Dette er et innlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Delta i debatten? Send innlegg til debatt@transitmedia.no.
Av: Lina Alvarez Reyes, informasjon- og organisasjonsmedarbeider samt lederne i LAG, Jessica Buendia, Valentina Soto og André Kraemer Góes.
I Norge er det lett å overse 12. oktober, en dato som mange i Latin-Amerika og Karibia kjenner som “Día de la Raza” (rasens dag) i Mexico, «Día de la Resistencia Indígena» (dagen for urfolks motstand) i Venezuela og Bolivia, eller “Día del Respeto a la Diversidad Cultural” (dagen for respekt for kulturell magnfold) i Argentina.
Kontroversielt nok, fortsetter deler av USA å feire “Columbus day” og Spania bruker den som en nasjonaldag hvor de feirer erobringen av flere latinamerikanske territorier.
Uansett hva man velger å kalle dagen, er det en dag som bærer tung symbolikk for millioner av mennesker, selv om den knapt merkes her. Kanskje er det fordi Norge, i motsetning til Spania, Portugal eller Storbritannia, ikke var en aktiv aktør i kolonialiseringen av Latin-Amerika.
Men i en verden preget av global migrasjon og en stadig sterkere bevissthet om vår felles historie, er det på tide å begynne å forstå hva denne dagen betyr – også her.
Christopher Columbus’ “oppdagelse” av Amerika i 1492 markerer starten på en brutal kolonisering, som i løpet av få århundrer skulle utrydde millioner av urfolk, frata dem deres territorier og tradisjoner, og forvandle deres verden for alltid. Arven og strukturene fra kolonitiden er fortsatt levende i dag, i hele verden – ikke som et fjernt minne, men som en realitet mange marginaliserte grupper fortsatt lever med. Ifølge FN er urfolk blant de mest sårbare gruppene på planeten, og de kjemper fortsatt for sine rettigheter til land, vann og ressurser. Over 15 millioner mennesker i Latin-Amerika tilhører urfolk, men mange lever i ekstrem fattigdom og har begrenset tilgang til rettigheter som utdanning, helsehjelp og politisk representasjon .
Koloniseringen påvirket ikke bare urfolk. Gjennom den transatlantiske slavehandelen ble millioner av afrikanere fraktet til Latin-Amerika og Karibia, hvor de ble tvunget til å arbeide på plantasjer under umenneskelige forhold. I dag utgjør afroetterkommere en stor del av befolkningen i regionen, men de møter fortsatt systematisk rasisme og sosial ekskludering. Ifølge Verdensbanken lever mer enn 45 % av afroetterkommere i Latin-Amerika under fattigdomsgrensen .
De sosiale, økonomiske og politiske strukturene som ble etablert under kolonitiden, eksisterer fortsatt i dag. Mange urfolk og afroetterkommere mangler rettferdig tilgang til jord, utdanning og rettsvesen, mens eliten – ofte etterkommere av europeiske koloniherrer – kontrollerer en stor del av ressursene og makten. Denne maktkonsentrasjonen har skapt dypt rotfestede ulikheter som fortsatt plager regionen.
Ifølge Economic Commission for Latin America and the Caribbean (ECLAC) er Latin-Amerika en av verdens mest økonomisk ulike regioner, og mye av denne ulikheten er basert på rase og etnisitet.
Men historien om 12. oktober er ikke bare en historie om lidelse – det er også en historie om motstand og håp. I løpet av de siste tiårene har grasrotbevegelser fra urfolk og afroetterkommere kjempet for å gjenopprette rettferdighet og få tilbake kontrollen over sine territorier og ressurser. En slik seier er historien om Brasil, der quilombola-samfunn har kjempet for juridisk anerkjennelse av sine territorier. I 1988, under den nye grunnloven, fikk de rett til å kreve landrettigheter. Dette var et resultat av mange års kamp og mobilisering fra lokalsamfunnene.
Colombias fredsavtale fra 2016 er et annet eksempel. Avtalen åpnet døren for jordreformer som gir urfolk og afrocolombianske bønder tilgang til jord. Selv om implementeringen har vært utfordrende, er dette et viktig skritt mot å rette opp historiske urettferdigheter. Afrocolombianere fikk sine rettigheter anerkjent i grunnloven fra 1991, og i dag er visepresidenten og likestillingsministeren en afrocolombiansk kvinne, som står i spissen for å sikre disse rettighetene, med grasrotbevegelsen i ryggen.
Det handler om å forstå at vi alle er del av en global kamp for rettferdighet og like rettigheter
Folket i Palestina er et symbol på kampen mot okkupasjon og kolonisering. Deres kamp viser oss at avkolonisering er en universell kamp som ikke bare angår de som bor i Latin-Amerika, men også folk som lever under undertrykkelse verden over. Mange urfolkssamfunn i Latin-Amerika har også støttet palestinsk selvstendighet, og det finnes en felles forståelse av at kampen for frihet er en global kamp.
Selv i Europa ser vi nå økende bevissthet rundt kolonitiden og dens ettervirkninger. Land som Frankrike og Belgia har begynt å ta ansvar for sine koloniale handlinger i Afrika, gjennom å starte viktige debatter om kolonial skyld og gi offisielle unnskyldninger for tidligere overgrep. Dette viser at vi er i ferd med å komme til en dypere forståelse av hvordan kolonialismen fortsatt påvirker oss, også i Europa.
Vi bør fortsette å være kritiske til kolonialistisk tenkning også i Norge. Vi har kanskje ikke håndhevet kolonialisme, men politikken som grensekontroll, diskriminering av innvandrere på arbeidsmarkedet og andre rasistiske holdninger viser at maktstrukturer rundt rase også finnes her. Norge finansierer fred, men investerer samtidig i selskaper som beskyldes for å bryte menneskerettighetene til rasialiserte folk (inkludert samer).
Det er viktig å minne oss selv på at ikke alle kamper er tapt. Hver gang vi ser en grasrotbevegelse reise seg, hver gang urfolk i Guatemala beskytter sine vannressurser mot grådige multinasjonale selskaper, hver gang urbefolkninger i Colombia kjemper for sitt land, hvor samene protesterer og vinner om enn små seiere, ser vi at kampen for rettferdighet ikke er over. De små seirene er håpets byggesteiner – de minner oss om at verden kan forandres, om enn langsomt, og at kampen for rettferdighet fortsetter.
Så når vi reflekterer over 12. oktober, handler det ikke bare om å huske fortidens urettferdigheter, men også om å se fremover. Det handler om å forstå at vi alle er del av en global kamp for rettferdighet og like rettigheter. Jeg oppfordrer deg til å engasjere deg – i samtaler, i debatter og i solidaritet med de som fortsatt kjemper mot kolonialismens etterlevninger. For i denne kampen har vi alle en rolle å spille, uansett hvor vi kommer fra.
