstiller det ofte som at de som velger sjøveien ikke er sårbare flyktninger med «størst behov».
I Zuwara i Libya sitter et legepar fra Damaskus. Etter ni år på flukt har de innsett at deres eneste vei til trygghet går over den sentrale delen av Middelhavet, et havområde som er 2,5 millioner kvadratkilometer stort og 5.000 meter dypt. Legene, Hamid og Fatmeh ble i Syria så lenge de kunne. Paret var blant de siste som forlot sykehuset de jobbet på. Til slutt måtte også de flykte. Halve sykehuset lå i ruiner. De pakket nesten ingenting, men sørget for å få med seg både pass, penger, universitetspapirer og fødselsattestene til barna. Sammen med de tre små døtrene ble de smuglet ut av Syria.
Etter åtte år med avslåtte visumsøknader, og uten å få et eneste møte med representanter fra et FN-kontor for å bli vurdert som kvoteflyktninger, blir Hamid og Fatmeh enige om at de like gjerne kunne dø i forsøket på å ta seg over havet. I 2023 foretar de reisen over Middelhavet, vel vitende om at det året var det dødeligste på denne ruten siden 2017. Hamid og Fatmeh er lettet over å være i live, men de er skuffet over at det ikke finnes en eneste lovlig vei de kan søke om asyl.
Ingen vet hvor mange av de flyktningene som nå befinner seg i Europa som har benyttet seg av såkalte menneskesmuglere.
Europol har anslått at mer enn nitti prosent av dem på et eller annet tidspunkt har fått hjelp til å krysse grenser. I 2016 ble European Migrant Smuggling Centre opprettet som en respons på de mange irregulære ankomstene til Europa.
«Når mennesker på flukt ikke får tilgang på visum og gyldige reisedokumenter, tvinges vi til å bruke menneskesmuglere. Uten å ville det ble vi trukket inn som kunder i en del av et stort kriminelt nettverk. Vi hadde aldri trodd at vi en dag kom til å måtte legge livet til barna våre i hendene på fremmede og håpe at vi alle fem ville nå frem til den andre siden av Middelhavet i live». Dette forteller Hamid, legen fra Damaskus, til meg.
Flere ganger har han undervist som gjesteforeleser på universitet i Stockholm og London. Som nygift reiste legeparet på ferie til Paris. Nå som Hamid og Fatmeh i Europas øyne er flyktninger, og ikke leger eller akademikere, ble alle søknader om visum avslått. På samme tid som hundretusener av ukrainske flyktninger uhindret krysset grensene til andre europeiske land og ble tilbudt kollektiv beskyttelse, fantes det ikke en eneste trygg rute for familien fra Damaskus.
Å registreres som kvoteflyktning var ikke mulig i noen av de landene de oppholdt seg i. Menneskesmuglerne ble deres vei til trygghet.
«Menneskesmuglere og kriminelle nettverk må bekjempes», skriver Jonas Gahr Støre i et debattinnlegg om innvandring i Aftenposten publisert 30.7.2018. Videre i samme innlegg skriver han at «Flere land bør strekke seg lenger for å ta imot flyktninger fra listene til FNs høykommissær. Slik hjelper vi dem med størst behov». Med det skaper han et bilde av at de med størst behov faktisk kommer seg på FNs lister.
«Når bombene faller, hus raser og barna våre er døden nær av syreangrep eller ligger i biter under ruiner, skal vi da løpe nedover gaten og lete etter køen?» spør Abou fra Irak meg helt alvorlig.
Abou har brukt smuglere for å få seg og familien sin fra Libya til Malta via sjøveien. En dag vi sitter på en kafé utenfor Valletta, forteller han. «Det var ikke noe FNkontor i Irak da vi trengte det, det nærmeste kontoret lå to land unna – i Pakistan. Bare den naive troen på at det finnes et fornuftig køsystem der mennesker på flukt kan møte opp og vente på tur, er absurd. Vi har aldri sett noen kø.»
Millioner av mennesker bor i leirer over hele verden, og en svært liten andel av disse blir noen gang relokalisert. Køen til FNs kvotesystem er endeløs, der den i det hele tatt finnes. Underfinansiering og fravær av politisk vilje fører til at mennesker til slutt flytter på seg. De fleste som bestemmer seg for at de må videre, gir opp FN og finner en smugler. Dersom mennesker hadde blitt gitt valget, ville de færreste ha reist gjennom ørken, satt seg i båter eller vandret gjennom isdekte fjell for å søke asyl.
Bare i Libanon sitter det over én million kvinner, barn og menn som har flyktet fra Syria, og som har bodd i telt og skur i opptil tretten år, og som nå må flykte på nytt fordi bombene hagler over Bekaadalen. I de ulike storbyene i Libanon bor hundretusener av mennesker som har oppholdt seg i palestinske flyktningleirer i generasjoner og som ikke kommer inn under FNs kvoteflyktninger. Her er barn uten statsborgerskap, uten skolegang, uten fremtid, mennesker uten arbeid og mat som lever uten helsehjelp i leirer som har vært ødelagt og bombet en rekke ganger. Mange tusen av dem har allerede prøvd eller kommer til å prøve sjøveien. Alle disse har behov for smuglere fordi de aldri får plass på noen liste.
Krig og konflikt stjeler tid. I leirer over store deler av verden står mennesker i kø for å få mat, informasjon, vann, utdeling av klær og sko, for å ta seg en dusj. Et liv i leir betyr i hovedsak et liv på vent. Barn mister skolegang og med det muligheten for en trygg og selvstendig fremtid. Flere hundre tusen palestinere har i flere tiår bodd fordelt på tolv flyktningleirer i Libanon. Noen av dem har bodd der i syttifem år. Nå er de spredd for alle vinder i flukten fra Israels angrep.
Fordi palestinerne ligger inn under UNRWAs mandat, blir de stort sett ikke inkludert blant dem som kan plukkes ut til relokalisering hos FN eller bli såkalte kvoteflyktninger. UNRWA ble opprettet før UNHCR og er derfor ikke en del av FNs relokaliseringsprogram. Mange syrere har bodd i skur i Libanon i tretten år uten noen form for rettigheter.
I Libya sitter enslige mindreårige i torturleirer og blir solgt både som slaver og sexarbeidere. For mange var Libya en destinasjon der de ønsket å få jobb, men etter Gaddafis fall har mennesker blitt sittende i et slags limbo, uten å komme seg verken frem eller tilbake, og uten noen mulighet for å få et møte med representanter fra FN.
I Tyrkia kan man ikke søke asyl hvis man ikke er fra et europeisk land. Derfor blir flyktningene som bor der, stort sett nødt til å flytte seg videre selv, og da er det bare smuglerrutene igjen.
Hver gang jeg blir spurt: «Kan de ikke bare søke asyl eller vente på sin tur i FNs kvotesystem? skjønner jeg hvor lite de fleste vet om dette systemet politikerne har en tendens til å lene seg på.»
Man kan ikke søke asyl før man har kommet seg til Europa, man får ikke visum til å reise inn i Europa om man skal søke asyl, og å komme inn under FNs overbelastede kvotesystem er nærmest umulig.
«Hvor er den køen du snakker om?» spurte en ung kvinne fra Sudan meg da jeg forsiktig spurte henne om hun ikke ville forsøke relokalisering før hun prøvde å krysse Middelhavet.
LES OGSÅ: Vedum mener flyktninger belaster klimaregnskapet – vil kjøpe CO2-kvoter
Når Norge snakker om å senke antallet kvoteflyktninger, er vi samtidig med på å støtte opp under smuglersystemet. Kvotesystemet er basert på preferanser og flaks, det er en lang og fortvilende prosess. Hvis du ikke er en av de ytterst få heldige som blir plukket ut, finnes det ingen lovlige veier inn i Europa.
Samtalene med mine syriske venner i Libanon har endret seg de siste årene. I 2016 snakket vi om når, nå er det stadig oftere om de noen gang får vende hjem. Å snakke om kvoteflyktningbegrepet er det ingen som gjør. En million syrere vil aldri bli relokalisert til Europa fra Libanon, selv ikke når de nå blir bombet og jages på flukt for andre gang.
Amina fra Aleppo er utdannet historiker og jobbet som museumskurator da krigen i Syria brøt ut. Hun har ikke hatt en jobb på ti år og er stort sett ikke sikker på om barna hennes får mat fra dag til dag. Aminas familie kan ikke bli registrert av FN fordi Libanon sluttet å registrere flyktninger allerede et par år etter at krigen i Syria brøt ut. Hun får ikke dusjet, laget mat, har ikke fyringsolje til vinteren eller sko å sette på barna sine når det snør. De tre ungene hennes får ingen reell skolegang.
For verden er hun en av de overflødige. En kvinne det ikke er behov for i Europa. En hvis pass og kunnskap ikke gjelder hos oss, som aldri får plass i noen kø, men som dersom hun tar sjøveien, likevel blir anklaget for å være en av dem som sniker i køen. «Jeg lurer på hvilken kø det er de snakker om hele tiden», sier Amina. «Jeg stiller meg så gjerne i den køen. Men da må det jo faktisk finnes en kø.»
LES OGSÅ: Et bistandsbudsjett uten ambisjoner og klimamål, skriver Transit Magasin-redaktør Terje Karlsen
Det har aldri vært så mange mennesker på flukt som det er i dag. Hvert femte sekund drives et nytt barn på flukt. Aldri har det vært så vanskelig å ta seg til en trygg havn. Europa bygger grenser både til lands og til havs og når de nå i tillegg senker andelen kvoteflyktninger er det menneskesmuglerne som gnir seg i hendene.
Hvis Norge skal begrense kvoteflyktningene til to hundre mennesker i året fra alle de landene der det finnes kvoteflyktninger som står på FNs liste, gir dette liten sjanse for å komme med på det flyet. Når politikerne selv på en og samme tid skriver at «menneskesmuglere skal bekjempes», at man ikke kan søke asyl uten å bruke smuglere, og de likevel velger å kutte i kvote flyktningene som ikke trenger smuglere, er det lett å se at dette regnskapet ikke går opp.
Kuttet i kvoteflyktninger fører til at flere mennesker på flukt må bruke smuglere. Slik er også politikerne med på å gi grobunn for denne virksomheten som de selv ønsker å bekjempe.
Fast middelhavskorrespondent og kulturkommentator for Transit Magasin. For mange kjent som stemmen bak Facebook-bloggen Budbringeren fra Helvete.